Innsiden ut  


Utleverende og subjektiv innsiderapport som bør være obligatorisk lesning for alle med den minste interesse for psykisk helsevern.


Bokomtale av Tvang og tvil – en innsideberetning fra norsk psykiatri
Forfatter: Marianne Mjaaland
351 s. Kagge 2017


Tekst: Kjetil Strømme Jørve
Illustrasjon: Linda Heggen

Jeg har alltid hatt sans for innsideberetningen, enten det er som dokumentar, tv-serie eller litterær sjanger. Hva sier de til hverandre i fotballgarderoben før VM-finalen? Hvordan tas store avgjørelser i politikken? Hvordan tenker konsertpianisten? Og hva skjer egentlig i terapirommet? For at en innsideberetning skal fenge, trengs tilgang, erfaring og formidlingsevne. Legen, eks-journalisten og forfatteren Marianne Mjaaland leverer alle tre.

Midt i livet valgte den erfarne kirurgen Mjaaland seg en ny karrierevei i psykisk helsevern. Steget fra kirurgi til psykiatri ble av omgivelsene sett på med en viss mistenksomhet. Hvorfor forlate toppen av medisinerhierarkiet til fordel for den klart mindre prestisjetunge rollen som assistentlege ved en institusjon for tunge psykiske lidelser? For Mjaaland ligger svaret nettopp et sted mellom tvang og tvil: «Hvis tvang er psykiatriens praksis, er tvil psykiatriens samvittighet. I dette spenningsfeltet lever psykiatriens sjel.» (Mjaaland, 2017, s. 12)

Tvang og tvil – en innsideberetning fra norsk psykiatri tar først og fremst utgangspunkt i Mjaalands egne erfaringer ved henholdsvis Lier sykehus, Blakstad og Drammen DPS i perioden 2002-17. Pasienthistorier (satt sammen for å hindre identifisering) og det interne maktspillet langs flere akser (både opp og ned ansvarslinjer og på tvers av profesjonsgrenser) utgjør de røde trådene, ispedd tekstlige avstikkere med velplasserte idé- og realhistoriske gjennomganger av galskapens (og normalitetens) historie både ute og hjemme. Med den skjønnlitterære forfatterens sans for karaktertegning og dramaturgiske grep, engasjerer Mjaaland leseren like sterkt i de ulike pasienthistoriene som i personalintrigene. Og anonymisering til tross: Dette må være spesiell og tidvis kontroversiell lesning for både tidligere og nåværende kolleger.

Mjaalands kritiske blikk retter seg særlig mot det hun opplever som svake prosedyrer, prioriteringsrutiner og upresis diagnostikk innen psykisk helsevern, og ved enkelte av behandlingsstedene også en overdreven bruk av tvang. Tolkninger og tøyninger av psykisk helsevernloven, det ulne begrepet «klinisk skjønn» og et ressursfattig system presset til sine yttergrenser gir rom for utstrakt bruk av tvang, både i form av beltelegging, overvåking og tvangsmedisinering. Særlig er dette relevant ved pasientvurderinger der selvmordsrisiko står sentralt. Her viser Mjaaland godt hvor komplekst og tappende det er å skulle ta raske avgjørelser på tidvis tynt grunnlag og med potensielt fatale konsekvenser, dag ut og dag inn. Primum non nocere, det hippokratiske påbudet om først og fremst ikke å skade, settes stadig under press når tvang like gjerne kan være en livredder som et overgrep.

Gir det overhodet mening for psykologien og psykiatrien å etterstrebe samme diskurs og systemer som den somatiske medisinen?

I årene som har gått siden ICD-, og DSM-manualene ble introdusert like etter 2. verdenskrig, har diagnosemanualene kommet i stadig nye og mer differensierte utgaver, med en stadig utvidelse av diagnoserikdommen. Samtidig har psykologien orientert seg stadig nærmere naturvitenskapens metoder og virkelighetsforståelse. Et av resultatene er det Mjaaland kaller faglig «pseudopresisjon». Diagnoser som stilles på bakgrunn av lister med kriterier kan for eksempel gi pussige utslag. Når 256 forskjellige pasienter med ulike kriteriekombinasjoner kan få samme diagnose, gir det da mening å kalle diagnosen ved samme navn? For ikke å snakke om å medisinere eller behandle den på samme måte. Hvor tynt forskningsbelegg skal til før vi styrer knappe helseressurser inn mot enkelte dominerende terapiformer eller behandlingsløp? Og gir det overhodet mening for psykologien og psykiatrien å etterstrebe samme diskurs og systemer som den somatiske medisinen? Bør psykiatrien holde seg i den naturvitenskapelige tradisjonen og den kliniske psykologien i den humanistiske? Og hva skjer med det faglige grunnlaget når det forfatteren CP Snow kalte «de to kulturer» møtes og sklir over i hverandre, slik tilfellet ofte er i psykisk helsevern?

I en ellers positiv anmeldelse av Tvang og tvil i Tidsskrift for Den norske legeforening, skriver Trond F. Aarre at forlaget (hvorfor han ikke gir forfatteren ansvaret vites ikke) burde «luka ut den nedlatande omtalen av psykologar, som er unødvendig og skjemmande». Dette bildet bør nyanseres med at noen av Mjaalands beste skussmål tildeles nettopp psykologer hun har jobbet tett med. Samtidig er hun svært skeptisk til at normalpsykologien, og det hun kaller «sjelelige forkjølelser», skal ta for stor plass i psykisk helsevern på bekostning av tyngre lidelser. Dette opplever i hvert fall  denne leseren som en høyst legitim debatt, selv om Mjaalands karakteristikker tidvis kan framstå som skarpe.

Hennes eget fag, psykiatrien, får også sine kriser nådeløst skildret. Det kanskje beste eksempelet er Mjaalands dissekering av spillet rundt de sakkyndiges rapport i Anders Behring Breivik-saken, der to ulike rapporter landet på helt ulik diagnostisering som begge formelt kunne forsvares. «Saken avslørte dermed et fag og et diagnostisk system hvor synsing og fordommer har stort spillerom. Noen faglig eller vitenskapelig kjerne finnes ikke»,  konkluderer Mjaaland (2017, s. 212). Passasjen om Breivik-saken flettes for øvrig elegant sammen med en truende og ubehagelig pasienthistorie fra Mjaalands egen praksis, et godt eksempel på velfungerende dramaturgi.

Mjaaland retter like ofte det skarpe blikket mot seg selv, når hun reflekterer rundt egne holdninger og handlinger. Dette er en subjektiv beretning i ordets beste forstand for det er ikke bare som behandler at Mjaaland besitter innsideinformasjon. Gjennom små drypp blir det etter hvert klart at hun selv har fått minst én diagnose, og hennes egen sårbarhet blir et godt bilde på de ikke alltid  tydelige grensene som skiller mellom syk og frisk, normalitet og galskap, oss og dem. Kan hennes egne «defekter» gjøre at hun svikter i møte med pasientene? Dette er dypt personlige refleksjoner, og mye debattstoff til tross: Det er nettopp i det personlige at boken virkelig evner å engasjere. Det er umulig ikke å bli både rørt, redd, rasende og oppgitt underveis i lesingen, og selv om det nok sikkert er mulig å arrestere forfatteren på enkelte spissformuleringer, er hovedinntrykket et voldsomt engasjement for fag og pasienter, samt en interesse for det menneskelige og feilbarlige som ikke kan unngå å smitte. For å si det med Mjaaland: «I vern mot ondskap og overgrep har vi til syvende og sist intet annet å stille opp med enn medmenneskelighet.» (2017, s. 249)

 

Kjetil Strømme Jørve går 3. semester på bachelorprogrammet i psykologi.

 

Referanser
Arre, Trond F: http://tidsskriftet.no/2017/09/anmeldelser/tankevekkjande-om-livet-som-psykiater
Mjaaland, Marianne: Tvang og tvil – en innsideberetning fra norsk psykiatri, Kagge 2017

Legg igjen en kommentar