Honnørpsykologen

Fører aldring til reduksjon på alle plan, bortsett fra i antall barnebarn og søndagsmiddager? Er stagnasjon virkelig det beste en kan håpe på?

honnørpsykologen
Illustrasjon: Mathias Frøyhaug

 

I hvor stor grad er ens psykiske tilstand forbundet med den fysiske? Er kroppslig forfall nødvendigvis et synonym for sjelelig tilbakegang? Assosiasjonene knyttet til det å bli gammel favner bredt.

Avhengig av egen alder, verdensdel, kultur, kjønn og livssituasjon, vil vi alle sitte med våre egne tanker rundt hva det vil si å eldes. Særlig pekes det på et tradisjonelt skille mellom øst og vest, hvor vi i vestlige kulturer henger langt etter hva gjelder å betrakte alderdommen som en ressurs og kilde til kunnskap.

For mange av oss er nemlig det å bli gammel knyttet til det motsatte av vekst og blomstring, og nærere forbundet med forfall og reduksjon. Etter en gitt alder begynner vi å se livet som levd, i kontrast til muligheten for videre utvikling og livsutfoldelse. Man når en tid hvor en skal gjøre opp status, forsone seg med valgene en har tatt, takle overgangen fra yrkesaktiv til pensjonist, og akseptere slekters gang som passerer forbi kjøkkenvinduet.

Betraktende innser man at verden er kjappere til bens og at krykken til syvende og sist er til hinder og ikke til hjelp.

På buss og bane har vi valgt å kalle det honnørbillett, men jevnt over er ordlyden en annen når det kommer til hvordan vi omtaler eldre. I media henvises det til «eldrebølgen» som er i ferd med å skylle innover oss. Kronikker og artikler diskuterer «framtidige økonomiske belastninger», «eldreregningen», «utgiftsøkning» og «pleiebehov». Og utfordringen er reell.

Om man ser på Statistisk sentralbyrå sin oversikt over levealder i Norge, ser man at den nesten uavbrutt har økt de siste 200 årene. Alderssammensetningen i vår befolkning er i ferd med å endres dramatisk. Det forventes en fordobling av antall eldre i 2050. Disse demografiske forandringene vil resultere i en stor klientgruppe med økt behov for et godt utviklet psykisk helsetilbud. Uten tvil stiller dette krav til norsk fremtidig helsevesen.

 

«Et viktig spørsmål å stille er om behovet for psykisk hjelp til eldre trenger å være aldersspesifisert, eller om man hanskes med problemer som dypest sett handler om det å være menneske.»

 

Kanskje er du selv i ferd med å fullføre psykologutdannelsen. Hvor høyt i kurs står eldrepsykologi hos deg? Kunne det å jobbe som psykolog for 65 + ha vært en fristende og givende framtid?

Tidsskrift for Norsk Psykologforening viet sin fjerde utgivelse i år til temaet eldrepsykologi. I artikkelen Økt behov – liten status av Per Olav Solberg, peker han på hvordan det å jobbe med eldre i terapi er underprioritert av psykologer, og forbindes med lav prestisje.

Likevel finnes unntak. Askøy kommune har valgt å ansette Fredrik Hansen som psykolog for eldre, med en nedre aldersgrense på 65 år. Gjennom dette tar de sikte på å forbedre lavterskeltilbudet for det øverste sjiktet i befolkningen, og å tilby spesialkompetanse når det kommer til psykologtjenester for denne gruppen.

Hansen mener at på tross av utbredte holdninger, er de eldre han møter i sitt arbeid tvert i mot både endringsvillige og motiverte. Likevel opplever enkelte det å gå til psykolog som vanskelig.

– Spesielt gjelder det de eldste. Enten fordi det er noe fremmed for dem, eller på grunn av tidligere dårlige erfaringer, selv eller i nær omgangskrets, sier han.

På spørsmål om hvorvidt alderdommen også innebærer muligheter for utvikling og vekst, mener han at alderdommen kan føre med seg en rekke gode opplevelser, selv om man ikke kommer utenom tap og forfall.

– Vi eldes forskjellig og er forskjellige.

Videre peker han på hvordan mange eldre fortsetter å delta i aktiviteter utenfor hjemmet, enten det er i forbindelse med kunst, kultur, fysisk aktivitet, reising, utdanning, frivillig arbeid eller deltakelse gjennom andre sosiale arenaer.

– Noen oppdager sider ved seg selv som de aldri har hatt tid til å utforske tidligere, poengterer han.

 

«Å endre holdningen om at psykisk sykdom er en del av det å bli gammel, er det viktigste enkelttiltaket for å bedre det psykiske helsetilbudet for eldre.»

Fredrik Hansen, psykolog for eldre over 65

 

Et viktig spørsmål å stille, er om behovet for psykisk hjelp til eldre trenger å være aldersspesifisert, eller om man hanskes med problemer som dypest sett handler om det å være menneske.

Hansen opererer selv med en nedre aldersgrense på 65 år, og forteller hvordan visse ting alltid vil være aldersspesifikke. Man får sjeldent en partner med demens tidlig i livet, ei heller skjer det ofte at man blir enke eller enkemann i ung alder. I tillegg kommer mestring av kroniske sykdommer, rollen som pårørende og overgangen fra arbeidslivet til pensjonisttilværelsen, som andre utfordringer nært knyttet til det å bli gammel. Derfor hevder han at det ikke skader med en spesialisering i den øvre delen av livsløpet når en jobber med denne gruppen. Likevel:

– Mange av disse opplevelsene har i seg selv flere universelle trekk som også kan generaliseres til yngre. Jeg er av den oppfatning at kunnskap om mennesket er en grunnstein i arbeidet med mennesker, forklarer han.

Om antall eldre som benytter seg av psykolog er så få, er det naturlig å spørre seg hvor man da henvender seg med sine problemer. Ikke overraskende er fastlegen en trygg kilde til svar og hjelp for mange. Dessverre viser tall fra Reseptregisteret at halvparten av all sovemedisin og beroligende midler deles ut til personer over 65 år. Aldersgruppen står for mer enn 1/3 av det totale forbruket av antidepressiva i landet. På spørsmål om eldre blir feilmedisinert, svarer Hansen at han håper både helsepersonell og samfunnet generelt er i ferd med å endre sine holdninger omkring dette.

– Man begynner å se at eldre har like god nytte av andre tilnærminger til mange lettere psykiske plager og lidelser som det yngre har, sier han.

Forskning viser nemlig til et flertall av oppmuntrende resultater, hvor man ser at eldre profitterer på god psykoterapeutisk behandling. Samtidig eksisterer en overhengende viktighet av å innse hvordan lidelser hos eldre har en tendens til å gripe inn i hverandre.

For å redusere feilmedisinering, trenger man kunnskap om nettopp det komplekse samspillet mellom det somatiske og det psykiske. Veldig ofte ser man nemlig hvordan sykdommer kommer annerledes til uttrykk hos eldre enn hos yngre. Sammenhengen er komplisert.

 

«Vi har så lett for å se de eldre som en gruppe, som en samling mennesker hvor det særegne trer tilbake etter en gitt alder.»

 

– Å endre holdningen om at psykisk sykdom er en del av det å bli gammel, mener Hansen er det viktigste enkelttiltaket for å bedre det psykiske helsetilbudet for eldre.

– Denne tanken tror jeg gjennomsyrer samfunnet mer enn vi er klar over, sier han.

Videre peker han på viktigheten av å inkludere alle i sosiale sammenhenger, enten det er å la folk som ønsker det stå lenger i arbeid, eller å lage gode møteplasser for å opprettholde deltakelse uavhengig av alder og funksjon.

På spørsmål om hvem som er den typiske pasient, er derimot ikke svaret like klart og tydelig. Mangfoldet er så stort at spørsmålet er vanskelig å besvare. Det er nettopp dette han også peker på som det mest givende ved sitt arbeid: rikdommen og bredden i menneskene som møter ham hver dag. Variasjonen er stor, livet spennende, og menneskene motivert til å jobbe mot en endring.

Og kanskje er Hansens poeng nettopp det viktigste vi kan ta med oss fra dette. At det mest typiske trekket ved alderdommen er dette store spennet og den unike bredden i funksjon, væremåter og personlighet.

Vi har så lett for å se de eldre som en gruppe, som en samling mennesker hvor det særegne trer tilbake etter en gitt alder. Som om antall år man har levd plutselig blir en avgjørende egenskap, og setter det komplekse mennesket i skyggen. Vi trenger å forstå at det å bli gammel ikke bare fører til en sammenhengende serie med tap og forfall, men at det også bærer med seg unike kilder til kunnskap, innsikt, livserfaring og mestringsstrategier med muligheter for fortsatt vekst.

Kanskje er det ikke de eldre som er fastlåste i sine tankebaner og oppfatninger, kanskje er det ikke her problemet med tradisjonsbundenhet og rigide mønstre er størst. For den virkelige utfordringen ligger hos oss, i å fri oss fra holdninger og tanken om at eldre utelukkende er en velferdspolitisk utfordring.

 

Referanser

Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister (Reseptregisteret). (2014). Hentet 30. mai 2014, fra www.reseptregisteret.no

Solberg, P.O. (2014). Økt behov – liten status, Tidsskrift for Norsk psykologforening, 51 (4), 298-204.