foBIEN

Det var en vakker vårdag i april. Nærmere spesifisert torsdag 24. april 2014. Det var en vårdag av et slikt kaliber at man kunne høre knoppene på trærne sprette. I buskas og skoggløtt knitret det ustanselig i spirende vekster. Enhver nordboer hadde på denne eksakte dag bestemt seg for å eksponere sin bleke, tørre hud for sol – og iført seg sine mest sommerlige antrekk. Hele 14 grader og delvis skydekke med sol. Det fantes unntak. Den stressede psykologstudenten som var kledd seg i sort for å se presentabel ut i praksis. Hun var svett og hadde gått seg vill. Ute på landet fungerte visstnok ikke Google Maps slik den gjør på Blindern. Hun pratet i telefonen med sin praksisveileder mens hun gikk på gangveien på vei til ingensteds.

spring-03

På samme tidspunkt hvilte en enslig bie på en dunete knopp tilhørende en grein som strakk seg idyllisk over gangstien. Denne enslige bien var intetanende og intellektuelt sett ikke i rustet til å vite hvilket helvete den ville stelle i stand få sekunder etter. For i løpet av det fragmentet av et sekund det tok psykologstudenten å passere treet, poppet en liten blomst ut av knoppen som bien satt på. Bien ble dermed ufrivillig kastet av knoppen og klasket forfjamset ned i hodet på psykologstudenten.

”Bare vent litt, ringer deg opp igjen, jeg fikk noe i håret” sa psykologstudenten i telefonen og børstet hånden lett over manken. Det skulle vise seg å komplisere situasjonen. Den lille bien forvillet seg bare videre inn i virvaret av hårstrå som var klebrige av hårspray, og den ble sakte beruset av de sterke giftgassene. Psykologstudenten løsnet hårstrikken og kjente for alvor at noe ikke stemte. Var det som hun fryktet? Hadde hun blitt angrepet av en ildsint bie som hadde tatt henne som gissel? Hun kastet vesken fra seg i vanvidd og løp mens hun ristet panisk på hodet og hylte i desperasjon. Det var ingen som verken hørte eller så. Heldigvis, tenkte hun, for hun måtte ha sett fullstendig psykotisk ut, og det ville garantert føre til at hun ikke bestod skikkethetsvurderingen på studiet. ”Act normal, act normal, everything’s fine” sa hun til seg selv slik de gjør i amerikanske filmer, men panikken hadde tatt fullstendig overhånd. Hun så bien i håret og prøvde å bruke ulike viftestrategier for å få bien til å fly ut i det fri. Målet var selvsagt ikke å tilintetgjøre bien, for da kunne den innkalle en hel armé av sin art, slik hun hadde sett på Discovery Channel. Hun måtte få den til å fly ut på riktig måte, slik at hun ikke ble stukket eller at den fløy inn i munn, nese, ører eller øyne. Man kan dø av slikt.

Etter noen runder vekslende med panikk og kaldblodig strategisk tenkning, fant hun ut at hun måtte komme seg videre for å søke hjelp. Hvor var den djevelske bien? Hun var maktesløs. Hyperventilerende. Hikstende. Utenfor et hus langt i det fjerne sto to karer i typiske håndverkerantrekk. ”Unnskyld, dette høres sikkert helt rart ut, men kan dere sjekke om det er en bie i håret mitt, for den var der i sted og jeg er livredd”. Hun smilte med dirrende leppe og flakkende blikk. Pusten var fortsatt utenfor kontroll. Hva i huleste var klokken?? Hun sjekket armbåndsuret. Hånden skalv. Hun var sen. Hun kunne ikke møte opp i praksis i fullstendig oppløsning. Skulle hun som hjelper slenge seg i klientens armer og trygle om hjelp? Det ville vært stikk i strid mot alt hun visste lå i begreper som profesjonalitet og etikk. Det var en indre kamp med amygdala i konflikt med prefrontale områder som regulerte affekt.keep-calm-spring-is-coming-8

Håndverkerne sjekket gjennom håret. ”Hva med på jakka mi, er den der da?” De lo litt overbærende, sa at ingen bie var å finne. ”Bier er jo ikke farlige. ” Jammen så fint at de oppklarte det da. Da var alt bra igjen. Ingenting å være redd for. Etter 5 år på psykologistudiet visste hun alt om irrasjonell frykt, fobier og de fantastiske effekter eksponeringsterapi har. Hun gikk derifra i et forsøk på å virke samlet, men på vakt etter alt som kom i fart eller som buzzet. Hun identifiserte negative automatiske tanker, triggere, og maladaptiv atferd. Sjekk, sjekk, sjekk. Pusteteknikker var iverksatt. Og med pulesveis på et hevet hode tuslet hun inn gangen på praksisstedet.

Samtidig lå en bevisstløs bie ved en løvetann og en sneip et par meter nedi gata. Noen av hans søsken fant ham liggende i puppestilling. ”Jeg var jo bare ute på bestøvning også skjedde det noe helt forferdelig…” Men det er annen historie.

Et forsøk på å bearbeide inntrykkene fra en traumatisk hendelse ved å sette det inn i et narrativ….

Legg igjen en kommentar