Om de kunstige følelsers umulighet

I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i to historiske kasus for å argumentere for at uttrykk for følelser ikke bør ses som kunstige og uoppriktige på den ene siden, eller ekte og oppriktige på den andre siden. Uttrykk for følelser bør heller ses som fortolkninger som er effektive eller ineffektive.

Tekst: Jarle Pedersen
Illustrasjon: Kristine Lie Øverland

I 1814 var den danske prinsen Christian Frederik til stede i riksforsamlingen på Eidsvoll, hvor den norske grunnloven ble utformet. Prinsen håpet på å bli valgt til norsk konge. I brevveksling med en nær venn får vi innblikk i prinsens holdninger til og tanker rundt sin rolle i riksforsamlingen. Her kommer det fram at prinsen ikke tok det for gitt at han ville bli valgt til konge av de norske representantene. Han visste at det fantes opposisjonelle representanter i forsamlingen som ikke syntes at man burde velge ham til konge. I brevene er det flere tegn på at prinsen både forsøkte å påvirke prosessene i riksforsamlingen taktisk til fordel for sitt eget kongevalg, og samtidig framstå som en upartisk aktør. Det er også tegn på at prinsen ikke likte seg under sitt opphold i Norge. Han beklaget seg i et brev til en venn over «den offentlige Tone i Christiania» og over at mangel på nære venner var «et Savn» for ham. På grunn av slike utsagn og hans taktiske spill i riksforsamlingen, har flere historikere ment at prinsen ikke først og fremst agerte ut fra kjærlighet til Norge, men ut fra et ønske om å sikre seg Norge som arveland for seg og sin slekt. Men hans dagbok og private brev viser derimot også tegn på gode følelser for Norge, og at han hadde et godt forhold til nordmenn. Mange nordmenn fortalte at prinsen var en varm og imøtekommende mann. Da Christian Frederik endelig hadde blitt valgt til norsk konge beskrev han sine følelser i et brev til en nær venn: «De vil kunne forestille sig, med hvilke Følelser jeg har modtaget den Trone, som et frit Folk har overdraget mig, den skjønneste Trone, nogen kan eie; thi Folkets Kjærlighed og Tillid har banet Veien for den». Kan man tolke slike kjærlighetserklæringer som kunstige eller falske dersom det er riktig at han handlet primært ut fra egeninteresser?

 

I 1835 hadde den unge studenten Peter Jonas Collett ved Universitetet i Christiania en opplevelse som påvirket ham sterkt. Han hadde vært til stede i et selskap hvor en av de tilstedeværendes framtoning hadde gjort «et underligt Indtryk». Collett skrev i sin dagbok at han øyeblikkelig ble sjalu. Fra det øyeblikket fikk han «en brændende Lyst til at faa et lignende Ry». Collett ønsket selv å bli en person med karisma innad i selskapskulturen i Christiania. I dagbokens fortsettelse beskrev Collett hvordan han i den påfølgende tiden valgte å iscenesette seg på en ny måte i selskapslivet. Han skrev at han allerede dagen etter følte «en saa levende Villie til at være hyggelig og interessant, at jeg virkelig var det.» Hvordan skal man tolke Colletts eget utsagn? Var det til syvende og sist kunstige følelser, ettersom han bevisst forsøkte å framstå som en person med utstråling? Eller skal man ta hans utsagn som tegn på at han lyktes med sin iscenesettelse, som således var et uttrykk for ekte følelser?

 

Svake emosjonsteorier

Jeg har beskrevet to historiske eksempler som en inngang til å stille et generelt spørsmål. Kan uttrykte følelser i det hele tatt være kunstige? Jeg skal foreslå to måter å svare ja på. Den første måten er relatert til den tradisjonelle teorien om rasjonelle valg. Teorien har i stor grad blitt brukt for å forklare økonomisk, men også sosial handling. Teorien forstår individer som nyttemaksimerende og målrettede, og individuelle valg som betinget av individenes verdier og preferanser. I lys av denne teorien vil de følelsene Christian Frederik ga uttrykk for etter å ha blitt valgt til norsk konge, kunne ses som kalkulert kommunikasjon. Hvis hensikten til prinsen hele tiden hadde vært egne interesser, så kan følelsene han opplevde lett tolkes som glede over at han til slutt oppnådde det som hadde vært hans mål hele tiden. Ifølge samme teori kan man si at de følelsene som fulgte av Peter Jonas Colletts innsats for å iscenesette seg selv på en ny måte, var påtatte. Mange tenker i dag at ekte følelser ikke primært kommer av en slik bevisst og kalkulert innsats, men av ens indre subjektivitet, og helst spontant.

 

Den andre måten å svare ja på spørsmålet om hvorvidt følelser kan være kunstige, har særlig vært brukt av mange (men ikke alle) antropologer og historikere som har studert kultur de siste tiårene. Her ses følelser som produkter av større kulturelle eller diskursive formasjoner. På denne måten regnes ikke individer for å ha egne følelser. Det som individer måtte føle på er med andre ord bestemt av den kulturen de lever i. I lys av en slik tolkning vil Christian Frederiks beskrivelse av sine følelser når han mottok den norske kronen, ses som uttrykk for hans samtids måte å uttrykke følelser på. Når prinsen fortalte om hvordan «et Frit Folk har overdraget mig, den skjønneste Trone», brukte han det tidstypiske opplysningstidsspråket som var gjennomsyret av sentimentale fraser. Av den grunn kunne han utbasunere de sterke følelsene han var grepet av i øyeblikket, uten at dette egentlig reflekterte hans personlige følelser. Likeledes kan man si at Peter Jonas Colletts erfaring av å lykkes med sin nye iscenesettelse, selv er et kulturelt produkt. Collett nedtegnet sine erfaringer i en tid da det var meget populært å nedskrive sine innerste følelser i dagbøker og brev. Derfor vil noen antropologer og historikere si at følelser slik vi finner dem i historiske kilder er kunstige, ettersom de er en refleksjon av samtidskulturen.

 

Emosjoner som kognitive vurderinger

Jeg er imidlertid ikke overbevist om at disse to måtene å betrakte følelser som kunstige på er riktige. Det som er felles for teoriene skissert ovenfor er at begge i for stor grad neglisjerer de historiske aktørenes beskrivelser av egne følelser. Mens den første teorien sier at de følelsene som ble beskrevet av prinsen og Collett egentlig representerer bakenforliggende motiv, sier den andre teorien at selve motivene deres er kulturelt konstruerte. Nyere forskning innenfor kognitiv psykologi og nevrologi åpner for at beskrivelser av følelser bør tas med større alvor. I kognitiv psykologi ses emosjoner som kognitive fenomener. Emosjoner er et resultat av kognitive vurderinger (appraisals) av hvorvidt objekter, personer eller situasjoner anses som gavnlige eller skadelige. I dagliglivet er slike vurderinger for det meste automatisert, i den forstand at de har blitt vanemessige. Emosjonene er sterkest i de situasjoner hvor det gavnlige eller skadelige vurderes høyest. En annen måte å si det på, er at vi føler sterkest om det vi bryr oss mest om. Det betyr igjen at det som historiske aktører velger å bruke tid på å nedskrive sannsynligvis har vært viktig for dem. Det er signifikant at Christian Frederiks og Peter Jonas Colletts emosjonelle opplevelser i det hele tatt har kommet på trykk.

 

Denne kognitive forståelsen av følelser utfordrer den første teorien ovenfor. Mennesker skriver om det de bryr seg om. Hva med den andre teorien? Er følelser kulturelt konstruerte? Ja, langt på vei, men ikke helt. Historikeren og antropologen William Reddy har påpekt at det er et universelt fenomen at alle kulturer har normer som regulerer hvilke sosiale følelser som er tillatt og ikke tillatt innenfor kulturen. Men hvis følelsene som sådan var kulturelt konstruerte ville det ikke være noe grunnlag innad i kulturen for å kritisere undertrykkende emosjonelle normer. Det å uttrykke følelser på tvers av sosialt aksepterte normer kan ses som kulturkritikk. Selv om både prinsen og Collet beskrev sine følelser i et tidstypisk språk, trenger ikke følelsene ses på som kunstige. De var heller i overensstemmelse med sin tid.

 

Flyt, farger og tolkning

Betyr dette at det var snakk om ekte og oppriktige følelser? Jeg tror ikke dette er det eneste alternativet til å betrakte følelsene som kunstige og uoppriktige. William Reddy er inspirert av den nye kognitive tilnærmingen skissert ovenfor. Han har foreslått å betrakte uttrykk for følelser som effektive eller ineffektive fremfor oppriktige eller uoppriktige. I denne forbindelse har han introdusert begrepet «emotive». Det er et teoretisk begrep som betyr forsøk på å uttrykke hva man føler, både gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Reddy understreker at det handler om forsøk. Det henger sammen med at det å uttrykke følelser har potensial til å forandre de følelsene som forsøkes uttrykt, og at følelser derfor aldri er selvrefererende. Hvis jeg sier at jeg er sint, så er ikke sinne resultatet, men en tolkning. Ordet refererer med andre ord ikke til en korresponderende følelse som er biologisk forankret i hjernen. Kognitive psykologer tror derfor ikke nødvendigvis at det finnes grunnleggende emosjoner, altså noen få grunnfølelser som alle menneskelige følelser er varianter av. Følelser må heller betraktes som flytende. De går over i hverandre. Derfor har noen sammenlignet dem med farger. Å uttrykke egne følelser handler derfor alltid om tolkningen av ens egne emosjoner. Tolkningen skjer, ifølge Reddy, gjennom bruken av «emotives».

 

«Emotives» bør betraktes som effektive eller ineffektive, fremfor oppriktige eller kunstige, på grunn av den kraftige og uforutsigbare virkningen de har på den som gir uttrykk for dem. I denne forbindelse bruker Reddy begrepet «fugitive instrumentalism». Han bruker et eksempel om en bilselger som sier «I am happy to meet you» til en potensiell bilkjøper. Her er det ikke nødvendigvis noen uoppriktighet. «Emotives» kan forsterke de følelsene man uttrykker. I den forstand kan vi snakke om «emotive»-effekt. Slik kan vi også forstå de historiske kildene vi har fra Christian Frederiks rolle i Norge i 1814. Hans egeninteresser var ikke nødvendigvis i konflikt med hans varme og imøtekommende personlighet som flere nordmenn vitner om i sine dagbøker fra dette året. Og Collett følte at han faktisk var hyggelig og interessant i sin framtoning etter at han begynte å tenke, handle og omtale seg på denne måten. Det står ikke i en nødvendig motsetning til hans ønske om å bli populær i selskapslivet. Det motsatte av effektive «emotives» kan selvfølgelig også tenkes. Det å uttrykke kjærlighetserklæringer til noe eller noen trenger for eksempel ikke nødvendigvis å føre til erfarte følelser.

 

Uttrykk for følelser er aldri binære fenomener som enten er kunstige eller oppriktige, men heller tolkningsforsøk som i varierende grad kan være effektive eller ikke. Mennesker må hele tiden tolke egne og andres ord og kroppsspråk ut ifra de rådende emosjonelle normene i samfunnet. Hvis forskningen som «emotive»-begrepet er basert på er riktig, så er den emosjonelle tolkningen et eksistensielt vilkår vi alle lever under.

 

Jarle Pedersen går 4. semester master i historie ved Universitetet i Oslo.

 

Trykte primærkilder og litteratur

Anker, C.J. (1901). Christian Frederik og Carsten Ankers Brevveksling 1814 : samt Uddrag af deres Breve fra 1801-13 og fra 1815-17. Aschehoug: Christiania.

Barrett, L.F. (2011). Constructing Emotion. Psychological Topics, 20(3), s. 359-380.

Collett, P.J. (1934). Studenteraar: Oplevelser og refleksioner 1831-1838. I Leiv Amundsen (red.), Camilla Collett og Peter Jonas Collett: Dagbøker og breve (Bind 5). Gyldendal Norsk Forlag.

Reddy, W.M. (2001). The Navigation of Feeling: A Framework for the History of Emotions. Cambridge University Press.

Rosenwein, B.H. (2002). Worrying about Emotions in History. I American Historical Review, 107(3), s. 821-845.

Legg igjen en kommentar