De hellige dårer


Noen ganger oppheves skillet mellom det virkelige og det uvirkelige, det rasjonelle og det mystiske, det profane og det hellige.

Tekst: Rune Braaten
Illustrasjon: Linda Heggen

 

Det går en linje fra Platons perfekte sirkler til den vestlige kulturens fascinasjon og forakt for det kroppslige. Det perfekte kan kun eksistere i en ideell, ikke-jordisk verden, og det beste vi kan håpe på i det dennesidige er å gjenskape det perfekte i en kunstig form. Det perfekte eksisterer ikke naturlig i vår verden – selv antikkens mest overjordisk skjønne kvinneskikkelse hadde etter all sannsynlighet en vorte som måtte skjules med sminke. Og hvem har vel ikke hørt historien om Kleopatras nese: Som den franske matematikeren og mystikeren Blaise Pascal skrev på midten av 1600-tallet; «hadde Kleopatras nese vært kortere, ville hele jorda sett annerledes ut». Om to hundre år vil vi kanskje si at dersom Kim Kardashian Wests skjørt hadde vært kortere, ville verden vært en annen.

 

Når den indre smerten blir for sterk, gir selvskadingen en mulighet til å overføre smerten til et ytre uttrykk gjennom de kunstig påførte sårene. Barberbladets rene og presise snitt blir en rad ventiler på armen, slik at noe av trykket fra det kaotiske indre mørket kan slippes ut. Andre ganger er det ansiktsuttrykket som avslører oss, enten vi prøver å skjule skuffelsen over en lite ønsket julegave eller forskrekkelsen i å oppdage at verden ikke var så vennlig som vi trodde. Men hva om vi ikke aksepterer tanken om at verden er rasjonell og forutsigelig, og at samfunnet er et felles prosjekt for gjensidig nytte og utvikling, eller i det minste overlevelse?

 

Stigmatakommisjonen

Noen ganger oppheves skillet mellom det virkelige og det uvirkelige, det rasjonelle og det mystiske, det profane og det hellige. Et eksempel på en slik overskridelse av grensene, er fenomenet stigmata. Stigma er et begrep som inngår i psykologenes vokabular, mens fenomenet stigmata hører til den religiøse mystikkens sfære. Gjennom stigmata brukes den uhellige kroppen til å kommunisere budskapet om det helliges nærvær og transcendens. En annen benevnelse for stigmata er «Jesu sårmerker», da det som regel arter seg ved at personen som får stigmata får sår i håndflatene, eventuelt også et sår i siden – som om et spyd var stukket inn. Det mest kjente moderne eksempelet på stigmata er Theresa Neumann fra Konnersreuth i Bayern, og som de fleste andre tilfeller var også dette omstridt.

 

Det er ulike teorier om hva som kan være årsaken til stigmata. Én av mulighetene som blir trukket fram, er at personen kan klø seg så mye i håndflatene at huden irriteres og til slutt sprekker opp slik at det dannes sår, men at personen ikke selv er bevisst på denne atferden. Personen med sårmerkene vil derfor ikke ha noen opplevelse av at sårene skyldes egen atferd, men vil oppleve det som at sårene skyldes noe uforklarlig utenfor dem selv. En annen mulighet er at personen bevisst påfører seg selv skade, i den hensikt å framstå som spesielt from, og kanskje også med et håp om å kunne gjøre penger på det. Den religiøse tradisjonen har vært fullt oppmerksom på denne muligheten, og fremhever at det å gjøre seg kunstig from bare er et annet uttrykk for hovmod – en av de syv dødssyndene.

 

I den romersk-katolske kirke har man akseptert muligheten for at Gud kunne gi tegn gjennom å påføre mennesker stigmata, men man har samtidig forbeholdt seg retten til å utvise stor skepsis; vanlig praksis har vært at en kommisjon bestående av både leger og teologer, samt etterhvert også psykiatere og psykologer, skulle undersøke hvert enkelt tilfelle nøye før man åpnet opp for muligheten om at tilfellet ikke kunne tilskrives naturlige årsaker. Noe av grunnen til skepsisen kan muligens også skyldes at stigmata er et fenomen som ofte forekommer hos lekfolk, og i nyere tid i overveiende grad hos kvinner. Den romersk-katolske kirkes kommisjoner har opp gjennom tidene arbeidet systematisk og grundig, og mange påståtte tilfeller av stigmata har blitt klassifisert som selvpåført skade eller som ren og skjær svindel. I noen tilfeller står man igjen med konklusjonen at man ikke kan konkludere, eller med andre ord at våre vitenskapelige, medisinske og psykologiske forklaringer ikke strekker til. Det betyr naturligvis ikke at det er utenkelig at det finnes en såkalt naturlig forklaring – det kan være at vi bare ikke har funnet den ennå – men det kan også bety at vi står overfor et fenomen som ligger utenfor det som kan forklares innenfor den tradisjonen og det verdensbildet vi selv står i.

 

Å gi fra seg forstanden

I den delen av Europa som var mer preget av Bysants enn av Roma, finner man ikke forekomster av fenomenet stigmata. Mens den romersk-katolske vestlige tradisjon kan skilte med en lang rekke tilfeller av stigmata, anser ortodokse kristne i Øst-Europa dette som et svært underlig fenomen. I den østlige tradisjonen finner man imidlertid en annen variant av det hellige uttrykt gjennom det profane, nemlig de hellige dårer. I motsetning til den vestlige tradisjonen, der stigmata i størst grad forekommer blant lekfolk, er de fleste hellige dårer i øst en del av geistligheten, og det er i hovedsak et russisk fenomen. I samfunn der så og si alle er fattige, er ikke lenger det å gi alt man eier noe alternativ, ettersom praktisk talt ingen har noe særlig å gi vekk. Hvis man ga det man hadde til de fattige, var det likevel noe man kunne holde igjen: identitet, visdom og kunnskap. Kunne virkelig den mann som hadde sin forstand i behold, si at han hadde overgitt alt til Gud?

 

De fleste hellige dårer oppførte seg på måter som bevisst satte dem på siden av samfunnet: De kunne forstyrre gudstjenester med støyende utbrudd, gå nakne gjennom landsbyen, uttrykke seg gjennom uforståelige gåter, spise grisenes mat eller på andre måter oppføre seg i strid med konvensjonene. I noen tilfeller var det muligens psykose som fikk de antatte hellige dårer til å oppføre seg som de gjorde, eventuelt at de etter en tid ble fanget i sitt eget skuespill. I utgangspunktet var oppførselen beregnet og villet, men uten at man fortalte omgivelsene at den underlige oppførselen skyldtes ønsket om oppofrelse og gudfryktighet. Et av kriteriene for å kunne klassifiseres som en hellig dåre var at omgivelsene skulle ha en oppfatning av den hellige dåren som et menneske som i utgangspunktet var normalt, men som frivillig hadde valgt å tre inn i dårskapen. Sikker kunne man imidlertid aldri være, ikke minst fordi en hellig dåre aldri ville tilkjennegi sin hemmelighet så lenge han levde. Det var først etter hans død at det skulle åpenbares om han virkelig hadde vært en av Guds hellige.

 

En annen årsak til at fenomenet forekom i Russland, kan være en grunnleggende forståelse av verden som irrasjonell og uberegnelig. Det er en livsopplevelse og verdensforståelse som fremstår som en naturlig konsekvens av et samfunnssystem der landeieren hersker med uinnskrenket makt over de livegne, og de eiendomsløse har minimale muligheter til å påvirke egen skjebne. Man kan derfor si at den hellige dåren hadde en sosial begrunnelse for sin virksomhet, i tillegg til den teologiske begrunnelsen man fant i Første Korinterbrev 3:18-19: «La ingen bedra seg selv! Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis! For denne verdens visdom er dårskap for Gud. Det står jo skrevet: Han fanger de vise i deres list», samt i verset 4:10: «Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er kloke i Kristus. Vi er svake, men dere er sterke. Dere er æret, men vi er foraktet».

 

Noe av begrunnelsen kan også sies å ligge i den tradisjonen som ble etablert av enkelte av de gammeltestamentlige profeter: Jesaja gikk naken og barføtt i tre år, for å demonstrere skjebnen til egypterne den dagen den assyriske kongen ville føre dem vekk som fanger (Profeten Jesajas bok, 20:2-3). Esekiel lå i 390 dager kun på sin venstre side, med ansiktet vendt mot en jernpanne han hadde satt mellom seg og byen, for å vise hvordan folket hadde sviktet Gud. Esekiel laget også brød av menneskelig avføring (Profeten Esekiels bok, 4:3-15). Hosea giftet seg med en hore, og kalte sin datter Lo-Ruhama – «Den som ikke er elsket» – for å symbolisere Israels troløshet mot Gud (Profeten Hoseas bok, 1:6). Absurd teater og underlige performance-opptredener er altså ikke et nytt fenomen som har oppstått i løpet av de siste hundre års kunst- og teaterliv. Selve ideen med å uttrykke det absurde, det uforståelige, det mystiske, uten bruk av ord har en lang historie; når ordene ikke strekker til, er det handlingen som forklarer den dypeste innsikt, ikke en endeløs oppramsing av vanskelige ord, enten de kommer fra en prests prekestol eller en akademikers kateter. I kontrast til dette, tilbyr den psykologiske vitenskapen blodfattige p-verdier og grovkalibrede fMRI-studier, supplert med besvergelser som med litt utydelig uttale like gjerne kunne vært benyttet i okkulte ritualer.

 

Diskursen og meningsløsheten

Også i andre religioner enn kristendommen finner man skikkelser og tradisjoner som bruker paradokset som uttrykksform. Innen sufismen har man i det trettende århundret den elegante satirikeren Nasreddin Hodja, som i motsats til vår tids (ærlig talt) infantilt banale Charlie Hebdo, fremdeles har noen slående poenger å komme med. Zen-buddhismens kōaner stiller spørsmål som det kjente «hva er lyden av en enslig hånd som klapper?», der målet er å åpne for innsikt gjennom å erkjenne det meningsløse. Som veldisiplinerte samfunnsborgere foretrekker nordmenn flest å holde meningsløsheten på trygg avstand ved å pynte hjemmene sine med store bokstaver der det står «HOME», eller ved å få tatovert en mer eller mindre tilfeldig valgt klisjé på underarmen eller i nakken. Hvis man ikke finner et passende visdomsord, ender man i verste fall opp med et sitat av Paulo Coelho.

 

Dersom man er vokst opp i en vestlig diskurs er man like preget av troen på verdens rasjonalitet og verdien av høflig framtreden, som Konrad Lorenz’ ender var preget av troen på Lorenz som den allvitende fader. Hvordan kan psykologer med sin overbevisning om verdien av evidensbasert terapi og trening i å bruke amerikansk-inspirerte diagnosemanualer forholde seg til en hellig dåre? Det vil antagelig arte seg som et møte med en ekte solipsist; dersom man ved hjelp av logiske argumenter og referanser til filosofiske avhandlinger prøver å overbevise sine omgivelser om fortreffeligheten av den rendyrkede ontologiske solipsismen, tesen om at ethvert menneske er ensomt i universet, så får man en stipendiatstilling, gitt at argumentasjonen framstår som akademisk akseptabel. Dersom man imidlertid tar konsekvensen av sin overbevisning og holder klokelig kjeft, blir man kanskje diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse eller en annen passende diagnose.

 

Rune Braaten går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

 

Litteratur:

Bodin, P-A (2009). Language, Canonization and Holy Foolishness: Studies in Postsoviet Russian Culture and the Orthodox tradition. Stockholm: Stockholm University. doi: 10.2307/41061828

Crowder, J. (2008). Stigmata and Blood Sign Miracles. Hentet 24. januar 2018 fra

https://www.thenewmystics.com/Articles/1000040754/Home_Page_of/Articles/Stigmata_and_Blood.aspx

Dallaire, G. (u.å.). Remarkakable facts concerning the stigmata. Hentet 24. januar 2018 fra

http://www.mysticsofthechurch.com/2014/02/remarkable-facts-concerning-stigmata.html

Diskusjonstråd om emnet «stigmata» på forumet OrthodoxChristianity.net. Hentet 24. januar 2018 fra http://www.orthodoxchristianity.net/forum/index.php?topic=18960.0

«Stigmata» (u.å.). På Wikipedia.org. Hentet 24. januar 2018 fra https://en.wikipedia.org/wiki/Stigmata

Gilbrant, T. (red.) (1998). Norsk Studiebibel. Nesbyen: Bibelforlaget

Whitlock, F. A., & Hynes, J. V. (1978). Religious stigmatization: an historical and psychophysiological enquiry. Psychological Medicine, 8(2), 185-202.

Legg igjen en kommentar