Jante Hotel

Det er bare én norsk lov det er greit å være på kant med, og det er janteloven. Kanskje er det derfor vi elsker Paradise Hotel.

Tekst: Kjersti Halvorsen 

 

Jante Hotel
Illustrasjon: Ivar Østby Simonsen

 

Alle som har gått på skolen vil på et eller annet tidspunkt erfare janteloven – det være seg teoretisk eller praktisk. Det er ikke en sentral del av pensum, men man kan argumentere for at den hører innunder den alminnelige dannelsen man forhåpentligvis har tilegnet seg etter videregående. Noen vil kanskje også påstå at janteloven er vesentlig i den sosiale dannelsen man lærer seg i løpet av skoletiden. For å komme over det må man ta oppgjør etter oppgjør med loven, i beste fall offentlig.

 

Janteloven beskrives for første gang i Aksel Sandemoses En flyktning krysser sitt spor fra 1933. For ordens skyld: Hvis du tror at janteloven er en absolutt fysisk eller vitenskapelig lov, er ikke det helt riktig. Det er mer en slags tendens, følelse, norm; noen vil kanskje si at den er noe kollektivt ubevisst. Det er heller ingen juridisk lov, selv om jeg er usikker på hvordan brudd på janteloven straffes i Sandemoses fiktive bygd. Uten å ha lest boka, går jeg ut fra at det først og fremst dreier seg om sosiale sanksjoner i form av enorme jafs fra bygdedyrets siklende, varme gap.

 

Noen vil kanskje også påstå at janteloven er vesentlig i den sosiale dannelsen man lærer seg i løpet av skoletiden. For å komme over det må man ta oppgjør etter oppgjør med loven, i beste fall offentlig. 

 

På mange måter er jeg tilhenger av janteloven, akkurat som jeg er tilhenger av for eksempel NRK-lisens. Prisen er kanskje høy, men det er helt nødvendig. Målet helliger middelet i denne sammenhengen. Mange av de som påberoper seg å være et slags offer for janteloven skader sin egen sak ved å være irriterende. Fra sosialpsykologien vet vi også at folk har en tendens til å overvurdere sine egne prestasjoner og sannsynlighet for å lykkes. Man tror at man er mer unik og spesiell enn man kanskje er. Janteloven jekker oss ned til et mer realistisk nivå. Og det er vel og bra – i mange sammenhenger.

 

Vårens vakreste eventyr

Jeg tror at nettopp janteloven er en medvirkende årsak til at realityprogrammet Paradise Hotel treffer så bredt i de skandinaviske landene. Det er tilfredsstillende å se noen tidvis klysete ungdommer dumme seg ut i Syden. Kontrasten mellom en selv og deltakerne setter oss i et fordelaktig lys – du har kanskje ikke solbrun vaskebrettkropp, men du har i det minste ex. phil., og det er jo faktisk også noe. Skadefryd oppstår som kjent når det er konkurranse, sammenligning mellom grupper, eller inngruppe–utgruppe-distinksjon.

 

Det er kanskje litt på kanten å hevde at vanlige ungdommer føler reell konkurranse med realitydeltakere man aldri har møtt eller kommer til å ha et forhold til. Samtidig er utsagnet «de kommer aldri til å få jobb» det som oftest gjentas om dem som eksponerer seg på TV på en potensielt blamerende måte. I et presset arbeidsmarked der alle skal utdannes høyt og likevel står i fare for ikke å få jobb senere, er dette kanskje en mager trøst enn så lenge. Paradise-deltakere er dessuten en utgruppe – de er jo uansett ikke som oss. Så da er det vel ingen fare.

 

Paradise Hotel ble først etablert i USA, der det fikk to sesonger på FOX Channel. Senere har produksjonsteam over hele verden – deriblant Russland og Israel – forsøkt å lage en variant av realityserien. Det er likevel påfallende hvor mye mer vellykket konseptet har vært i de skandinaviske landene, med Norge og Danmark i spissen. Og hvilken lov om sosial kontroll fant Aksel Sandemose inspirasjonen til nettopp her? C’est janteloven. USA mangler en jantelov. Og derfor har de heller ikke lenger Paradise Hotel.

 

Et sosialkognitivt eksperiment (Singer et al., 2006) viste at dersom en person man spilte mot i et virtuelt spill oppførte seg lite prososialt eller lot være å hjelpe deg, fikk disse deltakerne mindre empatisk respons når de ble påført straff. Enkelte fikk også belønningsrespons ved å se juksemakere få svi. Dette er et kjent fenomen, også fra populærkultur. Fundamentet i mange av Quentin Tarantinos filmer er forventningen om at de som fortjener det skal få hevn (Kill Bill, Inglorious Basterds, osv.). Når ingen av karakterene er mulig å like, som i The Hateful Eight, fungerer det ikke like bra. Det er her Paradise Hotel pirker innpå noe helt sentralt ved god film og TV: Selv om karakterene jo er nettopp karakterer, og tidvis ganske karikerte sådan, er de flerfasetterte på samme måte som i for eksempel Game of Thrones eller annen engasjerende, karakterdrevet litteratur. Denne balansen mellom empati og antipati er en runddans produksjonen har lært å mestre til fingerspissene i løpet av sine åtte sesonger. Ingen er (eller fremstilles) bare ond eller bare god. Litt som i det virkelige liv, sier du kanskje. Hvem du heier på, eller «stiller deg bak», endrer seg fra dag til dag.

 

Survival of the fittest

«Spillet» er helt umulig å forstå, og preges av usystematiske regler og «tvister». Vi som ser på vet at dette er produksjonens måte å manipulere deltakersammensetningen slik at de som er best på TV, får bli lengst på TV. Som ypperlig poengtert på film og tv-bloggen Filter i en oppsummering av seriens femte sesong representerer nettopp derfor det uoversiktelige «spillet» kanskje den aller mest grunnleggende konflikten i menneskets eksistens: å overleve og formere seg i en skiftende, uforutsigbar og ganske slem verden. Og hvis det er én mekanisme som kan forklare hvordan spillet fungerer, er det jo det beryktede bygdedyret: Når du har litt for god selvtillit fordi du tror du har en makt, vil en usynlig kraft trykke deg ned med sin usynlige, klamme hånd mens den siklende hvisker inn i øret ditt: «Du skal ikke tro at du er noe». Sånt blir det bra TV av.

 

«Spillet» er helt umulig å forstå, og preges av usystematiske regler og «tvister». Vi som ser på vet at dette er produksjonens måte å manipulere deltakersammensetningen slik at de som er best på TV, får bli lengst på TV.

 

Å hjelpe hverandre øker sannsynligheten for overlevelse og reproduksjon. I noen sammenhenger har kanskje det å trykke hverandre ned samme effekt. Både empati og skadefryd moduleres derfor av kontekst (Gonzalez-Liencresa et al., 2013). Disse følelsene er det som knytter oss sammen og hjelper oss å leve ved å samarbeide og organisere oss sosialt. Alle liker å se dem som bryter normer bli straffet for det. Det er tilfredsstillende når korrupte ledere må gå av – eller sjekke ut av skatte-Paradis Hotel, om du vil. Normer og hva vi føler rundt dem er det sosiale limet som får oss til å oppføre oss ordentlig. Men ikke glem: Streng sosial kontroll der alle følger normer og regler, har hatt fatale konsekvenser gjennom historien. Likevel har konformitetsmedaljen en skinnende blank framside: Paradise Hotel.

 

Kjersti Halvorsen går 6. semester på psykologi profesjon ved UiO.

 

Referanser:

 

  • “Fiselin” (13. juni 2013), “Derfor er «Paradise Hotel» Norges beste realityserie akkurat nå”, Hentet fra http://filterfilmogtv.no/derfor-er-paradise-hotel-norges-beste-realityserie-akkurat-na/
  • Gonzalez-Liencres, C., Shamay-Tsoory, S. G., & Brüne, M. (2013). Towards a neuroscience of empathy: Ontogeny, phylogeny, brain mechanisms, context and psychopathology. Neuroscience & Biobehavioral Reviews, 37(8), 1537-1548. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.neubiorev.2013.05.001
  • Singer, T., Seymour, B., O’Doherty, J. P., Stephan, K. E., Dolan, R. J., & Frith, C. D. (2006). Empathic neural responses are modulated by the perceived fairness of others. Nature, 439(7075), 466-469. doi:http://www.nature.com/nature/journal/v439/n7075/suppinfo/nature04271_S1.html

Legg igjen en kommentar