Nisjelidelse


Historien er full av eksempler, ikke bare på at diagnoser oppstår, men også på at de forsvinner. Dette henger sammen med at diagnoser er kulturelle benevnelser av et gitt knippe symptomer. Det er ikke diagnosen som oppstår i et menneske og gjør det sykt, men symptomene. Det betyr at vi er nødt til å studere den kulturelle og historiske konteksten en diagnose er virksom i, for å forstå lidelsen som diagnosen benevner.

Tekst: Marie Skyberg Borgen
Illustrasjon: Synne Amanda Salvesen

 

Følelser forstås gjerne som noe som trenger seg fram fra dypet av vårt indre i mer eller mindre rå-format. I den enkeltes erfaring blir følelsene virkelige ved at de griper fatt i oss; vi kjenner dem.  Som kroppslige fornemmelser treffer følelsene oss ofte før vi rekker å tenke noe mer over saken. De kan ryste kroppen, ta form som plutselig svimmelhet, skamrødme eller sommerfugler i magen, en nervøs rykning eller glede som svulmer i brystet.

Til tross for sin umiddelbarhet, oppstår følelsene våre i nær vekselvirkning med omgivelsene (se også Borgen, 2016). Den svenske idéhistorikeren Karin Johannisson skriver at følelsene våre gis de uttrykk som samtiden bekrefter (Johannisson, 2010, s. 13). Vi forholder oss til emosjonelle normsystemer som regulerer følelsesuttrykkene våre. Det samme følelsesuttrykket kan dessuten representere vidt forskjellige følelsesmessige tilstander, avhengig av tiden det uttrykkes i. Mannlig gråt var for eksempel på 1600-tallet et tegn på henrykkelse, mens tårene på 1800-tallet uttrykte manglende evne til selvbeherskelse (ibid, s.13-14). På denne måten eksister følelsene altså i et spenningsfelt mellom det autentiske og det som er sosialt tilpasset.

Kulturteoretikeren Raymond Williams kaller de systematiske mønstrene følelsene former seg etter innenfor en gitt tids normsystem, for følelsesstrukturer (Williams, 2011, s.69). Fordi følelsesstrukturene inngår i det kulturelle rammeverket, utvikler de seg parallelt med kulturen og samfunnet for øvrig. Men et slikt perspektiv på følelser gjør ikke den subjektive opplevelsen av disse følelsene mindre autentisk for den som føler. Imidlertid innebærer det at man ikke kan forstå tidligere tiders følelsesuttrykk uavhengig av deres kulturelle og tidsbundne kontekst.

 

Å beherske koden

Den kulturelle sammenhengen følelser oppstår i, bidrar også med et språk følelsene formes etter. Følelsene er deler av sosiale strukturer på både kollektivt og individuelt nivå. De brukes som kommunikasjonsverktøy, og inngår i det den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller symbolsk kapital (Johannisson, 2010, s. 18). Følelser reguleres gjennom sosialt bestemte kodesystemer som den følende må beherske. Å føle de riktige følelsene på den riktige måten til rett tid er en måte å posisjonere seg, eller bekrefte en posisjon, i sosiale systemer. Det er dessuten intrikate systemer for følelseskoden; den avhenger for eksempel av kjønn og klasse. En kultur vil bekrefte uttrykk som faller innenfor den aktuelle følelsesstrukturen, men brudd på følelseskoden kan få dramatiske konsekvenser for synderen. Den demokratiske kandidaten Howard Deans presidentkampanje fikk for eksempel en brå slutt i 2004. Kampanjens plutselige nederlag har blitt tilskrevet et ukontrollert seiersbrøl som unnslapp Dean under en engasjert tale ved Demokratenes møte i Iowa i januar samme år (Keating, 2006, s. 11). Det skjebnesvangre følelsesutbruddet ble fanget på film[1], og gikk ned i historien som «the Dean Scream».

 

Innenfor normalen

Også galskapen oppstår innenfor følelsesstrukturen. Unormal (følelses)atferd forstås som avvik, men i likhet med alle følelsesuttrykkene, vil avvikene defineres som enten innenfor eller utenfor et kulturelt normalitetsfelt. Dersom det gale kan forstås på måter som speiler den kulturelle normstrukturen, vil atferden forklares som et uttrykk for en underliggende psykisk lidelse, og ikke for eksempel som kriminalitet (Hacking, 2002, s. 70-71). På samme måte som den samtidige kulturelle konteksten vil avgjøre om et politisk seiersbrøl vil ende i fiasko eller engasjert applaus, oppstår også psykiske lidelser innenfor en miljøbestemt kode for å føle.

Da romantikken utfordret den fornuftsorienterte opplysningsfilosofien fra slutten av 1700-tallet, ble følelsene løftet opp og fram i lyset. Følelser ble relevante, fordi de ble forstått som en inngang til menneskesinnets dybder. Det ble antatt at følelsene kunne gi oss tilgang til et nivå som er mer ekte enn det som er umiddelbart synlig (Taylor, 2010, s. 368-369). Romantikkens følelsessyn introduserte et skille mellom overflate og dybde som banet veien for å lete etter mer egentlige nivåer.

I samme periode vokste psykiatrien fram som eget fagfelt, og ble den første medisinske spesialiseringen (Aina Schøitz, 26.01.2018, foredrag på Idéhistorisk lunsjseminar, UiO). Psykiatrien bidro også med en ny forståelse av galskap. «Avsindighet» hadde lenge blitt forstått som en svikt i forstanden (Skålevåg, 2016, s. 23), men ble nå tydeligere koblet til forstyrrelser i følelseslivet (ibid, s. 45). Den franske legen Philippe Pinel var en av de første psykiatriske ekspertene, og beskrev i 1801 en type galskap som angrep følelseslivet og viljen, uten å berøre forstandsevnene (han kalte tilstanden manie sans délire, mani uten delirium) (ibid, s. 45). Denne nye forståelsen av galskap henger sammen med romantikkens følsomhetskultur. Den ga også opphav til en rekke nye typer galskap.

Vitenskapsfilosofen Ian Hacking kaller en diagnoses miljømessige kontekst for lidelsens økologiske nisje (Hacking, 2002, s. 55-56). Begrepet spiller på evolusjonsteori, og refererer til en lidelses vekstbetingelser innenfor en gitt kulturell ramme. Avvikene er ofte med på å bekrefte det normale, og enkelte psykiske lidelser kan ifølge Johannisson bli en viktig del av en tids kulturelle selvbilde (Johannisson 2010, s. 12). De gale kan i forlengelsen av dette bli kulturelt definerende skikkelser. Goethes sensible og melankolske antihelt Werther utløste for eksempel en selvmordsbølge blant unge menn etter romanens utgivelse i 1774 (ibid, s. 17). Dagens flinke piker, eller begreper som «Generasjon psyk» er kanskje eksempler på fenomener som i dag er i ferd med å oppnå en lignende kult-status.

 

Kvinnen og galskapen

Samtidig som romantikken løftet fram sensibilitet og følsomhet som et gode, vokste idealet om den borgerlige familien fram. Det borgerlige familieidealet endret synet på kvinner og på forholdet mellom kjønnene. I den barokke kulturen var kvinners seksuelle utfoldelse like selvfølgelig som menns, og utroskap fra begge parter i et ekteskap var utbredt og akseptert (Østerberg, 1999, s. 60-66). Da ekteskapet tydeligere ble knyttet til romantisk kjærlighet ble det, paradoksalt nok, mindre plass til seksualiteten, især den kvinnelige. Dette førte til en, sett med ettertidens øyne, svært merkverdig dobbelthet i forståelsen av den seksuelle kvinnen.

Kvinners begjær ble ansett å være mørkere, farligere og mer kaotisk enn menns. En kvinne som lot seg friste av sine seksuelle impulser, gikk en sørgelig skjebne i møte, ifølge 1800-tallets medisinske litteratur, og populære ekteskapshåndbøker for ferske hustruer. «Kvinnens sanselige begjær er ubegrenset. (…) Har kroppen først fått herredømme over sjelen, skal den kjødelige lystens umettelighet kaste henne fra den ene mannen til den andre, og overalt vil hun søke, men ingen steder finne, den lykke hun har drømt om» (gjengitt i Johannisson, 2013, s. 61, min oversettelse) advares det i en håndbok fra 1884.

Kvinners lyst ble forstått som en demning av utemmet, farlig kraft, som når som helst kunne briste dersom hun ga seg hen til selv den minste erotiske tilfredsstillelse. I forlengelsen av dette ble kvinners følsomhet sterkt knyttet til moderskapet, og avkoblet seksualiteten (ibid, s. 58). Ideen om den grenseløse kvinnelige seksualiteten førte også, ironisk nok, til en forestilling om at kvinner var aseksuelle. I medisinsk litteratur ble hun omtalt som fullstendig uten seksuelle impulser. «Majoriteten av kvinner er (heldigvis for samfunnet) ikke besværet av noen seksuelle følelser overhode» (min oversettelse) heter det i en bestselgende medisinsk seksualveiledningsbok fra 1857 (gjengitt i Johannisson, 2013, s. 59). En tysk gynekolog forsøkte i 1904 til og med å teste den kvinnelige frigiditeten eksperimentelt. Etter å ha forsøkt å stimulere testpersonene i utvalget til orgasme i sitt laboratorium, konkluderte han med at 40 % av kvinner har «seksuell anestesi» (Wolf, 1998, s. 155. Se også Johannisson, 2013). Fordi kvinnelig seksualitet ble definert som både farlig og ukontrollerbar, ble den nødvendig å kontrollere og disiplinere gjennom den strenge borgerlige seksualmoralen, og de to dikotome forståelsene av kvinners driftsliv eksisterte side om side.

Forestillingen om den skadelige umettelighet som karakteriserte kvinners seksuelle nytelse ble dessuten bakgrunn for en rekke diagnoser som kunne ramme mindre viljesterke kvinner. I løpet av 1880-tallet steg antallet tilfeller av kvinnelig galskap forårsaket av onani fra 0,2 til 2 % på svenske mentalsykehus – et tydelig uttrykk for en kulturelt konstruert sykdomsforståelse (Johannisson, 2013, s. 66). Det mest kjente eksemplet på lidelser som rammet kvinnelige onanister er hysteri, men seksuell tilfredstillelse ble også antatt å kunne føre til kleptomani, nymfomani, sterilitet, diverse somatiske sykdommer og til og med død. Kvinnelige onanister risikerte også å ende opp som både lesbiske og prostituerte, og dermed bli unaturlige og moralsk degenererte. Koblingen som ble trukket mellom prostitusjon og lyst tydeliggjør for øvrig et sterkt klasseperspektiv. Ved å knytte seksuell lyst til prostitusjon, knyttet man kvinners seksualitet til skitt, smittefare og umoral (ibid, s. 63). Det skapte også et bilde av den selvforskyldte prostituerte som sexavhengig.

Ved å knytte den kvinnelige seksualiteten til både galskap, sykdom, umoral og død, framsto seksuell nytelse som både unaturlig og livsfarlig. Denne forestillingen underbygget familien og ekteskapet som samfunnsinstitusjon, og kvinnen som mor. Det er vanskelig å forestille seg hvordan kvinnene som levde på 1800-tallet faktisk opplevde sin egen seksualitet. Det gjensidige forholdet mellom kvinneideal, sykdomsforståelse og faktisk opplevd sykdom som preget 1800-tallets sanatorier og kurbad er blant de tydeligste uttrykkene for at galskapen tjener en kulturell funksjon i sin samtid.

 

Markedets makt over sinnene

Psykiske lidelser oppstår altså innenfor rammene av en kultur som bekrefter dem. Lidelsen må imidlertid også selv til en viss grad bekrefte kulturen for å kunne tre inn i den kulturelle diskursen for «friskt» og «sykt».  I dag gir diagnosemanualene oss en standardisert taksonomi over mulige avvik. Den enkelte diagnosen betegner tilstedeværelsen av et gitt knippe symptomer hos den syke. Fordi det ikke er diagnosen som oppstår i den enkelte, men symptomene, er diagnosene således kulturelle benevnelser. Dette har en rekke implikasjoner for diagnosenes ontologiske status (Madsen, 2013, s. 42-43). Ettersom de er sosialt konstruert, kan de konstrueres annerledes, men deres eksistens hviler likevel på antakelsen om at de speiler noe som er sant og virkelig. Derfor er det relevant å problematisere hvilke interesser som knytter seg til hvor grensene for det friske tegnes opp.

Det foregår en diskusjon der mange mener at normalitetsfeltet er i ferd med å defineres for smalt, og at atferd som egentlig utgjør naturlige variasjoner av det normale, sykeliggjøres (for eksempel Roksund, 2015, Grue, 2018). Denne utviklingen kan forstås i forlengelsen av det filosof og psykolog Ole Jacob Madsen beskriver som en «psykologisering» av vestlig kultur siden 1980-tallet (Madsen, 2010, s. 16). Diagnoser og sykeliggjøring er dessuten knyttet til makt (og avmakt). Enkelte har for eksempel påpekt at sykeliggjøringen av «flinke piker» ikke rammer de flinke guttene, og spurt seg om dette kan være tegn på et ønske om å ufarliggjøre kvinner som erobrer mer makt i samfunnet, ved å sykeliggjøre dem (Mæland, 2016).

Den britiske sosiologen Nikolas Rose hevder at den psykologiske vitenskapen har vært formende for hvordan vi forstår og tenker om oss selv. En slik utvikling innebærer at psykologien ikke lenger bare er en vitenskapelig disiplin eller klinisk anvendelse, men et grunnsyn som virker inn på alle andre deler av kulturen og samfunnet. Psykologiens kulturelle suksess har på denne måten bidratt ideologisk til å legitimere det kapitalistiske og nyliberalistiske samfunnets forståelse av forholdet mellom individ og samfunn (Rose, 1999, s, vii-ix). Den psykologiske vitenskapen har dessuten åpnet en rekke nye markeder. Selvhjelp og psykofarmakologi er eksempler på industrier som profitterer stort på en slik utvikling. Dersom det er slik at normale variasjoner i atferd og psykisk fungering stadig sykeliggjøres, åpner dette for en milliardindustri innenfor omsorg og behandling.

Den amerikanske psykiateren Allen Frances var med på å utforme den amerikanske psykologforeningens diagnosemanual DSM-IV fra 1994. Han har uttrykt bekymring for hva som kan tenkes å være konsekvensene av å klassifisere naturlige individuelle variasjoner som psykisk sykdom. Frances peker på at forekomsten av bipolar lidelse og ADHD har mangedoblet seg de siste 20 årene i USA, etter at diagnosemanualen DSM-IV avløste forgjengeren DSM-III (Madsen, 2013, s. 42-43). Han frykter dette er en trend som bare vil fortsette å akselerere med den nyeste APA-manualen DSM-V, som ble lansert i 2013. Det kan tenkes at dette er en positiv utvikling, og at syke mennesker som tidligere ikke fikk den hjelpen de behøvde, nå kan fungere bedre i livene sine. Frances problematiserer likevel at psykofarmakologiindustrien, som har fått stor makt som politisk påvirkningskraft siden reklameforbudet ble opphevet i USA, først i 1985, så kraftig myket opp i 1997 (Humphrey, 2009), har store interesser av denne utviklingen (Madsen, 2013, s. 42-43).

 

Det terapeutiske etos

Psykologiens vitenskapelige legitimitet har bidratt til å skape et kulturelt rammeverk, og et språk, som vi forstår oss selv gjennom. Kulturteoretikeren Eva Illouz har hevdet at psykologien nå har fått en kulturell legitimitet på tvers av miljøer, institusjoner og organisasjoner, i kulturen så vel som i vitenskapen (Madsen, 2010, s. 87). Illouz har gitt denne utviklingen betegnelsen «det terapeutiske etos», og er en sentral del av det Ole Jacob Madsen omtaler som dagens «terapeutiske kultur» i Vesten (ibid, s. 16). At private konserner som omsetter for milliarder, profitterer på hvordan psykologien preger vår selvforståelse, gjør at vekselvirkningen mellom selvforståelse, sykdomsforståelse, følelsesstrukturer, kultur og vitenskap blir stadig mer kompleks.

«Det terapeutiske etos» innebærer at forklaringsmodeller ofte operer på individnivå, og at vi dermed står i fare for å miste strukturelle eller politiske forklaringsmodeller av syne (ibid, s. 168-169). Et spørsmål som melder seg i kjølvannet av dette dreier seg om hvilke løsninger og handlingsrom som er tilgjengelige for oss.

Burde de urolige guttene gis diagnosen ADHD og behandling med Ritalin? Burde de flinke pikene gis diagnoser som depresjon, angst eller utbrenthet, og behandling med medikamenter som Cipralex? Eller er det mer hensiktsmessig å stille spørsmålstegn ved hvordan skolesystemet er lagt opp? Burde den utbrente arbeidstakeren søke å finne strategier for å mestre en utmattende arbeidshverdag gjennom psykoterapi og medisinsk behandling, eller organisere seg i en fagforening som kan jobbe for å endre arbeidsbetingelsene (se også Madsen, 2010)? I vår terapeutiske kultur trekkes oppmerksomheten systematisk mot individet som årsaksforklaring, på bekostning av de strukturelle forklaringene.

Framveksten av den terapeutiske kulturen innebærer at psykologien ikke lenger bare er en vitenskapelig disiplin eller klinisk anvendelse, men et grunnsyn som virker inn på alle andre deler av kulturen og samfunnet. Madsen argumenterer, i likhet med Rose, for at denne kulturelle utviklingen har oppstått i kjølvannet av, og selv bidratt til, nyliberalismen og individualiseringen som har preget vestlig kultur siden 1980-tallet (ibid, s. 227). Et historisk tilbakeblikk viser at det ikke ville være første gang den psykologiske vitenskapen, med dens forståelse av normalt og unormalt, gis en politisk og ideologisk funksjon, og underbygger de etablerte kulturelle og samfunnsmessige maktstrukturene.

 

Marie Skyberg Borgen har bachelor i idéhistorie og går 6. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

 

Litteratur

Borgen, Marie Skyberg. (2016). Historisk diagnosevandring. Molo Idéhistorisk studenttidsskrift 2/2016, s. 21-34.

Grue, Lars Petter. (2018). Diagnosenes makt over sinnene. Morgenbladet 19.-25. januar 2018, s. 30-31.

Hacking, Ian. (2002). Mad Travelers. Reflections on the Reality of Transient Mental Illnesses. Cambridge. Harvard University Press.

Humphrey, Gary. (2009). Direct to consumer advertising under fire. Bulletin of World Health Organization, vol. 87, 2009, nummer 8., s. 576-577. doi: 10.2471/BLT.09.040809

Johannisson, Karin. (2013). Den mörka kontinenten. Kvinnan, medicinen och fin-de-siécle. Stockholm. Nordstedts.

Johannisson, Karin. (2010). Melankolske rom. Om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene. Stockholm. Cappelen Damm.

Keating, Caroline F. (2006). Why and How the Silent Self Speaks Volumes: Functional Approaches to Nonverbal Impression Management. (Kapittel i Sage Handbook of Non-verbal Communication (2006). Manusov, Valerie og Patterson, Miles L., (red.). London. Sage Publications Inc.

Madsen, Ole Jacob. (2010). Den terapeutiske kultur. Oslo. Universitetsforlaget.

Madsen, Ole Jacob. (2013). Mens vi venter på DSM-V. Tidsskrift for Norsk psykologforening vol. 50, 2013, nummer 1, s. 42-43.

Madsen, Ole Jacob. (2014). Det er innover vi må gå. Oslo. Universitetsforlaget.

Mæland, Eivor. (4. februar 2016). Hvorfor er vi så besatt av flinke piker? Kilden kjønnsforskning.no. (http://kjonnsforskning.no/nb/2016/02/hvorfor-er-vi-sa-besatt-av-flinke-piker)  

Nyeng, Frode. (2006). Følelser i filosofi, vitenskap og dagligliv. Oslo. Abstrakt forlag.

Roksund, Gisle. (6. oktober 2015). Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise. Aftenposten. (https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/qR4o/Sorg-blir-depresjon-Maur-i-rompa-blir-ADHD-Sjenanse-blir-sosial-angst-Moderne-psykiatri-er-i-krise–Gisle-Roksund)

Rose, Nikolas. (1999). Governing the Soul. The Shaping of the Private Self. London. Free Association Books.

Skålevåg, Svein Atle. (2016). Utilregnelighet. En historie om rett og medisin. Oslo. Pax Forlag.

Taylor, Charles. (2010). Sources of the Self. The Making of the Modern Identity. Cambridge. Cambridge University Press.

Wolf, Naomi. (1998). Promiscuities. A secret history of female desire. London. Vintage.

World Health Organization. (2012). ICD-10. Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag.

[1] https://www.youtube.com/watch?v=l6i-gYRAwM0

Legg igjen en kommentar