Mellom milt og Saturn

I to tusen år tenkte man at blod gjorde sangvinikeren oppstemt, gul galle kolerikeren hissig, spytt flegmatikeren rolig, mens svart galle gjorde melankolikeren deprimert. Humoralpatologi er en antikvitet, som chakraer og årelating, men melankoli en tilstand like gammel som mennesket selv.

Abdera i Hellas, 369 f.v.t.

Da Hippokrates besøkte sin gamle lærer Demokrit, fant han ham sittende i sin hage, i skyggen av et tre, med en bok på fanget, og en penn i hånden. Demokrit vekslet mellom å vandre hvileløst rundt i hagen, og å skrive i denne boken, som han kalte «Melankoli og galskap». I gresset rundt ham lå skrotter av beist han nylig hadde dissekert, og nedtegnet nøyaktige kopier av. Men denne volden var ikke sadistisk motivert, insisterte han. Den sprang ut av intens jakt etter μελανχολια (den svarte gallen). Dersom han bare kunne finne dens plassering i kroppen; forstå hvordan den forflyttet seg! Kun på denne måten ville han ha funnet kilden til «disse valpesykene, forfengelighetene, og dumhetene, som er alle skapningers byrde» han led av.

Hippokrates prøvde å forstå dette. Var dette rasjonelt, eller var det Demokrits egen melankoli som konspirerte mot ham hemningsløst og manisk? Hippokrates tenkte seg at milten var den svarte gallens kilde. Derfra sildret den kanskje som en svart elv gjennom kroppens vener og årer, underla seg hele organer på sin vei, før den slutt slukte hjernen. Dette var det kritiske punktet: øyeblikket da den svarte gallen slynget seg som en orm rundt hele væskesirkulasjonen. Og hvis det var slik, tenkte Hippokrates tørt, var det i ferd med å bli høst i Demokrits væskesirkulasjonssystem.

Da Hippokrates la seg for å sove den natten, følte han seg om som han balanserte på en tynn linje mellom orden og kaos. Himmellegemene syntes å være nærmere. Lette vinder suste over steppene, strøk delikat over oliventrærne, og virvlet buskene sammen, som i sentrifugale penselstrøk. Adriaterhavet bølget og pustet i sin grønnblå veldighet. I urtehagen til Hippokrates dirret valmuene svakt.

På den andre siden av Jorden skiftet månen plass med solen, og formet en glødende antumbra av en solformørkelse. Saturn skiftet sin stilling.

Hippokrates’ seng, 369 f.v.t.

Drømmen tvinnet seg lett inn i Hippokrates’ reseptive tankestoff. En blek mann, med enda blekere hår, trådte frem fra et svart kosmisk tomrom. Han kremtet og la hendene sammen.

«Hallo på deg! Jeg er Karl Friston, og forsker på hjernen, to og et halvt tusen år inn i fremtiden. Jeg har funnet det passende å gå inn i din drøm, for jeg er veldig bedåret av din person på historiens falmede sider. Hva sier du til å utveksle notater? Eller enda bedre: hva sier du til en reise gjennom rom og tid, for å studere de skiftende uttrykkene i melankoliens konstante essens?»  

Hippokrates stod ved dører av persepsjon han ikke før visste fantes. Nysgjerrigheten flammet i ham. Han hørte seg si «ναι» (ja) – og merket at tomrommet svant.

Persia, år 1025

Karl og Hippokrates befant seg i en vid, gold ørken. Delikate vev av sanddyner sov stille under en ultramarin himmel. I luften fløt heten i snirklende lag. En tynn stripe menneskebygd mur svingte etter sanddynenes linje, og bak muren var reist tårn og monolitter i falmede rødfarger. De gikk gjennom smale gater, skjermet fra heten under markiser og takhvelv, mens sanden virvlet i luften. Anonyme forbipasserende etterlot seg svevende skyer av støv. Solen sildret inn gjennom glipper i hvelvene, og danset stille på vegger av murstein og adobe.

Utenfor en stor bygning, utsmykket med inskripsjoner over inngangsdøren, var det spetakkel. En ung gutt rautet som en lidende ku, og ble hastig fraktet inn døren på en båre. Hippokrates og Karl fulgte etter, og befant seg snart i et lavt rom. En lege i grønn mantel, og med et hvitt skjerf tullet rundt hodet, våket ved sengekanten. Med en delikat pekefinger strøk han skjegget, mens han spurte pasienten hva som feilet ham. Gutten svarte enkelt at han var en ku, og at han gjerne så sin egen slakting snarest mulig. Legen sa at formalitetene var ordnet – han hadde allerede sendt bud etter slakteren. Men dette var løgn: legen hadde slett ikke sendt bud etter noen slakter. Derimot dro han en kjøttkniv ut av mantelen, og inspiserte den unge pasienten grundig, før han konkluderte: «Kuen er for tynn til å slaktes!» Gutten spratt opp i eufori: han var kurert.

Synet av denne hendelsen gjorde Hippokrates drømmende, selv om han allerede var i drømme. Han så søvnig gjennom det buede vinduet over sengen, som svarte kontant med et endeløst pledd av sanddyner.

Nord-Frankrike, 1410

Før de visste annet, var de to reisende forflyttet århundrer frem i tid. På en vidde foran dem lå en rustikk landsby, som luktet av jord og moden hvete. På husveggene avga parafinlamper hjemlige gjenskinn – langt unna, stod oktagonale vindmøller i et felt av tulipaner. Karl og Hippokrates gikk inn i en taverna. Der ble ølet tappet fra store cisterner, og fra kjøkkenet sivet duften av nybakt brød. Livet virket vakkert og tidløst.

Det var likevel noe som brøt opp idyllen. Oppførselen til folket i tavernaen var påfallende. De beveget seg langsomt, med fordreide, nesten forseggjorte, gester. Ansiktene var dystre, og blikkene tunge. De tok veldige slurker av ølet, mens de så formålsløst ut i luften. Plutselig klatret en gammel mann med langt, kvistete hår, opp på et spisebord og kremtet for å få alles oppmerksomhet. Tydelig beruset fremførte han et dikt:

Lopper, stank, griser, muld,
Essensen av den bøhmiske sjel
Brød og saltet fisk og kulde.
Purre, og kål tre dager gammel,
Røkt kjøtt, så hardt og svart som kull;
Lopper, stank, griser, muld.

Diktet bedrøvet forsamlingen ytterligere, og de senket hodene i stille enighet med diktets innhold. Hippokrates undret seg: kan melankolien virkelig overta en hel landsby? Hva gjør denne landsbyen mer sårbar enn andre? Forestillingene om væskenes stygge bevegelser tvang seg inn på ham: blod, gul og svart galle, slim; seige væsker som buktet, hektet og blandet seg sammen i forferdelige prosesser. Hippokrates og Karl gikk ut i natteluften. Gresset beveget seg lydløst, og månens hvite kule avtegnet sin form i vannspeilet. De gikk langs Rhinens elveleie.  

Nürnberg, 1514

Morgenrøden fløt i sirkler av purpur over den tyske himmelen. De gikk inn døren til et renessansehus, klatret oppover høye trappetrinn, til de til slutt var i en kunstners verksted. I verkstedet hersket orden. Kunstneren gikk med lette skritt fra ovnen, der det stod et kar med kokende pigmenter, over til et bord som lyste blekt i soloppgangen. Der lå en liten gravering, som kunstneren omhyggelig risset i, før han begynte å snakke til de nyankomne.

«Menn som mestrer sin kunst er naturlige melankolikere; men for å titte inn i og tappe av verdenssjelen, er de nødt til å balansere sitt intellekt og sin religiøsitet. For å finne en slik balanse må kunstneren riste av seg de tanker og følelser som melankoliens humør disponerer dem for. Humøret er tørt, kaldt og svart, altså det motsatte av vigør og livslyst, som er væte, hete, og gjennomsiktighet. En kaotisk melankoliker er usikker og pysete; han slutter å tro at mennesker har en udødelig sjel, og det tar fra ham håpet. Pytagoras og Platon kom seg over disse plagsomme bieffektene av det melankolske temperament… men jeg vet ikke om Demokrit fikk det til.»

Han kikket undrende på Hippokrates, og snudde seg tilbake til graveringen. Rissingen hans ble mer intens.

«De gode forholdene kommer litt på slump. Planetenes baner er én ting. Saturn må være riktig plassert, da den er tung, tett og statisk. Merkur er kald og tørr, men også lett og mobil, og hvis dens retning blir usikker, kan den gjøre mennesket nervøst. Av og til er Jupiter sterk, og det er fint, fordi den gjør oss joviale og lette til sinns.»

Hippokrates skottet på graveringen, som avbildet en bevinget, tvekjønnet skapning, som lente seg på albuen. En tykk baby fløy på himmelen, med tavle og penn i hånden, mens den så søvnig nedover. Umerkelig skiftet dette bildet til et gjensyn av Rhinens elveleie. De hadde lagt bak seg fire århundrer, mens de gikk slik i morgendemringen. Etter hvert sluttet Rhinen å se ut som en unaturlig vene. Den ble bare til en vanlig elv, og til slutt bare en tynn stripe.

Wien, 1925

De satt på en steinbenk i en park. Formiddagssolen flekket landskapet med gul, grønn og rød. I parken stod et palass som til Hippokrates’ overraskelse hadde suget inn greske kolonner i sine vegger. På taket stod byster av guder fra Hippokrates’ egen tid, og skulpturer av dem var sirlig radert foran hekkene i parken. En mann spaserte gjennom parken, mens han holdt et brennende, tykt objekt mellom fingrene. Han førte objektet inn og ut av munnen med innlært automatikk. Hippokrates og Karl gikk bort til ham, og tok del i dette morgenritualet. Mannen begynte å snakke.

«Når et objekt går tapt, kaster det sin skygge over jeget, og man prøver å finne erstatningsobjekter for det. Det er sorg». Han så på Hippokrates med forståelsesfulle øyne, og tok et dypt drag av den brennende tingen. «Men noen mennesker opplever et tap som fradrar seg forståelse, både for analytikeren og for analysanden selv. De kan ikke sette fingeren på hva som har gått tapt. Det er nesten så det er snakk om tapet av et tap – det hadde vært på noen vis enklere, dersom det var tapet av et objekt de skulle komme over. Mer poetisk kan man kalle det et hull i den psykiske sfæren. Tapet oppfører seg som et gapende sår, som høster inn energier, i søken etter erstatninger for det tapte objektet (selv om ingenting er gått tapt), enten erstatningene er ekte, eller imaginære. Det er melankoliens prosesser.»

Drømmen slutter

Med ett begynte drømmebildene å svinne hen. Lag av forestilte landskaper ble skrellet av, en etter en. De hadde nådd fram til drømmens kjerne. I et hvitt tomrom satt Karl i en barokk sofa, og innholdet i det han nå sa var kanskje det mest forbløffende av drømmeopplevelsene så langt, men tonen var edruelig, og vitenskapen han snakket om var vakker.

«Den siste mannen vi møtte var faktisk ikke på jordet. Det objektsbåndet han snakket om, ser ut til å være lokalisert i en struktur i frontallappen. Denne strukturen er del av det som kalles ‘det objektsorienterte nettverket’. Lav aktivitet i dette nettverket har sammenheng med lystmangel, altså interessetap for verden i det hele tatt. Derfor dras melankolikerens oppmerksomhet innover.

Inne i seg selv er melankolikeren offer for hennes spontant forekommende kjipe tanker, kanskje skyldes dette at hennes ‘default mode network’ – et underlig nettverk i hjernen som ligger under tilstanden når vi ikke gjør noe spesielt – er et spindelvev av kjipe antagelser. Jeg våger å påstå at vår mest givende tid nettopp er den vi ikke bruker til noe spesielt – i (dag)drømme, når vi dyrker den frie fantasien. Denne tiden, som kunne vært rik, bruker melankolikeren til å drøvtygge mørke minner, eller forestille seg atter nye tap.

En god måte å se hjernen på er at den hele tiden gjør inferenser, det vil si slutninger, og prediksjoner. Hjernen består av gode slutninger om verdens kausale struktur, så å si. Den vet at solen alltid står opp, at sukker (avhengig av humøret) kan gjøre kaffen god, og at det er givende å være menneske – å forsøke å nå sine mål, fordi andre mennesker, til slutt, liker deg. Disse slutningene gjør hjernen ganske ubevisst.

Hjernens hierarki er på hvert trinn sårbart for unøyaktigheter og feiltolkninger av signalene. På hierarkiets lavere ledd, er sanseinntrykk fra kroppens interne homeostase, i en prosess kalt interosepsjon. Dette ligger under prosessen der enkle emosjoner blir til mer komplekse – fra hjerterytme, temperatur, og sult, til mer komplekse tilstander, som skyld, stolthet, og melankoli. Og hos melankolikeren er strukturen som prosesserer denne informasjonen dårlig forbundet til oppmerksomhetsnettverket!

Så går oppmerksomheten innover. Melankolikeren befinner seg i et default mode av golde antagelser. En magepine overtolkes til verdens undergang, og tapenes mange skygger kastes over selvet.»

Morgen

Hippokrates våknet fortumlet til det greske solskinnet, og gikk ut i hagen. Han satte seg ned på huk ved myrten, og tok forbløffet i de små ovale bladene, som summet av miniatyrliv, lyst og virkelighet. Til slutt lente han seg mot det eldgamle oliventreet, og myste mot det brusende, varme Adriaterhavet.

Så det var homeostase det dreide seg om, allikevel.

Sluttnotat

Inspirasjonen til denne tekstens format og innhold er hentet fra fra Guilio Tononis bok Phi. Der tas Galileo med på reise av Francis Crick gjennom tid og rom for å komme til bunns i hva bevissthet er.

Hippokrates’ møte med den melankolske Demokrit er en legende, tidligst nedskrevet i første århundre e.v.t. Episoden med gutten som trodde han var en ku, for så å bli øyeblikkelig kurert med et psykologisk triks, skjedde i middelalderen med den persiske legen Avicenna. På tavernaen i Frankrike siteres et dikt av Eustache Deschamps: etter alt å dømme var det i senmiddelalderen veldig fasjonabelt å klage, hylle tristhet med sanger og dikt. Kunstneren i neste sekvens er Albrecht Dürer, som levde i en tid med astrologisk folkepsykologi. Mannen de møter i Wien er selvsagt Sigmund Freud.

Karl Friston er en nevrovitenskapsmann ved University College i London. I denne teksten er han munnstykket for en veldig grov skisse av dagens teorier om hvordan emosjoner dannes i hjernen, blant annet gjennom prosessen som kalles interosepsjon.

Melankoli er et diffust konsept, som har skiftet form og forklaring gjennom historien, etter skiftende kulturer og folkepsykologier. Psykoanalysens skille mellom melankoli og depresjon har risset ut den senere forståelsen av melankoli. Det allmenne bildet av melankoli som en tankefull, bittersøt distansering fra livet viser til en tilstand som kan krype opp på oss alle. DSM-V definerer i motsetning melankoli som en alvorligere undertype av depresjon, såkalt melankolsk depresjon. Melankolsk depresjon antas å være biologisk forårsaket og gir først og fremst somatiske og motoriske symptomer, og dessuten med økt sårbarhet ved sesongskifte. Noen forskere mener at melankoli er en diagnose forskjellig fra depresjon, så det er kontroverser også i dette feltet.

 

Stefan Hjort går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi

 

Litteratur

Burton, Robert (2004; 1638). The Anatomy of Melancholy. Project Gutenberg.
https://www.gutenberg.org/files/10800/10800-h/10800-h.htm

Carhart-Harris et al. (2008). Mourning and melancholia revisited: correspondences between principles of Freudian metapsychology and empirical findings in neuropsychiatry. Annals of General Psychiatry, 7, 9.

Chekroud, Adam (2015). Unifying treatments for depression: an application of the Free Energy Principle. Frontiers in psychology.

Freud, Sigmund. (1917). Mourning and melancholia. Standard edition, 14(239), 1957-61.

Hyett et al. (2015). Disrupted Effective Connectivity of Cortical Systems Supporting Attention and Interoception in Melancholia. JAMA Psychiatry. 2015;72(4):350-358.

Kristeva, Julia (1992). Black Sun: Depression and Melancholia. Columbia University Press.

Belau, Linda. (2001). Trauma and the Material Signifier. Postmodern Culture 11(2), Johns Hopkins University Press.

Tononi, Giulio (2012). Phi: A Voyage from the Brain to the Soul. Pantheon.

Marsilio Ficino: Magic, Astrology & the Planetary Hours. Renaissance Astrology. Hentet fra
http://www.renaissanceastrology.com/ficinoplanetaryhours.html.

Somatic Marker Hypothesis. Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Somatic_marker_hypothesis

Bilder

Viaour, Luc. (11. august 1999). Total Solar eclipse 1999 in France. Wikipedia. Hentet fra
https://en.wikipedia.org/wiki/Solar_eclipse#/media/File:Solar_eclipse_1999_4_NR.jpg.

Cocharelli (1330-1340). Gluttony. British Library. Hentet fra http://www.bl.uk/catalogues/illuminatedmanuscripts/ILLUMIN.ASP?Size=mid&IllID=24291.

Dürer, Albrecht (1514). Melancholia I. Wikipedia. Hentet fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Albrecht_D%C3%BCrer_-_Melencolia_I_-_Google_Art_Project_(_AGDdr3EHmNGyA).jpg.

Legg igjen en kommentar