Uprosesserte sannheter  


Paleo. Rawfood. Clean eating. Glutenfritt. Plantebasert. Uprosessert. Hvorfor tiltrekkes vi av overforenklede forklaringer på hva som er bra for oss og ikke, hvor går grensen mellom dedikasjon og besettelse – og hvor sunt kan det bli før det bikker over i det usunne?

Tekst: Lise Andrea Arge
Illustrasjon: Maren Duaas

Den polariserte kostholdsjungelen
Med henblikk på hva som er sunt og usunt har samfunnet aldri vært mer polarisert enn det er i dag. Det finnes knapt nok lenger en eneste matvare som alle kan enes om at er sunn – enten eksperten som påstår noe om den er utdannet eller selvutnevnt. Felles for mange nyere dietter er imidlertid at de oppfordrer til å kutte ut enkelte typer matvarer fullstendig, at de oppfordrer til å spise «naturlig», og at de gjerne presenteres som løsninger på mye mer enn de er.

Like fullt – rådene er sprikende, og de ulike retningene er motsigende. Hva gjør vi når noe som er så grunnleggende, blir så forvirrende – og hvilke konsekvenser har det for vårt forhold til maten, vitenskapen og vår egen helse?

Eliminasjon og forskningskaos
En rekke mattrender og dietter som har oppstått eller for alvor fått fotfeste i løpet av det siste tiåret, har som sitt hovedelement å eliminere enkelte typer eller grupper av mat. Disse diettene har i utgangspunktet vært ment for en gruppe mennesker med et spesifikt helseproblem eller en reell, medisinsk intoleranse. Senere har rådet som gjaldt én gruppe blitt formulert og markedsført langt mer generelt, uten at det nødvendigvis finnes vitenskapelig belegg for dette (Quinn, 2017).

I BBC-dokumentaren Ren mat – den skitne sannheten (Quinn, 2017) tas nettopp denne problematikken opp, blant annet i tilknytning til gluten. Gluten spesielt, og i enkelte tilfeller også kornprodukter generelt, frarådes av mange selvutnevnte kostholdseksperter. Et glutenfritt kosthold er nødvendig ved cøliaki, en autoimmun sykdom der inntak av gluten fører til at immunsystemet angriper tarmtottene i tynntarmen (Aabakken, 2016). Når kostholdsguruer i sosiale medier kategorisk fraråder gluten, baserer de seg gjerne på forskningsresultater som ikke peker mot en tydelig kausal konklusjon, men som tas ut av kontekst og gjennomgår flere ledd av informasjonsformidling der konklusjonene som presenteres blir mindre og mindre moderate. Innen uttalelsene når sensasjonspregede avisoverskrifter og «fitspo»-kontoer på Instagram, er det blitt nesten umulig å spore opp hvor de egentlig er hentet fra – og ikke minst å bestemme i hvilken grad forskningen faktisk understøtter konklusjonene som presenteres.

I seg selv er mange av populærdiettene – eller i det minste enkeltrettene de består av – selvsagt sunne. Ingen verken kan eller vil bestride at en quinoa- og søtpotetsalat ernæringsmessig trumfer sukkeret og søppelmaten som i stor grad må gis skylden for at verden nå har flere overvektige enn undervektige mennesker (Tjelle, 2016). Det er heller ikke nødvendigvis et problem å eliminere matgrupper fra kosten, gitt at man får i seg de nødvendige næringsstoffene fra andre kilder. Problemet oppstår når vitenskapelig baserte kostråd forkastes til fordel for de pseudovitenskapelige – og ikke minst når de ekstreme diettene presenteres som løsninger på langt mer enn de er. Det er klart det er fristende å tenke på det å spise på en bestemt måte som oppskriften på det perfekte liv, og dermed er det også lønnsomt å selge denne forestillingen. Kategoriseringen av det «rene» og «naturlige» som det uforbeholdent gode og det syntetiske som farlig klinger logisk for de fleste, og gjør det lett å akseptere ideen om en quick fix – men ofte kan denne ideen være både usann og usunn.

Usunn appell
Uansett hvor pseudovitenskapelige de måtte være – dietter som eliminerer enkelte matvarer og hyller andre, appellerer unektelig til mange. De lover mye og blir ofte presentert som den eneste løsningen på en rekke ulike problemer. Man kan tenke seg mange psykologiske mekanismer som bidrar til denne appellen, men aller mest har det kanskje opphav i et behov for å forenkle.  Jungelen av kostholdsråd har vokst seg så tykk og ugjennomtrengelig at det er umulig å lese seg opp på alle rådene som finnes og ta et informert valg, selv for den som skulle ha tid og interesse for å gå så grundig til verks. Når det å leve sunt oppleves som vanskelig, vil løsninger som markedsføres som enkle og råd som er konkrete og håndfaste, fort kunne fremstå som både betryggende og forlokkende.

Felles for mange motedietter er at de nettopp formuleres svært forenklet og bastant, gjerne i form av lister over ja-mat og nei-mat. I kontrast oppfordrer Helsedirektoratets kostholdsråd gjerne til å «variere» eller «begrense mengden» (Helsedirektoratet, 2016). De offisielle kostholdsrådene kan, satt litt på spissen, kokes ned til en variant av «alt med måte». Da er det kanskje ikke så rart at bastant eliminasjon av kornprodukter, gluten, animalia eller oppvarmet mat rett og slett fremstår som mer håndfast og dermed enklere.

Salater, smoothies og SoMe
Når denne artikkelen skrives har emneknaggen #cleaneating nesten 34 millioner innlegg på Instagram. Ingen kan bestride at motivasjon, inspirasjon og kunnskap er mer tilgjengelig for de fleste gjennom sosiale medier enn det er gjennom fagartikler. Spørsmålet vi likevel bør stille oss er hvor god – og sunn – deler av kunnskapen som formidles egentlig er.

Begrepet «kostholdsekspert» har mildt sagt blitt utvannet. I «fitspo»-kontoenes tid har det blitt en sjeldenhet at kostrådene vi presenteres for har gjennomgått vitenskapelig eller redaksjonell kontroll. Sak og person blandes ofte, og av mange antakeligvis med overlegg. Det finnes utallige eksempler på personer som har blitt merkevarer basert på blogging og bildedeling av mat,og som tar ut millionlønn basert på alt fra samarbeid med annonsører til utvikling og salg av egne produkter. Når dette formidles via en kommunikasjonsform som oppleves som så personlig som blogg og Instagram, blir det lettere å påvirke, uten at denne delen av motivasjonen for delingen nødvendigvis er tydelig for følgerne. Også her er det flust av gråsoner, men det er uten tvil et problem når de eksplisitte og implisitte rådene som gis under bildene av salater og smoothies i realiteten er villedende reklame.  

Sykt sunt
Det er tilfredsstillende og gir mestring å oppleve kontroll over et så helsemessig viktig aspekt av livet som kosthold. Det er kanskje hovedgrunnen til at vi er så opptatt av å finne noe som er sunt, og holde fast ved det – også når faglige bevis peker i en annen retning. Uansett hvilken diett eller kostholdsfilosofi man har valgt å følge, vil det gi mestring å føle at man gjennomfører den. For de fleste er denne mestringsfølelsen en positiv ting, og forblir i bakgrunnen av forholdet til mat. For noen tar den imidlertid over og blir en besettelse.

Dette er essensen i ortoreksi. Ordet kommer av det greske ordet for riktig (orthos), og kjennetegnes av en usunn besettelse med det å spise sunt, som går utover øvrig livskvalitet (Oksman, 2015). Man ser en tendens til at personer med tvangspregede trekk, høy grad av selvbesluttsomhet, og/eller som lider av angstlidelser har økt risiko for å utvikle ortoreksi. Tilstanden kategoriseres av NHI som «en type spiseforstyrrelse», men «ikke en diagnose» (Lein, 2015), og er ikke regnet som en egen kategori av spiseforstyrrelser verken i diagnosemanualene DSM-IV eller ICD-10. Det er stor uenighet i fagmiljøene knyttet til hvorvidt dette burde endres (Oksman, 2015).

Det kompliserte med ortoreksi er at både mengdene og matvarene som inntas ofte er sunne og helsefremmende, men at det er det psykologiske ved forholdet til mat som har bikket over i det usunne. Det er en utfordring å skulle ta tak i det psykologiske problemet uten at det sunne kostholdet opphører. I tillegg er det i aller høyeste grad sosialt akseptabelt å spise sunn mat, og en person som spiser tvangsmessig sunt vil ofte få mye positiv tilbakemelding på kostholdet fra menneskene rundt seg – kanskje i enda større grad hvis man følger en bestemt diett og inngår i sosiale relasjoner, enten i virkeligheten eller på nett, til andre som gjør det samme. På mange måter er sunnhet en sosialt akseptabel form for besettelse, og dette kan gi tilleggsutfordringer både i oppdagelse og behandling av problemet.

Det kompliserte med ortoreksi er at både mengdene og matvarene som inntas ofte er sunne og helsefremmende, men at det er det psykologiske ved forholdet til mat som har bikket over i det usunne.

Så hvor går grensen? Hvor engasjert, investert i og avhengig av en bestemt diett og livsstil kan man være før det ikke lenger er hensiktsmessig og sunt? Å skille dedikasjon fra besettelse er vanskelig, selv for utenforstående, og kanskje enda vanskeligere er det for noen som selv er oppslukt i et prosjekt. Det beste svaret på hvor sunt som er for sunt vil kanskje kunne gis ved å spørre seg selv om man gir rom for unntak og menneskelighet i sitt forhold til mat.

Så er vi altså tilbake til «alt med måte» og Helsedirektoratets nøkkelord – å variere, begrense og å i hovedsak la kostholdet bestå av det de fleste utdannede eksperter vil enes om at er bra for deg. Kjedelig, usensasjonelt og kanskje ikke så oppsiktsvekkende – men antakeligvis sunnest likevel.

 

Lise Andrea Arge er for øyeblikket på et mellomstadium mellom psykologi og medisin.

 

Referanser

Aabakken, L. (2016, 9. mars). Cøliaki. Hentet fra https://sml.snl.no/c%C3%B8liaki.

Helsedirektoratet. (2016, 24. oktober). Helsedirektoratets kostråd. Hentet fra https://helsedirektoratet.no/folkehelse/kosthold-og-ernering/kostrad-fra-helsedirektoratet.

Lein, M. (2015, 19. november). Sunnhetsslave – dette er ortoreksi. Hentet fra https://nhi.no/forskning-og-intervju/sunnhetsslave-dette-er-ortoreksi/.

Oksman, O. (2015, 26. september). Orthorexia: when healthy eating turns against you. The Guardian. Hentet fra: https://www.theguardian.com/lifeandstyle/2015/sep/26/orthorexia-eating-disorder-clean-eating-dsm-miracle-foods.

Tjelle, I. (2016, 4. april). ­– Global overvekt har nådd et krisepunkt. NRK. Hentet fra: https://www.nrk.no/urix/flere-er-na-overvektige-enn-undervektige-i-verden-1.12879108.

Quinn, T. (Produsent og regissør). (2017). Clean Eating – The Dirty Truth [Film]. Storbritannia: BBC.

 

Litteratur

Wilson, B. (2017, 11. august). Why we fell for clean eating. The Guardian. Hentet fra: https://www.theguardian.com/lifeandstyle/2017/aug/11/why-we-fell-for-clean-eating.

Legg igjen en kommentar