Kontroll på kontinensen

Inkontinens er et symptom som ikke synes, ikke høres, ikke kaller på medlidenhet og forståelse, men som bare … lukter.

 

Illustrasjon: Mathias Frøyhaug
Illustrasjon: Mathias Frøyhaug

 

Hvor vanlig er det at kvinnelige jagerflygere tisser på seg? Forskerne Fisher og Berg offentliggjorde i 1999 en undersøkelse der de presenterte svarene fra 274 kvinner som var i aktiv tjeneste i det amerikanske luftforsvaret. Resultatene viste at 26,3 % av kvinnene (72 av de 274) rapporterte om ufrivillig urinlekkasje, og av disse igjen var det 18,1 % (13 kvinner) som hadde opplevd det mens de fløy.

 

Formålet med undersøkelsen var å finne ut om de sterke kreftene man utsetter kroppen for ved jagerflyging ville føre til ufrivillig urinlekkasje hos kvinnelige piloter. Man skulle kanskje tro at det å utsette kroppen for krefter inntil 9G, samt det psykiske stresset det innebærer å manøvrere et jagerfly, kunne forklare den ufrivillige urinlekkasjen. Rapportens konklusjon virker kanskje derfor for mange overraskende: «The rate of urinary incontinence among female Air Force aircrew is similar to rates found in other surveys of the general population. Flying high-performance military aircraft did not affect the rate of incontinence.»

 

Fallet fra tronen I tidlige barneår kommer man en dag til det punkt der man oppdager at man er i stand til å kontrollere sin avføring, og dermed beherske verden. Pottetreningen er mer enn opptrening i selvkontroll – det er et av de sentrale stegene i den lange motbakken det er å minke avhengigheten av andre. Potten forvandles til en majestetisk trone, og er man heldig gir de velmenende og stolte foreldre belønning i form av et kosedyr eller en tøydukke som til forveksling likner Sigmund Freud. Man føler seg nesten voksen, og mener seg berettiget til å hånflire av småbarna som enda ikke behersker kunsten å kontrollere blære- og/eller tarmfunksjonen. På samme måte som det er et stort steg for barnet å klare seg uten bleia, er fallet tilsvarende stort den dagen man oppdager at man ikke lenger er i stand til å beherske de såkalte naturlige funksjoner, og dermed verden.

 

På samme måte som det er et stort steg for barnet å klare seg uten bleia, er fallet tilsvarende stort den dagen man oppdager at man ikke er i stand til å beherske de såkalte naturlige funksjoner, og dermed verden.

 

Hvem opplever inkontinens, og hvorfor? Inkontinens er avledet fra det latinske ordet «continere», som betyr «å inneholde». Inkontinens betyr med andre ord «å mangle evnen til å holde seg», eller sagt på en enklere måte: Man tisser på seg. Det danner seg lett en forestilling om at dette er noe kun små barn og eldre pleietrengende plages med, men at den som er ung, sunn og frisk ikke trenger å være nevneverdig bekymret. For det kan da umulig være vanlig at voksne folk tisser på seg? Det er imidlertid langt mer vanlig enn man skulle tro, og i Norge er det rapportert plager med urinlekkasje hos opp mot 30 % av alle voksne kvinner. Vi snakker med andre ord ikke om en eksotisk lidelse som kun rammer et forsvinnende lite mindretall. Det er langt flere kvinner enn menn som får dette problemet, noe som langt på vei kan forklares med de endringene en kvinnekropp gjennomgår under graviditet, fødsel og overgangsalder. For menn er bildet annerledes: «Lidelsen» er sjelden blant yngre menn, men øker gjerne når man kommer i 60-årene, og er typisk en følge av forstørret prostata.

 

Den største risikofaktoren er altså å være kvinne, men i tillegg er det enkelte yrkesgrupper som er spesielt utsatt: Lærere, sykepleiere og soldater er yrkesgrupper med høyere risiko for å utvikle inkontinens. Felles for disse yrkesgruppene er at de ikke alltid kan gå på do når de ønsker det, men må holde seg til et passende tidspunkt. Som en kuriositet kan det nevnes at også flyvertinner ligger høyt på statistikken over yrkesgrupper som rammes av ufrivillig urinlekkasje. Det som i hvert fall for et par generasjoner siden framstod som et av de mest glamorøse yrker en ung pike kunne drømme om, kunne altså i tillegg gi en ulempe man ikke snakket for høyt om.

 

Den største risikofaktoren er altså å være kvinne, men i tillegg er det enkelte yrkesgrupper som er spesielt utsatt: Lærere, sykepleiere og soldater er yrkesgrupper med høyere risiko for å utvikle inkontinens.

 

Det er to ulike typer urininkontinens: Stressinkontinens og urgeinkontinens.

 

«Jeg ler så jeg tisser på meg!» er et uttrykk som presist beskriver en av situasjonene der kvinner opplever stressinkontinens. En god latter forlenger livet, men kan altså forsure øyeblikket. Tilsvarende dersom hun hoster kraftig, nyser, eller kanskje bare løfter noe tungt. Hvis muskulaturen i bekkenbunnen er svekket, klarer den ikke å holde igjen urinen når trykket øker.

 

«Jeg må på do igjen!» kan være et tegn på begynnende urgeinkontinens, eller overaktiv blære, som det også kalles. Gjennomsnittlig later vi vannet fire til åtte ganger i løpet av dagen, men hvis man må på do mye oftere enn man pleier, eventuelt at man må opp flere ganger i løpet av natten, så kan det være tegn på urgeinkontinens.

 

For å gjøre bildet komplett – ja, det er også noe som heter anal inkontinens, altså lekkasje fra endetarmen. Anslagene for forekomsten av anal inkontinens er usikre, men anslås til å ligge mellom 1 og 10 % av den voksne befolkningen. Anal inkontinens er i seg selv ingen sykdom, men snarere et symptom på en underliggende lidelse.

 

Tap av kontroll = tap av verdighet = tap av verdi Vi ønsker alle å ha en viss kontroll over hvordan vi framstår overfor omgivelsene. Dersom man holder seg til tradisjonene, skal en mann være rett i ryggen og en kvinne være pent sminket, og alt ut over dette blir bare ren bonus. For et par generasjoner siden var det å ha kontroll over tilværelsen omtrent det samme som at klesvasken aldri hang ute på en søndag, og at barna hadde rene klær. Far gikk hjemmefra tidsnok til å rekke fram til kontoret til arbeidstidens begynnelse, og mor holdt seg hjemme og sørget for at gulvene ble vasket med en god, men billig såpe. I vår tid har imidlertid det hele blitt så uendelig mer komplisert – far skal på sammenkomst i gourmet-klubben, og mor og venninnene hennes skal trene i klatreveggen. Alt skal naturligvis dokumenteres på Facebook, og man gjør sitt ytterste for å framstå som et dannet, travelt og vellykket menneske. I all denne vellykketheten passer det dårlig å nevne sånn i forbifarten at man tilfeldigvis tisset på seg rett før den utrolige sunne og velsmakende lunsjen som for øvrig ble lagt ut på Instagram.

 

Det er ikke til å undres over at den som lider av ufrivillig urinlekkasje også opplever sosialt tap. Å ikke kunne kontrollere blærefunksjonen oppleves som et vesentlig tap av kontroll, og tap av kontroll = tap av verdighet = tap av verdi. Frykten for å «lekke» i en upassende situasjon gjør at den som er rammet lettere unnviker sosiale sammenkomster. Selve frykten for å miste kontroll kan virke like sterkt som det å faktisk miste kontroll. Inkontinens er et symptom som ikke synes, ikke høres, ikke kaller på medlidenhet og forståelse, men som bare … lukter. Den som er rammet trekker seg gjerne unna, og mange utvikler depresjon. Depresjonen forsterkes ved den sosiale tilbaketrekkingen, og man havner i en ond sirkel: tristhet fordi man er ensom, ensom fordi man engster seg for å «lekke». De som er i en partnerrelasjon til den som er rammet, kan oppleve at han eller hun trekker seg unna og helst unngår intime situasjoner. Den som ikke har partner vil kanskje vegre seg mot å inngå en intim relasjon, om ønsket er aldri så sterkt. Det utvikles en redsel for å fortelle, og en redsel for å ikke være verdt å bli elsket eller å kunne elske. Flere forskningsrapporter viser høy grad av samvariasjon mellom inkontinens og depresjon, men det er uklart om det er inkontinens som gir depresjon, eller om depresjon medfører større fare for å utvikle inkontinens.

 

Studier viser at det er en sammenheng mellom serotoninnivået i hjernen og inkontinens. Sammenhengene er ikke helt tydelige for oss enda, men signalstoffer som serotonin og noradrenalin har effekt på blærefunksjonen, og SRRI-medikamenter som vanligvis brukes i behandling av depresjon har vist effekt også på stressinkontinens.

 

For de som opplever inkontinens er det en mager trøst at forskningen etter hvert hjelper oss å forstå mer av årsakene. Det er mulig at vi en dag vil forstå nok til å redusere forekomsten av inkontinens, men inntil videre er det viktigste å poengtere at dette problemet er mer vanlig enn man skulle tro.

 

Av Rune Braaten, 2. semester, profesjonsstudiet i psykologi

 

Referanser

  • http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10511354
  • http://fysioterapeuten.no/Fag-og-vitenskap/Fagartikler/Urinlekkasje-og-bekkenbunnstrening-ogsaa-for-menn
  • http://www.tena.no/kvinne/informasjonssenter/typer-av-urinlekkasje/
  • http://www.farmatid.no/artikler/urininkontinens-ved-bruk-av-antipsykotika-antidepressiva
  • https://helsenorge.no/sykdom/nyrer-og-urinveier/stressinkontinens
  • http://www.nytimes.com/health/guides/symptoms/urinary-incontinence/print.html
  • http://www.biomedcentral.com/1477-7525/1/35
  • https://sykepleien.no/forskning/2014/05/anal-inkontinens-kan-behandles

Legg igjen en kommentar