Fra følelser til algoritmer


Dagens samfunn er i stor grad styrt av følelser. Hva vil morgendagens samfunn styres av?

 

Tekst: Per Flatebø

 

I Homo Deus hevder Yuval Noah Harari at humanismens tidsalder er på hell, og at moderne mennesker ikke lenger kun søker svar i følelser. Menneskeskapte algoritmer er i følge Harari i ferd med å bli en bedre informasjonskilde enn følelser. Hararis bok har blitt kritisert fra mange hold for sin science fiction-aktige beskrivelse av fremtiden, samtidig som andre har roset bokas solide argumentasjon. Der mange forfattere er opptatt av den teknologiske utviklingen isolert sett er Harari opptatt av hvordan samfunnet vil endres som et resultat av teknologien. Hva vil den teknologiske utviklingen ha å si for dogmer, og hva er dataisme?

 

I årene 2013-2015 ble pave Francis rangert som den fjerde mest innflytelsesrike personen i verden av Forbes Magazine. Pavens innflytelse på samfunnet kommer av hans status som øverste autoritet i den katolske kirke, da han av dem anses som en direkte formidler av Guds ord. I den katolske tradisjonen anses pavens ord derfor som ufeilbarlig. Pavens autoritet begrenser seg imidlertid til den katolske retningen av kristendommen og selv ikke andre kristne retninger deler katolikkenes syn på pavens ufeilbarlighet. Eksempelvis mener protestantene at pavens ufeilbarlighet ikke har sine røtter i bibelen, og derfor er et dogme.

 

I følge Store Norske Leksikon kan et dogme i allmenn språkbruk defineres som en selvinnlysende sannhet som danner grunnlaget for et livssyn. Sannheten som dogmet hevder å romme trenger med andre ord ikke å bevises vitenskapelig. Pavens ufeilbarlighet er et eksempel på et katolsk dogme. Humanismens vektlegging av følelser som øverste autoritet for menneskers handling og tanker er et vestlig dogme. Det er enkelt å avsløre begge disse antatte sannhetene som dogmer ved å stille spørsmålet «finnes det en vitenskapelig metode som bekrefter pavens ufeilbarlighet?». Eller, «finnes det en målbar og universell bestanddel ved alle menneskers følelser?». Svaret på begge disse spørsmålene er nei. Dogmets sannhetsverdi kan ikke bevises ved hjelp av dagens vitenskapelige metode, og det er nettopp dette som gjør dem til dogmer. Likevel er millioner av mennesker overbevist om at pavens ord er ufeilbarlige, eller at menneskenes følelser er opphavet til all mening. Hvorfor er det slik?

 

Et dogme er, som sagt, en slags kilde til mening for individene som tror på dogmet. At dogmet har en meningsverdi, betyr at dogmet ofte kan gi svar på eksistensielle spørsmål. Hva er meningen med livet? Hvorfor er vi her? Det er imidlertid ikke slik at alle dogmer gir svar på de eksistensielle spørsmålene, men dogmer kan ofte forklare meningen bak uforståelige fenomener. Dogmer kan forklare årsaker til at noen ting i et samfunn er helt greit å gjøre, og at andre ting ikke er greit. En humanist hører ikke på The Beatles fordi Gud har legitimert John, Paul, George og Ringo som formidlere av guds ord. En humanist hører på The Beatles, fordi humanistens egne følelser legitimerer dem som formidlere av bra musikk. Derfor er det greit å like The Beatles. Grunnen til at pave Francis ble rangert som den fjerde mest innflytelsesrike personen som levde fra 2013 til 2015, er ikke at han har en administrativ rolle i den katolske kirke. Grunnen er at millioner av katolikker over hele verden gir ham autoritet ved å tro at han er en videreformidler av Guds ord. Dette er for katolikker i hele verden en bekreftelse på Guds nærvær og omsorg for oss mennesker.

 

Dogmatisk tenkning blir ofte kritisert fordi det hemmer oss fra å tenke og handle objektivt, men heller får oss til å se det vi vil se. Det kan sammenliknes med det som i psykologien kalles et bekreftelsesbias. Gjennom hele middelalderen og fram til 1500-tallet var ofte stat og kirke tett sammenknyttet, og dette førte til at komponister måtte handle i tråd med hva kirken påla dem. Komponistene fikk blant annet forbud mot å benytte seg av tritonus-intervallet, eller djevelens intervall som det ble omtalt som i middelalderen. Dette kom av at man mente at intervallets dissonans hadde en ond kvalitet ved seg. På 1500-tallet ble det som var ubehagelig oppfattet som et uttrykk for ondskap, fordi man ikke hadde noen annen forklaringsmodell. Med dagens vitenskap kan vi derimot bevise at den dissonerende lyden ikke har noe med ondskap å gjøre, men kan forklares ved hjelp av fysikkens lover.

 

Det er mange ting vi kan forklare med dagens vitenskap som vi ikke kunne forklare før i tiden. Det er likevel viktig å være klar over farene ved å avfeie et dogmes sannhetsverdi kun fordi sannhetsverdien ikke kan bekreftes ut fra den vitenskapelige praksisen som anvendes i 2018. Ironisk nok er en slik holdning til vitenskap temmelig dogmatisk! Man får en holdning til vitenskapen som sier at «dagens vitenskapelige metode er fullkommen». Dette vitenskapelige «dogmet» forklarer at uansett hvor mye det forskes vil det aldri bli funnet variabler som kan forklare fenomener som i dag forklares ved hjelp av religiøse eller filosofiske begreper. Et kjapt overblikk over vitenskapshistorien viser at en slik holdning hemmer framgang i de akademiske miljøene. Einsteins relativitetsteori møtte massiv motstand i deler av akademia før den fikk tilstrekkelig støtte fra andre akademikere og dermed ble akseptert og innlemmet i akademia. De fleste forskere og vitenskapsmenn er fullstendig klar over at den vitenskapelig praksisen i dag på ingen måte er fullkommen. Nye teorier må alltid møtes med skepsis før de – hvis de viser seg å fungere som gode forklaringsmodeller – kan innlemmes i akademia. På samme måte burde vi være åpne for at det i framtiden kan være forklaringsmodeller som kan bekrefte dagens dogmer empirisk. Poenget er at det som for et samfunn ser ut til å være en universell sannhet, ikke nødvendigvis trenger å være det i andre samfunn. Så lenge vi er en del av et samfunn og deres dogmer kan det være vanskelig å se mangler ved det aktuelle samfunnets dogmer.

 

Når Yuval Noah Harari hevder at den humanistiske tradisjonen, som setter følelser som øverste autoritet, er på vei ut, gjør han det ved å presentere et alternativ. Følelsenes autoritet overfor hva som er rett og galt blir lagt til side – med dataismen. Menneskeskapte algoritmer vil i stedet konstruere svarene for oss. Algoritmer vil bli en stor del av hverdagen og innhente enorme datamengder om oss gjennom ulike kanaler. Algoritmene vil i større grad kunne fortelle oss hvilke valg vi burde ta når det kommer til l partner, utdanning og interesser. Og vi vil, i følge Harari, med glede oppgi følelsenes autonomi til algoritmene, fordi algoritmene faktisk vet hva som er best for oss.

 

At menneskene oppgir sin rett til å bestemme hva som er rett og galt til eksterne algoritmer vil ha en fundamental effekt på samfunnet. Hvis følelser ikke lenger legitimerer rett og galt i verden, hvilken funksjon har da følelser? Joda, de får oss til å føle noe, men for en uorganisk algoritme som ikke kan gjøre mening ut av følelsene, og i tillegg kan gi bedre svar enn følelser vil de være meningsløse. Dataismens forslag er at en ny verdi kommer til å styre hva som er rett og galt i samfunnet. Verdien om fri informasjonsflyt vil oppstå fordi fri flyt av informasjon vil være mer gunstig for overlevelse enn følelsene. Dataismen predikerer videre at ettersom eksterne algoritmers evne til å innhente informasjon vil overgå menneskers følelser, vil algoritmene etter hvert ha en større sjanse for å overleve. Det er her Hararis spådommer er på sitt mest science-fiction-aktige. Det er lett å bli skeptisk til Hararis argumentasjon, men vi kan i hvert fall si som forskere har sagt i 50 år: Teknologien vil nok overgå menneskene innen 20 år.

 

Per Flatebø går 2. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

Litteratur:

Harari, Yuval Noah (2015). Homo Deus: A Brief History of Tomorrow. London: Vintage

Store Norske Leksikon (2018). Dogme. Hentet fra: https://snl.no/dogme

Forbes (2013). The World’s Most Powerful People 2013. Hentet fra: https://www.forbes.com/sites/carolinehoward/2013/10/30/the-worlds-most- powerful-people-2013/#527c7f4c7b7f

Forbes (2014). The World’s Most Powerful People 2014. Hentet fra: https://www.forbes.com/sites/forbespr/2014/11/05/2014-ranking-of-the-worlds-most-powerful-people/#52afd4794d93

Forbes (2015). The World’s Most Powerful People 2015. Hentet fra: https://www.forbes.com/sites/davidewalt/2015/11/04/the-worlds-most-powerful-people-2015/#4e9b48a274d5

Legg igjen en kommentar