Tenke sjæl og Teste

Personlighetstesting vil ofte være et at de mest sexy temaene man kan dra fram på psykologivors – selvfølgelig nest etter evolusjonært grunnlag for tiltrekning og kjønnsroller, og narkotikapolitikk. Alle har en mening om sin høye O eller høye N.

 

Tenke sjæl og teste
ILLUSTRASJON: MATHIAS FRØYHAUG

 

EN LITEN MINI-INNFØRING i personlighetspsykologi: Personlighet defineres som den relativt konsistente og vedvarende måten vi tenker, føler, handler og reagerer på indre og ytre stimuli (fritt etter Passer & Smith). Femfaktormodellen beskriver personligheten som noe som varierer langs fem dimensjoner eller trekk. En person som er ekstrovert (E) er utadvendt og liker kanskje å feste, mens medmenneskelighet (A) viser til hvor snill og omgjengelig man er. Planmessighet (P) handler om å rydde mye og komme presis til avtaler. Åpenhet (O) kjennetegnes av et ønske om å oppleve så mye som mulig. Du skårer høyt på nevrotisisme (N) hvis du ligger oppe om natten og bekymrer deg for om elektriske apparater i huset ditt er tilstrekkelig slått av, eller hvis du irriterer deg over personer som går med bare ankler i januar. Man tenker seg at disse individuelle nyansene kan fanges opp ved å gjennomføre en personlighetstest – i denne sammenhengen en såkalt NEO-PI-R. Selv om det kan være lett å glemme, omfatter personlighetspsykologi langt mer enn femfaktormodellen. Personlighetspsykologien prøver nemlig å sette ord på et bredt og velkjent fenomen som alle har en mening om. Et tidlig møte med konseptet personlighet finner sted tidlig i barneårene, for mange i møte med The Sims 2. I startfasen av spillet må man definere personens egenskaper, her også ved hjelp av fem trekk man kan ha mye eller lite av. Systemet i spillet fremsetter også en ubehagelig sosialdemokratisk halv-sannhet: Man kan ikke få i pose og sekk. Eksempelvis kan man ikke være både ryddig, snill, aktiv og utadvendt – med mindre du også er ekstremt kjedelig, da. (The Sims forutsetter for øvrig også at personlighetstrekk til en viss grad er en arvelig miks av dine foreldres egenskaper, selv om gen–miljø-korrelasjon i denne sammenhengen er mer eller mindre uutforsket). Spillet lærte meg dessuten at man må være nøye med å finne en partner med et stjernetegn som komplementerer ens eget. Med andre ord var undertegnedes forståelse for personlighetspsykologi ganske underutviklet før studietiden.

 

Folk har alltid prøvd å finne ut hvem de selv er. Denne kunnskapen må komme forut for det å tenke sjæl og mene.

 

FOLK LIKER Å TESTES. De liker å få et tydelig svar som kan kaste lys over hvem de er og bekrefte identiteten deres, enten det dreier seg om hvem de er i Game of Thrones eller hvilken hjernehalvdel som dominerer tenkningen deres. Hvilken farge så du på kjolen, og hva forteller det om deg? Og er du en Carrie eller en Samantha? (Hvis du sitter og lurer på disse tingene, kan du sannsynligvis utelukke at du er en Samantha.) Et stort problem med mange personlighetstester er at de ofte baserer seg på selvrapportering. Dette forutsetter at man kjenner seg selv godt, og ikke minst at man sammenligner seg selv med et representativt «de andre». Hvis du er normalt ryddig, men har en litt rigid kjæreste med støv på hjernen, vil man kanskje underrapportere sin egen ryddighet fordi sammenligningsgrunnlaget er skjevt. Et annet eksempel er hvordan man kan «føle seg» veldig lite planmessig når det er en uke til eksamen og du kommer sent på lesesalen mens alle andre har lest i flere timer allerede, men på den annen side føle seg ekstremt planmessig når man er på besøk i sin hjemkommune i juleferien. Ettersom mange personlighetstester opererer med en dimensjonal forståelse av trekk, blir et annet problem at det er lett å forenkle dette til en todelt trekkforståelse. Et godt eksempel er å tenke på personer som enten introvert eller ekstrovert. Det er langt mer oversiktlig å tenke seg at trekk er noe man enten har eller ikke har enn at de fleste befinner seg et eller annet sted langs et kontinuum. Dessverre, vil kanskje noen si, er adferd i mange tilfeller i stor grad situasjonsbestemt og ganske uavhengig av personlighetstrekk – og dermed også vanskelig å predikere. Å predikere egen og andres adferd er jo hele poenget! Så hvorfor teste i det hele tatt?

 

INGEN LIKER Å TVILE. Klare og entydige svar er å foretrekke. Det er deilig å kunne forholde seg til at en selv er sånn og sånn, og på den måten anta at man kan predikere sine egne reaksjoner og adferd. Det gir en følelse av kontroll. På den annen side er det jo en grunn til at det er populært å ta ubrukelige, uvitenskapelige personlighetstester (à la horoskop). Da kan man velge å ta til seg det positive, men underdrive de negative prediksjonene – fordi det var jo bare en tulletest uansett. Og ville det ikke egentlig vært ganske ubehagelig å ha en fullstendig valid, reliabel test som potensielt kunne gi deg et 100 % riktig og sant bevis på at du ikke bare er dum, men også kanskje slem, rar og lat? Så kanskje litt tvil også er bra for oss, når det kommer til stykket. Fra tid til annen vil mange stoppe opp og undre seg hva det er som feiler oss. Hvorfor de reagerer for sterkt, eller for svakt; hvorfor de iblant blir lei seg uten helt å forstå årsaken; hvorfor de smiler litt for seg selv når en stakkar ikke rekker T-banen de er om bord på. Det er mange måter å prøve å komme til bunns i dette. At kroppen påvirker sinnet og omvendt er ingen kontroversiell påstand. Det er derfor naturlig å søke etter årsaker i sin egen kropp når man skal prøve å forstå seg selv. Det er for eksempel skremmende lesning at hormonell prevensjon kan ha en innvirkning både på hjerne, adferd og partnervalg. Man vet jo allerede at adferd, og personlighet, i stor grad bestemmes av gener. Forskningsjournalist Lone Frank laget i 2014 en dokumentar om jakten på personlighet og dens genetiske grunnlag (Genetic me, 2014). Dokumentaren åpner med Franks betraktninger om et møte med en mann hun følte hun hadde god kjemi med. Mannen så derimot på Frank som fiendtlig og aggressiv. Man kan trygt si at stjernetegnene deres ikke passet helt optimalt sammen. Det ble ikke noe nytt møte. Gjenstand for dokumentaren er i hovedsak journalistens nevrotisisme. Fortvilet spør hun en forsker hva man kan gjøre for å mildne ens egen eventuelle dårlige personlighet. Forskeren svarer, med litt glimt i øyet: «For someone like you: a glass of wine». Dette til ettertanke. Spesielt for psykologistudenter som en sen kveld har bondet over sin høye N og håpet at deres felles nevrotisisme bare vil hjelpe dem å bli bedre terapeuter. Folk har alltid prøvd å finne ut hvem de selv er. Denne kunnskapen må komme forut for det å tenke sjæl og mene. Det er helt vesentlig. Noen må gå på folkehøyskole. Noen må hjelpe barn på barnehjem i Mexico. Noen må til og med dra på backpacking og ta hallusinogener og ligge med tyskere med dreads på full moon party for å «finne seg sjæl». På den andre siden av jorden setter derimot noen seg ned på en trygg og varm lesesal nordvest i Oslo og føler at de går systematisk og evidensbasert til verks for å få svar på det samme. De vender fokus innover før de trykker ettertenksomt på alternativet «utsagnet stemmer delvis» og håper å få et nyansert og valid svar på hvem de er. Det er slett ikke sikkert det hjelper. Men vi håper jo det.

 

Kjersti Halvorsen går 5. semester på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO.

Legg igjen en kommentar