Når pasienten har barn

Foreldres psykiske lidelser eller rusproblemer kan påvirke deres barn i stor grad. Det er helt avgjørende at hjelpeapparatet våger å blande seg.

Foto: Bendik Hattvang Larsen.
Foto: Bendik Hattvang Larsen.

En av ”Siljes” foreldre har psykiske vansker. Silje sier at hun sliter med angst, at livet er begrenset, at hun må forberede seg grundig for å tørre, og at hun strever med å tro at hun kan få det bra. Kanskje kan hun gi et bilde på hvordan ungdom kan få det dersom vi ikke kommer tidlig inn, lærer oss å se tegn og har mot til å snakke med foreldre og deres barn.

Det finnes mange Siljer der ute. Siljer som har brukt mye av sine krefter på å bekymre seg og være små omsorgspersoner, som har ligget våkne i sengen og lyttet til hva som skjer eller kan skje, som har lyttet etter tegn på sykdomsutbrudd eller klirrende flasker og så videre. Som ikke har klart å leve det sosiale livet barn og unge skal, som har brukt mye krefter på hjemmesituasjonen og mindre på skole og lekser, som ikke har fått så gode skoleresultater som de kunne ha fått, som ikke har kommet inn på utdanningen de ønsker, og som ungdom og ung voksen selv kan begynne å streve med sitt liv.

Tett på

Jeg har jobbet med barn og unge som pårørende i 16 år, individuelt og i gruppe. Jeg blir mer og mer oppmerksom på de barrierene som gjør at veien til å nå frem med hjelp til barn og ungdom ofte blir lang. Barrierene ligger hos hjelpere, det vil si oss selv, de ligger på systemnivå, de ligger hos foreldrene, og de ligger hos barn og ungdom.

Jeg har kommet svært tett på barn og ungdom gjennom mestringsgrupper for barn og ungdom som er pårørende. Det gjør noe med meg når jeg ser barn og ungdom med arr etter selvskading, hører ungdom drømme om rusbruk for å slippe litt vekk fra hverdagen, ser hvordan foreldre «avtaler» med sine barn ikke å snakke om sine vansker med andre, og så videre. Om vi har mot til å se og handle tidlig, kan vi hjelpe mange barn og ungdommer og deres familier til å mestre sin hverdag og sine utfordringer på en mer hensiktsmessig måte. Slik at barna skjønner hva som skjer og kan bruke kreftene på det de skal, og ikke på bekymring eller et stort ansvar for foreldrene.

Vanskelige prioriteringer

Både i kommune- og spesialisthelsetjenesten kjempes det om plass mellom mange viktige oppgaver, lovpålagte og ikke-lovpålagte. Det prioriteres forskjellig på ledernivå. Det gjøres også forskjellige prioriteringer på individnivå hos oss hjelpere, ut fra engasjement, kunnskap og mot.

Når det gjelder barn og unge som er pårørende, skjedde det en endring i helsepersonelloven 01.01.2010 § 10a. Etter dette skal helsepersonell bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade kan ha som følge av forelderens tilstand. Dette kan blant annet innebære samtale med pasienten om barnets informasjons- eller oppfølgingsbehov, samt bidra til at barnet og personer som har omsorg for barnet, i overenstemmelse med reglene om taushetsplikt, gis informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og mulighet for samvær, osv. (Helsedirektoratets rundskriv IS-5/2010). Samtidig fikk spesialisthelsetjenesteloven ny § 3-7a som omhandlet samme tema.

Å skynde seg langsomt

Når foreldre strever med psykiske og/eller rusrelaterte problemer, tror jeg det er vanskelig for dem å forstå at dette kan påvirke deres barn i stor grad. Det er i seg selv smertefullt å erkjenne at egen lidelse kan påvirke barna, og jeg tror det også er vanskelig å forstå dette uten å lære det. Og hvem skal lære dem det? Jeg har erfaring med at en del hjelpere opplever en følelse av invadering av privatlivets fred ved å ta opp barnas situasjon med foreldrene. At bare å nevne det kan oppleves mistenkeliggjørende. Jeg tror at hvis vi øver oss, lærer om psykiske lidelser og rusproblemer og hvordan disse kan påvirke barns omsorgssituasjon, ber om hjelp fra kolleger, drøfter saker tverrfaglig og tverretatlig, så blir vi tryggere. Og kanskje skal ikke alle gjøre dette arbeidet, men noen er nødt til å gjøre det. Jeg bekymrer meg jevnlig for manglende bekymring for barn og ungdom som lever med foreldre som strever. Små barn har liten tid, og vi kan ikke vente for lenge før vi handler.

Jeg ønsker å snakke med foreldre før jeg snakker med barna. Jeg forsøker alltid å huske på at dette er veldig ømtålig for foreldrene. Gjennom årenes løp har jeg lært meg en del om hvordan psykisk lidelse og rusproblemer hos foreldrene kan påvirke barns hverdag og utvikling. Det hjelper meg å ha en del ord inne, kunne vise til at dette er kunnskap vi vet og har lang erfaring på, at vi vet at barn fra svært tidlig alder forstår mye mer enn det vi tror. At barn trenger å få informasjon ut fra alder og modenhet. Ingen situasjon er lik, det er ingen oppskrift, og hvordan vi gjennomfører denne oppgaven varierer fra person til person. Jeg har mer og mer forstått at jeg er på besøk i familiens liv, at å nå barna i størst mulig grad skal gå gjennom foreldrene, slik som sentrale føringer pålegger oss. Jeg har fått økt forståelse for at det kan ta litt tid før foreldre er klare for å informere sine barn om sykdom og rusproblemer, og at jeg ofte må være tålmodig for å nå målet – selvfølgelig med unntak av en nødvendig bekymringsmelding til barneverntjenesten.

Skjermbilde 2014-06-02 kl. 11.18.53
Illustrasjon: Christopher Wirsching.

Å møtes på hverandres arenaer

For å forstå hverandres muligheter og begrensninger, må vi bli kjent med hverandre, innen bydelen, og mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten hvor jeg jobber. Vi må møtes på felles arenaer, for eksempel gjennom felles veiledning. Dette for bedre å forstå muligheter og utfordringer, og fordi vi tror det er mye lettere å ta kontakt etter dette.

Jeg mener vi har mange muligheter for å gi familier god hjelp, men hjelpen er avhengig av alle ledd. Vi må være tilgjengelige, ringe folk tilbake, være fleksible, og gjerne ta en ekstra telefon. Vi må ikke la taushetsplikten begrense oss i større grad enn nødvendig, slik mange opplever det er. For et par uker siden ble en helsesøster bekymret for en mor som nettopp hadde født, med god grunn. Fordi tiltakskjede var nedfelt med navn og telefonnummer, tok det ca. én time fra hun ringte meg, til vårt Akutteam var informert, prioriterte selvfølgelig denne henvendelsen, og møtte helsesøster hjemme hos foreldrene med det nyfødte barnet. En erfaring på at det nytter.

Godt nok

Mange foreldre som strever, er fylt av skam og dårlig samvittighet. Det er viktig at vi ikke tenker at enkelte diagnoser er ”de verste”, men søker kunnskap om hvordan sykdommen fremstår for den enkelte og hvordan pasienten forholder seg til sykdommen, om det er episoder eller permanent, hvordan nettverket er, hvordan medisinene virker, om behandlingen følges opp og så videre. Jeg mener en av våre oppgaver er å hjelpe foreldrene til å forstå hva som er godt nok i perioder med sykdom og manglende krefter. Som en kollega av meg sa: Man behøver ikke dra på Tusenfryd for å være en god mor. Eksempelvis stå opp med barnet, og legge seg for å hvile når barnet er i barnehage eller på skolen. Sitte i sofaen og se på TV sammen. Vi må hjelpe foreldre til å kartlegge nettverk og tørre å be om hjelp, og vise at det er helt i orden.

Det som er sikkert, er at vi ikke kan lukke øynene. Vi må tørre å spørre om pasienten har barn, og hjelpe dem til å forstå at deres vansker påvirker barnet. Hvis vi begynner å handle tidlig, men samtidig er tålmodige underveis i prosessen, kan vi kanskje hjelpe pasienten til bedre å ivareta barnet sitt, og både pasienten og barnet vil kunne få det bedre.

Legg igjen en kommentar