Aleksej N. Leontjev

(1903-1973)
Sovjetisk utviklingspsykolog som grunnla aktivitetsteorien.

«Jeg skal prøve å finne min vei uten deg, kanskje den vil ligge utenfor psykologien … kanskje vil jeg ikke ha styrken til å arbeide alene, uten deg, til å gjøre arbeidet uten deg, slik det burde bli gjort.»

Sitatet er hentet fra et brev Aleksej N. Leontjev skrev i 1932 til sin læremester og samarbeidspartner over flere år, Lev Vygotskij. Leontjev og Vygotskij arbeidet sammen ved statsuniversitetet i Moskva mellom 1924 og 1930, med å utvikle en marxistisk psykologi, som kunne være en motvekt til behaviorismen. Dette arbeidet resulterte i den teoretiske retningen kalt den kulturhistoriske skolen innen psykologien, som særlig Vygotskij var ansvarlig for. Leontjev ble på sin side opphavsmannen til aktivitetsteorien. Begge teoriene bestreber seg på å å besvare spørsmål om den menneskelige bevissthets opprinnelse og funksjon. Det var imidlertid dine bidrag til utviklingspsykologien og pedagogikk som skulle sikre Vygotskij en plass i psykologiens kanon. Leontjevs arbeid fikk en mer ublid skjebne, og har i stor grad blitt oversett eller glemt. Siktemålet med denne teksten er undersøke hvorfor Leontjev ikke fikk plass i psykologiens langtidsminne, samt å å gi et kort innblikk i Leontjevs liv og virke.

Foranledningen for at Leontjev skrev det nevnte brevet, var at han, i likhet med andre tilhengere av Vygotskij, planla å forlate Moskva til fordel for Kharkiv, hovedstaden i det som den gang het Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk. Målet var å opprette et nytt sentrum for psykologisk forskning, der den kulturhistoriske retningen kunne utvikles videre. For Leontjevs del, varte oppholdet i Kharkiv fra 1930 til 1936, selv om han foretok enkelte reiser tilbake til Moskva og Leningrad. Spørsmålet som trenger seg frem, er imidlertid hvorfor Leontjev valgte å forlate Moskva. Hvis han skulle drive kulturhistorisk forskning, ville ikke det naturlige valget være å forbli i Moskva, hvor den kulturhistoriske retningens far, Lev Vygotskij, befant seg?

Kanskje finner vi svaret, eller deler av svaret, i faglige uenigheter mellom Leontjev og Vygotskij. De lærde strides nemlig om hvorvidt Leontjevs aktivitetsteori er en forlengelse av Vygotskijs kulturhistoriske teori, eller om forskjellene mellom teoriene er så betydelige at de må anses som to distinkte tilnærminger.

Før vi går inn på hva Leontjev og Vygotskij var uenige om, bør vi undersøke hvilke teoretiske fellestrekk de hadde. I Aktivitet og bevissthet (første gang publisert i 1972, i Voprosy filosofii, nr. 12, s. 129-140), hevdet Leontjev at det fantes to tilnærminger til spørsmålet om menneskelig bevissthet. Den første, og minst tilfredsstillende, var å se på bevisstheten som et resultat av påvirkning fra omgivelsene. Bevisstheten var en respons på eksterne stimuli. Dette er tanken behaviorismen bygger på. Svakheten med denne tilnærmingen er at den ser på subjektet (mennesket) som et vesen som passivt lar seg styre av omverdenen, objektene. Den ignorerer samhandlingen som utspiller seg mellom subjektene og objektene.

Både Vygotskij og Leontjev mente derfor at stimulus-respons-modellen måtte nyanseres. Mer konkret måtte man introdusere en tredje faktor. Det var særlig spørsmålet om hva denne faktoren bestod i som ga opphav til de faglige uenighetene mellom Leontjev og Vygotskij. Vygotskij fokuserte mest på det han kalte tegn og redskaper. Dette kunne være fysiske verktøy, som en øks eller et spyd, men det kunne også være kognitive hjelpemidler, for eksempel et språk. Leontjev var på sin side mest opptatt av praktisk aktivitet. Men hva mente han med dette?

Leontjev avsluttet en av sine forelesninger, som han kalte Aktivitet og bevissthet, på følgende måte: «Menneskets aktivitet er substansen av hans bevissthet.» Han forklarte at det som særlig kjennetegner aktiviteten, er at den retter seg mot et objekt eller en gjenstand. Subjektet påvirker objektet gjennom sin aktivitet, men blir også selv påvirket av objektet.

For å belyse nærmere hva han mente med aktivitet og dens rolle, brukte han et praktisk jakteksempel. Det er som følger: En jeger vandrer rundt i skogen og leter etter vilt. Når han finner det, er hans oppgave å skremme viltet slik at andre i jaktlaget kan drepe dyrene. Eksempelet var ment å belyse at jegerens handlinger i seg selv ikke er innrettet på å tilfredsstille for eksempel behov for mat. Hans oppgave er å finne og skremme dyrene, noe som ikke i direkte tjener til å stille sulten. Leontjev mente at jakten som helhet er jegerens aktivitet, mens hans handling var skremmingen av viltet. Han understreket dermed det kollektive aspektet ved menneskets aktivitet, samt at aktiviteten alltid er rettet mot oppnåelsen et konkret mål (Leontjev, 1981).

Leontjev og Vygotskij fikk aldri muligheten til å gjenoppta samarbeidet, som ble avbrutt av Leontjevs opphold i Kharkiv. Vygotskij døde nemlig av tuberkulose i 1934, bare 37 år gammel. Leontjev var på sin side nært knyttet til statsuniversitetet i Moskva frem til sin død i 1979. Han ble i 1950 leder for psykologiavdelingen ved det filosofiske fakultet, og i 1966 første dekanus ved det nyetablerte psykologifakultetet.

I dag hersker det stor uenighet om hvorvidt aktivitetsteorien har en fremtid. Enkelte mener den har stort potensial for videre utvikling (se blant annet Svirev, 2001 og Gromyko 2001), mens andre mener at teorien hører hjemme på psykologiens skraphaug (Lektorskij, 2001 og Lazarev, 2001). Aktivitetsteorien har kun i begrenset grad fått fotfeste i den vestlige psykologien, noe som kan være en del av forklaringen på hvorfor Leontjevs navn er gått i glemmeboken. Dessuten har Vygotskij blitt stående som en så ruvende skikkelse innen psykologien at det nesten er umulig ikke å havne i skyggen hans. Kanskje er det derfor ikke så rart at de færreste kjenner navnet Aleksej Nikolaevitsj Leontjev.

Amund Kjærheim Tørstad går 1. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

Litteratur

Brev til Vygotskij: Leontiev, A. N. Journal of Russian and East European Psychology, vol. 43, no. 3, May–June 2005, pp. 70–77.

Leontiev, A. N. (1977). Activity and Consciousness. Philosophy in the USSR, Problems of Dialectical Materialism, 1977, pp. 180-202 (originalen publisert 1972)

Leontjev, A. N. (1981). Problems of the development of the mind. Moscow: Progress. (originalen publisert 1959)

Vassilieva, Julia (2010): Russian Psychology at the Turn of the 21st Century and Post-Soviet Reforms in the Humanities Disciplines. History of Psychology, 13(2), 138-159

Gromyko, U. V. (2001). Activity approach: New directions of investigation. Voprosi Philosophii, (2), 116-121

Svirev, V. S. (2001). Activity approach to the “activity of man”. Voprosi Philosophii, (2), 108-115

Lektorskij, V. A. (2001). The theory of activity: Death or resurrection. Voprosi Philosophii, (3), 41-68

Lazarev, V. S. (2001). The crisis of the theory of activity and the ways of its overcoming. Voprosi Philosophii, (3) 10-28

Legg igjen en kommentar