Den Andre Orgasmen

Det er noe kvinnen vet som mannen ikke vet. Det mannen ikke vet er noe det er meningen at han skal vite. Mannen vet ikke hva det er han ikke vet, som det er meningen at han skal vite. Mannen vet ikke at siden han ikke vet, så later han som at han vet det. Kvinnen vet ikke at mannen ikke vet, at hun ikke vet at det er meningen at han skal vite det. Når mannen later som at han vet, så later kvinnen som.

Tanken om den andre orgasmen har røtter i idealet om den vaginale orgasmen, for både menn og kvinner. For kvinner er den på linje med et ønske om å være feminin, og for mannen et ønske om å være maskulin. Psykoanalytiker Helene Deutsch var den første som brukte den vaginale orgasmen som en metafor på den sunne kvinnen (Gerhard, 2000). Hun bygget på freudiansk overføringsteori. I denne teorien postuleres det at under puberteten så overføres kvinnens ledende genitale sone fra klitoris til vagina. Hun går fra å være en «liten mann» til å bli en kvinne. Det er få som vet om denne teorien i dag, og enda færre som tenker på dette som en del av utviklingen i puberteten. Likevel, så lever fremdeles mange myter om den kvinnelige seksualitet og orgasme i dag. Kvinnen omtales som mindre seksuell enn mannen, hennes seksualitet som noe mystisk, og orgasmen hennes som noe vanskelig. I vår kultur er en kvinnes innrømmelse av at penetrasjonssex alene ikke holder for at hun skal komme, en innrømmelse av at hun er defekt (Maines, 1999, s. 117).

 

Det finnes mye empiri som tyder på at kvinnens orgasme i seg selv ikke er noe mysterium, men likevel har heterofile kvinner færre orgasmer enn menn i heterofile samleier. En slutning man kan dra fra dette er at det er vanskeligere for kvinnen å komme. En annen slutning som kan dras er at akten i seg selv er noe androsentrisk; at den er konstruert på en måte som fasiliterer og favoriserer den mannlige orgasmen. I et samfunn hvor sex blir omtalt som det perfekte eksempelet på det naturlige, er det på tide at det blir reist spørsmål om den seksuelle akten er kunstig. Det er noe hun ikke vet. Noe hun føler at hun burde vite. Hun vet ikke hva det er hun ikke vet.

 

Så, hun følger manus. De har forspill og så har de sex, ekte sex, penetreringssex. Men hun får ikke orgasme. Det er ikke så rart. Hos kvinner så er ikke vaginal penetrering alene en effektiv måte å oppnå orgasme, men det er det hos mannen. Menn rapporterer å oppleve orgasme i 85-95% av tilfellene de har sex, mens for kvinner så ligger dette tallet mellom 40-65% (Blair, Cappell, & Pukall, 2017). Når det gjelder spesifikt vaginal penetrering så rapporterer over 90% av menn at de får orgasme, mens cirka 70% av kvinner indikerer at de ikke kommer (Salisbury & Fisher, 2014). Selv om vaginal penetrering er det som færrest kvinner kommer av, så er det likevel denne formen for seksuell aktivitet som praktiseres mest i heterofilt samliv (Blair et al., 2017). Akten begynner med mannens ereksjon og den avsluttes med hans utløsning. Dette er prototypen av heteronormativ sex i Vesten. Det er det man snakker om når man snakker om sex.

 

Reflekterer det seksuelle manuset en kjønnsforskjell i årsaker til hvorfor menn og kvinner har sex? Eller reflekterer det parametere i hva kjønnene kan forvente av selve akten? Som så mye i psykologien så kan det seksuelle manuset dras inn i en diskusjon om det biologiske versus det kulturelle. Diskrepansen mellom kjønn når det gjelder å oppnå orgasme under sex har blitt forsøkt forklart med evolusjonære mekanismer. Når man skal forklare orgasmegapet fra et evolusjonært perspektiv er det vanlig å ty til adaptive argumenter. En mann må ha orgasme for å kunne reprodusere, det må ikke en kvinne. Det har likevel ikke alltid vært sånn. På Hippokrates’ tid trodde man at orgasmen fasiliterte reproduksjon, og dro ingen distinksjon mellom den vaginale og klitorale orgasmen. Det viktigste var at kvinnen fikk orgasme. Fra syttenhundretallet ble man imidlertid klar over at kvinnen ikke trengte å ha orgasme for å bli gravid, og debatter over funksjonen til den kvinnelige orgasmen blusset opp. Noen hevdet at den kvinnelige orgasmen endatil kunne komme i veien for reproduksjon (Colson, 2010). Det kulturelle og biologiske fremstår dermed som en falsk dikotomi. Det som mennesker har trodd om det biologiske har preget kulturen, og dermed måten det heteronormative samleiet har evolvert.

 

Wade et al. (2005) har en sosialkonstruktivistisk tilnærming til seksualitet, hvor seksualiteten sees på som avhengig av kultur og historie, snarere enn å være biologisk determinert. De peker på at et aspekt ved den feminine seksuelle kropp som er sosialkonstruktivistisk, nemlig den relative usynligheten til klitoris. Vaginaen, heller enn klitorisen, blir sett på som setet til den kvinnelige seksualiteten. Dette er fordi funksjonen til klitoris har vært noe usikker gjennom tidene. Klitorisen har, som vi har sett, fremstått som et mysterium før Freud formulerte sin overføringsteori. På nittenhundretallet var eksistensen til klitoris anerkjent, dog omtalt som noe passiv og uviktig for kvinnens seksualitet. Dette kan knyttes til oppdagelsen av at klitoris ikke påvirker reproduksjon på syttenhundretallet. På nittenhundretallet var verken klitoris merket eller dens funksjon betegnet i de anvendte anatomibøkene som fantes på den tiden (Gerhard, 2000). Dette er viktige forløpere som lå til grunn for Freuds tolkning av kvinnens seksualitet. På tross av at vitenskapelige metoder streber mot å være objektive, så vil alltid slutninger fra empiri til teori være avhengig av den som tolker dataene. Mannen har vært det dominante kjønnet gjennom det meste av den vestlige historien, og det har vært androsentriske blikk til stede for å tolke empiriske data.

 

Klitoris er ikke uvesentlig for kvinnens seksualitet. I likhet med at det finnes en diskrepans mellom kjønn når det gjelder å oppnå orgasme som følge av samleie, så finnes det også en diskrepans mellom kvinner som oppnår orgasme alene og under samleie. Kvinner kommer nemlig like mye som menn når de masturberer (Salisbury & Fisher, 2014). Kvinner i homofile forhold kommer også mer enn kvinner i heterofile forhold (Blair et al., 2017). Dette forklares med at kvinner generelt stimulerer klitoris på ulike måter når de masturberer, og i homofile forhold. Adapsjonsargumenter fremstår dermed som post hoc når det gjelder å forklare hvorfor menn har flere orgasmer enn kvinner. Når det postuleres at et fenomen kan forklares med «naturlige» forskjeller mellom menn og kvinner, så er det grunn til å undersøke om det snarere har med kulturelle kjønnsroller å gjøre. Dette er en viktig distinksjon, fordi om man godtar at antall orgasmer kan forklares med biologisk kjønn, så godtar man også at det er naturlig for kvinner å ikke få orgasme.

 

Hvordan påvirker historien oss? Hvordan internaliserer vi det som har blitt gjort før til noe vi gjør nå? Hvordan endrer vi historien? På nittenhundretallet omtalte man kvinner som ikke fikk vaginal orgasme som frigide (Wallen & Lloyd, 2011). Frigiditet, sammen med nymfomani og hysteri var klassifisert som kvinnelige seksuelle dysfunksjoner. Å like sex for lite eller for mye var patologisk for kvinnen. Vaginaen ble assosiert med det feminine idealet som passet tidsånden. Kvinnen skulle være avhengig av mannen for seksuell nytelse. Deutsch skriver at den uskyldige kvinnen og den passive vaginaen ventet på å bli vekket til heteroseksuell lyst av penisen under det første samleiet. Den vaginale orgasmen gjorde at kvinner kunne tilpasse seg partneren sin og forstå dem (Gerhard, 2000). Om en kvinne ikke fikk vaginal orgasme under samleiet, så var hun frigid. Det kan virke som at vi bærer med oss traumene til kvinnen som fikk høre at hun var syk om hun ikke kom i de satte parametrene for heterofilt samleie.

 

Det er et mannlig privilegium å ikke måtte lese om sin egen seksualitet for å lære om den og en mannlig byrde at det forventes at han kan alt om kvinnens. Dermed skjer forandringer sakte. Kvinnen vokser ikke opp med å lære alt om sin egen seksualitet fra kulturen, slik mannen gjør. Kulturen lærer kvinnen at hun kan få vaginal orgasme, og at dette er noe hun skal strebe etter, på tross av at det ikke er en effektiv måte for henne å komme på. Kvinnen kan ikke alene være ansvarlig for å fortelle en mann om hva hun trenger for å få orgasme. Og mannen kan heller ikke forventes å ha ansvaret for at akten skal være vellykket for begge parter. Dette underbygger et fenomen vi ser i dag med at kvinner later som at de får orgasme. Dette er ikke fordi de ønsker å narre partneren sin, men heller fordi det er mye stress knyttet opp til det å ikke komme. Den kvinnelige orgasmen blir også sett på som en maskulin bragd (Chadwick & van Anders, 2017). Dessverre, så har ikke verdien av den kvinnelige orgasmen for menn ført til bedre sex for kvinner. Dette er kanskje fordi det seksuelle manuset som vi lærer gjennom å vokse opp i kulturen vår reproduserer gamle idealer for kjønnsroller. Sex dreier seg fremdeles om vaginal penetrering, og har ikke som hovedfokus å stimulere klitoris. Det trenger ikke å være sånn. Vi kjenner kanskje best til manuset som vi i Vesten knytter til den seksuelle akten, men det finnes flere. I sentral-Afrika finnes det en seksuell praksis som kombinerer klitoral stimulering og vaginal penetrering (Bizimana, 2010). Klitorisen får dermed ikke en sekundær rolle som oppvarmingsartist i forkant av hovedakten. Den klitorale orgasmen trenger ikke å være «den andre orgasmen».

 

Det er ikke så rart at den seksuelle akten har evolvert når man tar i betraktning biologi, kultur og historie. Det som er rart er at vi tviholder på det seksuelle manuset slik vi gjør. Som om at det ikke er rom for forbedringer. Som om det var naturlig.

 

Catherine Sykes går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi.  

 

Referanser

Bizimana, N. (2010). Another way for lovemaking in Africa: Kunyaza, a traditional sexual

technique for triggering female orgasm at heterosexual encounters. Sexologies, 19(3),

157-162. https://doi.org/10.1016/j.sexol.2009.12.003

Blair, K. L., Cappell, J., & Pukall, C. F. (2017). Not All Orgasms Were Created Equal:

Differences in Frequency and Satisfaction of Orgasm Experiences by Sexual Activity in

Same-Sex versus Mixed-Sex Relationships. Journal of Sex Research, 55(6), 719-733.

https://doi.org/10.1080/00224499.2017.1303437

Chadwick, S. B., & van Anders, S. M. (2017). Do Women’s Orgasms Function as a

Masculinity Achievement for Men? Journal of Sex Research, 54(9), 1141-1152.

https://doi.org/10.1080/00224499.2017.1283484

Colson, M. H. (2010). Female orgasm: Myths, facts and controversies. Sexologies, 19(1),

8-14. https://doi.org/10.1016/j.sexol.2009.11.004

Gerhard, J. (2000). Revisiting “The Myth of the Vaginal Orgasm”: The Female Orgasm in

American Sexual Thought and Second Wave Feminism. Feminist Studies, 26(2),

449-476. https://doi.org/10.2307/3178545

Maines, R. (1999). The Technology of Orgasm: “hysteria,” the vibrator, and women’s sexual

satisfaction. John Hopkins University Press. Baltimore & London. Hentet fra

http://hdl.handle.net/2027/heb.00062.0001.001

Salisbury, C. M. A., & Fisher, W. A. (2014). Did you come? a qualitative exploration of gender differences in beliefs, experiences, and concerns regarding female orgasm

occurrence during heterosexual sexual interactions. Journal of Sex Research, 51(6),

616-631. https://doi.org/10.1080/00224499.2013.838934

Wade, L. D., Kremer, E. C., & Brown, J. (2005). The Incidental Orgasm: The Presence of Clitoral Knowledge and the Absence of Orgasm for Women. Women & Health, 42(1),

117-138. https://doi.org/10.1300/J013v42n01_07

Wallen, K., & Lloyd, E. A. (2011). Female sexual arousal: Genital anatomy and orgasm in intercourse. Hormones and Behavior, 59(5), 780-792.

https://doi.org/10.1016/j.yhbeh.2010.12.004

Legg igjen en kommentar