Fail fast, fail often

Fra dagsfylla til hamsterhjul. Mennesker skaper og skapes av sin tilværelse – vi hopper uti og lar oss drive med.

Skjermbilde 2017-09-12 kl. 10.15.59

Tekst: Rune Braaten
Illustrasjon: Kristine Lie Øverland

Drift er et begrep vi gjerne forbinder med noe aktivt, fremoverrettet eller oppadstrebende, noe som kjemper seg fram, noe med en iboende vilje til endring og framgang. Lengsel kan vi kanskje forstå som noe passivt, men driften er definitivt aktiv. Men drift er ikke alltid noe i oss – av og til er driften utenfor oss selv; vi lar oss drive med, viljeløst og formålsløst. En dagdriver er en som bare lar dagene drive forbi uten å gjøre noe aktivt for å effektivisere hverdagen i produksjonsresultater. Den amerikanske forfatteren Charles Bukowski har gitt oss noen av de mest treffsikre beskrivelsene av viljen til å viljeløst la seg drive med.

Brennevinsbuler og småjobber
Bukowskis far var en streng herremann som så det som formålstjenlig å gi sønnen slag og pryl når noe gikk galt. Slik Bukowski beskriver det i den selvbiografiske romanen «Ham on Rye», var det også ofte noe gikk galt. Som barn opplevde Bukowski at de andre guttene plaget ham fordi han var liten, og at jentene avviste ham fordi han hadde uren hud. Den store åpenbaringen fikk han i trettenårsalderen, da en kamerat innviet ham i alkoholens lindrende og forsonende egenskaper. Han beskrev senere møtet slik: «det var magisk, hvorfor hadde ingen fortalt meg dette før?!?» I 1939 begynte Bukowski på Los Angeles City College, men droppet ut etter et års tid, og reiste til New York for å bli forfatter. Det å droppe ut, eller skal vi kanskje heller si å gi opp, ble etterhvert nærmest et varemerke for Bukowski. Han hadde ingen suksess som forfatter. Samlingen av avslagsbrev var like høy som bunken av ubetalte regninger. Bukowski hadde imidlertid ett talent å falle tilbake på; han kunne drikke, og det var han god til. Så det neste tiåret tilbrakte Bukowski på fylla, og endte til slutt opp i Los Angeles som han tidligere hadde forlatt for å søke lykken andre steder.

Charles Bukowski fikk etter hvert publisert dikt og noveller i ulike undergrunnsmagasiner. De fleste historiene dreide seg om den mislykkede forfatteren Henry Chinaski og hans evige runddans mellom slitne brennevinsbuler og småjobbene han alltid fikk sparken fra. Hver gang Henry Chinaski fikk en ubetydelig fillejobb var det nærmest som om han la vinn på å få sparken så raskt som mulig, delvis drevet av forakt for den amerikanske alminneligheten, delvis av ønsket om heller å bruke tiden til å drikke. Henry Chinaskis omgangskrets bestod av mennesker som i likhet med Bukowski selv levde med taperstempelet; horer og hallikene deres, slitne alkoholikere, lutfattige omstreifere, de som sto lavest på den sosiale rangstigen og ikke lenger hadde noe håp om å klatre et trinn eller to opp. Henry Chinaski og vennene hans – i den grad de i det hele tatt kunne kalles venner – tilhørte samfunnets ambisjonsløse slagg. Henry Chinaski var ikke en litterær omskriving av Charles Bukowski med enkelte selvbiografiske trekk. Henry Chinaski var Charles Bukowski, og det er de samme temaene som går igjen i de mer enn førti bøkene han ga ut: Sprit, kvinnfolk og gambling, i uprioritert rekkefølge. Historiene blir alltid fortalt gjennom dem som har falt utenfor samfunnet og ikke engang bryr seg om å slite seg til en plass på innbytterbenken. Henry Chinaski, alias Charles Bukowski, og vennene hans ville vært klientene fra helvete for foretaksomme NAV-byråkrater og empatisk lyttende terapeuter. Som Charles Bukowski sier det i filmen Factotum: «My ambition is handicapped by laziness».

Historiene blir alltid fortalt gjennom dem som har falt utenfor samfunnet og ikke engang bryr seg om å slite seg til en plass på innbytterbenken.

Linedans på piggtråd
I et utilitaristisk perspektiv kan man si at depresjon og angsten som fulgte abstinensen var prisen Charles Bukowski betalte for at alle vi mer eller mindre vellykkede skulle kunne nyte godt av forfatterskapet hans. Men det er naturligvis ikke bare de som avviser den sosiale oppdrift og heller lar seg synke ned i mudderet som har sine indre demoner. Også de tiltakslystne, enten de er sosiale strebere eller innovatører i næringslivet, kan måtte kjempe med følelsen av å danse linedans på piggtråd. I opplistingen av egenskaper man finner hos næringslivets gründere, er det vanlig å ramse opp egenskaper som «innsatsvilje, behov for kontroll over egen arbeidsinnsats, risikovilje, målsetting om å lykkes» og så videre. Listen over hurra-egenskaper er omtrent synonym med de egenskapene som listes opp i konfirmasjons- og begravelsestaler. Det er trangt om plassen når suksessfulle gründere skal hylles (gjerne på en bursdagsfest de selv har organisert). Men det er sjelden så mye snakk om de mørkere sider ved gründervirksomhet. Det er ikke kun hvilke personlige egenskaper gründeren bør ha som er av interesse, men også hvilke psykologiske prosesser han eller hun kan måtte gjennomleve før målet nås.

Det har vært flere tilfeller der gründere – av ulike grunner – ender opp invalidisert av angst, depresjon eller medikamentbruk. I noen tilfeller har det endt med selvmord. Den russisk-amerikanske programvareutvikleren og entrepenøren Ilya Zhitomirskiy utviklet Diaspora, som var en konkurrent til Facebook. Diaspora ble imidlertid aldri mer enn en mindre Facebook-konkurrent, og 22 år gammel tok Zhitomirskiy livet av seg. Som man kanskje kan forvente er det forøvrig ingen mangel på konspirasjonsteorier som antyder at Zhitomirskiy ikke tok sitt eget liv, men ble drept av konkurrenter, FBI, CIA, den russiske mafiaen etc etc. Jody Sherman, gründeren bak e-handelsportalen Ecomom, skjøt seg selv da Ecomom gikk mot konkurs. Ovik Banerjee, Matt Berman, Aaron Swartz – dette er bare noen av menneskene på listen over lysende hoder med ambisiøse mål som valgte selvmordet når suksessen uteble eller prosjektet slo feil.

Innovasjon eller vrangsforestilling?
Temaet er lite diskutert, men forekomsten av psykiske lidelser blant gründere kan antas å være høyere enn i resten av befolkningen. I sin barndom var software-bransjen kjent for å være befolket med en interessant bukett av eksentrikere og folk som ikke alltid passet like godt inn i vanlige bedriftsmiljøer. Joda, du hadde naturligvis de slipskledde tørrpinnene som jobbet i IBMs salgsavdeling. Hvis man derimot beveget seg ned i kjellerkontorene kunne man treffe de hardcore programmererne som jobbet med stormaskindrift – dette var folk som knapt hadde sett dagslys de siste tolv årene, og som gjerne fortalte vitser i binærkode. Fra et sosialpsykologisk perspektiv er software-bransjen spesielt interessant fordi det er et miljø som eksisterer i kraft av nytenkning og vilje til annerledeshet. I festtalene kalles dette innovasjon, mens det i kliniske utredninger kan kalles vrangforestilling, eller i beste fall fikse idéer. Det er ikke underlig at gründere og personer i miljøet rundt dem «møter veggen» som det heter; presset er høyt og farten er stor, det er lange dager og søvnløse netter. Det er ingen gitt å kunne leve med så høye stressnivåer over lang tid uten å påvirkes av det.

Fra et sosialpsykologisk perspektiv er software-bransjen spesielt interessant fordi det er et miljø som eksisterer i kraft av nytenkning og vilje til annerledeshet.

Jolly Cola og ungdommelig overmot
Silicon Valley har siden 70-tallet vært forbundet med industriell nytenkning og en endeløs rekke nystartede bedrifter. I perioder har nye hi-tech-bedrifter blitt etablert raskere enn Stanford-universitetet klarte å få studentene gjennom studieløpet, med den konsekvens at mange studenter hoppet av studiene underveis fordi de ble lokket av muligheten til å starte egne selskap. Noen gikk det svært godt med, andre gikk det relativt greit med, og noen gikk det aldeles galt for. I Silicon Valley ble det gjerne sagt at man måtte regne med at 90 prosent av de bedriftene som startet opp, ikke ville overleve. Dette ble tydeliggjort gjennom mantraet «Fail fast, fail often». Tanken var at det viktigste skulle være å kaste seg uti det, og la det briste eller bære. Dersom bedriften avgikk ved døden var det bedre å dø en voldsom og ærerik død, enn å smuldre hen i en seig dødskamp mens skattemyndighetene og andre kreditorer ventet som sultne gribber på at bedriften skulle trekke sitt siste rallende sukk.

Miljøet i Silicon Valley kan best beskrives som en blanding av The Apprentice og The Hunger Games, kun med  hypomane deltagere som overlever 18-timers arbeidsdager ved hjelp av Jolly Cola (eller sterkere stoffer – amfetamin er en klassiker i enkelte utviklermiljøer) og ungdommelig overmot. For de uinnvidde kan det hele fortone seg som en temmelig grusom iscenesettelse av evolusjonens prinsipp; alles kamp mot alle, jevnlige massakrer og til slutt massedød. Den siste som står igjen vinner den beste plassen på neste sesongs oppstartsmøte der risikovillig kapital møter kvisete guttunger som har laget en app som lar deg justere helningsvinkelen til hamsterhjulet du har gitt kjæledyret ditt. Eller noe annet nyttig.

Rune Braaten går 6. semester på på profesjonsstudiet psykologi.

 

Referanser

 

Legg igjen en kommentar