Uten Amalie Skram er jeg ingenting

Oslofjorden blinker om natten, og på havets bunn står skutene, med svære svarte seil.

Jeg lister meg ut av leiligheten, henter sykkelen i sykkelboden, sykler ned til fjorden. Jeg er der en times tid. Så sykler jeg hjem igjen. Jeg legger meg i den store dobbeltsenga inntil de andre. Senga er en badstue. Vi er fem i senga. Mannen min og jentene våre og jeg. Mannen min ligger krøllet sammen inn mot veggen. Minstejenta snorker, hun er forkjøla. – Jeg har en familie, sier jeg. Jeg drysser tryllestøv over familien, så legger jeg meg ned og grubler.

Det er hemmelig. Jeg har gravd den ned på bunnen av Oslofjorden, familien min vet ingenting. Jeg får dårlig samvittighet. Hva er det de ikke vet? Jeg husker ikke. Noe, kanskje en telefon, kanskje en regning, kanskje et lite dyr. Hemmeligheten kommer til å overleve oss og den er ikke så interessant. Et avhogd hode er heller ikke så interessant. Eller en stein i en sko. Eller en skuespiller i ørkenen.

Helgen kommer, og vi drar på sykkeltur, vi drar ned til strandkanten. Jeg sitter i sanden og fryser og prøver å nyte sjølufta. Barna mine vasser. Mannen min later som om han skal kaste dem ut på dypt vann. – Jeg kan ikke svømme, sier minstejenta og løper inn på land.

Hele familien er inne på land, vi drikker saft. – Dere er noen tøffinger, sier jeg til de andre. De tar på seg sokker og sko. Jeg ser for meg at jeg graver opp hemmeligheten, og at det er et kart. – Hva tenker du på?, spør eldstejenta. – At det er dere jeg elsker, dere er familien min, sier jeg. Vi drar hjem for å sove.

Jeg tar meg fri på mandag for å passe på den syke minstejenta, men hun passer i grunnen seg selv, så jeg går meg en tur i stedet. Akkurat nå har jeg ingen familie. Jeg kaster småstein på bilene som passerer. Jeg er en sensation seeker.

Jeg startet turen på Tøyen, vi bor på Tøyen. Nå er jeg plutselig på Grorud, skogen kommer nærmere og nærmere. Jeg hilser på den, går inn i den. Jeg går og går og har hemmeligheten i bakhodet, jeg vet om den, men vet ikke om den. Jeg skvetter, en hund løper forbi meg, den er mye gladere enn jeg. Jeg går med tunge skritt i oppoverbakke etter oppoverbakke, det kommer aldri noen nedoverbakke. Hemmeligheten er en lang, våt hestehale som sleper etter meg. Sjjjj sjjjj.

Jeg har stoppet å gå, synker sammen på veien, sørger over et eller annet, spiser opp alt syltetøyet. Det smaker plast. Jeg tenker på hemmeligheten, jeg tror den er firkantet, litt som en faktaboks. En mor i trikot jogger forbi meg med barnevognen sin. Moren spør om det går bra med meg. Jeg sier at jeg ikke vet. Moren spør om jeg vil se på babyen, som heter Intesar. Jeg sier at jeg ikke orker det. Moren sier at det ikke gjør noe, at det uansett ikke er hennes barn, at hun bare er tante. – Jeg er barnevakt, sier tanta. Jeg ber tanta om å jogge videre og ikke tenke på meg. Hun jogger videre, kanskje tenker hun på meg. Kanskje var det ikke en baby i barnevogna, men en død fugleunge.

Det er mørkt, alle som var i skogen har gått ut av den. Selv noen av trærne har forsvunnet ut av skogen, jeg så en trelast komme kjørende for noen timer siden. Jeg er den eneste som har blitt igjen, jeg sitter og surmuler, jeg vil at situasjonen skal bli verre, jeg vil miste følelsen i beina. Jeg vil bli spist opp av ulv. Jeg ser på klokka, den er syv, Dagsrevyen har begynt. Jeg går snart hjem.

Jeg blir sittende litt til. Mannen min ringer meg, men jeg har ikke noe språk, virker det som. Jeg har syltetøy på fingrene og ikke noe språk. Det ringer og ringer. Jeg avviser med en melding: Jeg er på kino. Telefonen er død. Jeg sukker lettet. Det går noen minutter, jeg begynner å kjede meg, jeg hater at mannen min ikke ringer opp igjen. Jeg hater ham! Etter to minutter ringer han opp igjen. Jeg har en familie! Jeg har en kjæreste!

Ringetonen er irriterende. Jeg avviser med en ny melding: Jeg er i et møte. Nå forvirrer jeg! Hvorfor det?! Jeg vet ikke! Det kommer ikke flere ring. Det blir stille som når noen har sluppet en promp. Jeg merker hvor glad jeg er i familien min. De ringer meg! Jeg svarer ikke! Det gjør ingenting! Det er greit!

Det er kaldt, jeg får røde roser i kinnene. Jeg ser godt ut. Det er ingen her. Jeg sitter bom fast på bakken. Jeg vil hjem. Jeg elsker familien min! Jeg går hjem, jeg sitter i hagen skjult bak plommetreet. Jeg sitter i nærheten av familien, men ikke for nært. Jeg strikker et helt skjerf på tre timer. Skjerfet kan jeg gi bort.

Jeg begynner på et nytt skjerf. Det er deilig å sitte i hagen og fikle med strikkepinnene. Jeg sitter ikke så mye i hagen ellers.

Jeg er ikke så mye på Tøyen, jeg bor der bare. Det regner så mye på Tøyen. det er ikke trist, jeg er ikke trist. Jeg er snill. Jeg sitter i hagen og strikker på et blått skjerf. Jeg har et rødt og et brunt og et gult skjerf rundt halsen. Jeg skal gi bort alle skjerfene. Jeg er så snill.

Mannen min ringer meg. Jeg kaster opp. Mannen min er inne i leiligheten, han hører telefonen min ringe, han hører at jeg kaster opp. Han kommer ut. Det er på tide å skaffe seg hemmelig nummer. Jeg er fryktelig opptatt. Mannen min ser på meg med smale øyne. – Hva gjør du? Det har vært umulig å få kontakt med deg i hele dag, sier han. – Jeg har vært på tur, sier jeg. – Kom inn, så kan vi snakke litt, sier han. – Kanskje senere, nå sitter jeg i hagen, sier jeg.

Inne er det kjedelig, barna våre lurer på hva kreft er. Mannen min forklarer dem det, han tegner kreften. Dessuten tenner han stearinlys. Barna ser på barne-tv. Hver kveld er det slik. Alt er så gjennomsiktig. Noen ganger går jeg ut for å være alene. Jeg sitter i hagen og fryser. Stadig oftere tisser jeg i naboens hage, det er lettere enn å gå inn.

Det er sånn jeg har blitt. Jeg tisser ute. Jeg merker at jeg drikker for mye kaffe om dagen, jeg får lyst til å prøve verre ting, kanskje kokain.

– Hvorfor kommer du ikke inn?, sier mannen min, han står i døra med smuler i genseren. – Det er hemmelig, sier jeg. – Det er leggetid, sier han. – Jeg er voksen, jeg er ikke trøtt, jeg strikker, sier jeg. – Det er fortsatt leggetid, sier han. – Det er alenetid, sier jeg. – Vi legger oss alltid samtidig, det vet du, sier han. – Kan sove hos en venn, sier jeg. – Husk at jeg er enebarn og veldig selvstendig, sier jeg. Han går inn uten å lukke døren etter seg. Det lyser fra entréen.

FREDAG! Om noen uker er det fredag. Da har jeg satt av tid, jeg tenker å slå opp med kjæresten min og få hovedomsorgen for jentene. Jeg tenker å kjøpe meg et nytt skjørt og falske øyevipper. Jeg tenker å dra på tidenes fest. Jentene skal få se på Disney mens jeg er borte. Huset vårt skal være lukket og låst, og plommene i hagen skal ligge rolig på bakken.

Nå er det FREDAG! FRIKVELD! Familien min ligger og sover, det har gått noen uker og nå er det fredag. Jeg tar på meg de falske øyevippene. Nå har jeg ingen barn. Jeg har en hemmelighet. Det er alt. Nå skal noe feires.

Festen jeg er på har temaet G, og jeg har gullmaling i håret, jeg har smurt gullmaling i ansiktet, jeg har kjent malingen renne nedover brystene, kjent malingen stivne, jeg har svelget litt av malingen, latt malingen dryppe ned på det nye skjørtet mitt. Jeg har skrevet G på et ark jeg har rundt halsen. Jeg har gjort meg klar til fest.

Jeg er på tidenes fest, jeg spiser meg mett på jellyshots og danser toppløs på verandaen, jeg ber om å få høre Todd Terje, jeg danser oss inn i morgendagen og ioverimorgendagen, det er oktober, det er passe varmt, jeg er i konstant aktivitet.

Så blåser vi ut stearinlysene og taklampene, vi sprekker spyposene mot noe hardt, jeg fortsetter å danse, jeg vet hva jeg driver med, jeg blir hysjet på, jeg roper HURRA HURRA KOM HIT HURRA DANS JEG ER SNILL KOM HIT JEG ER GAL DANS MED MEG JA JA JEG ER FULL AV FAEN. Jeg støyer med vilje, jeg er naken, jeg elsker Norge, elsker Oslo, i time etter time elsker jeg Oslo. Jeg ser ut på Oslofjorden, den blinker svart. I all hemmelighet elsker jeg å være singel igjen.

Jeg går på tå rundt i den tomme leiligheten og er et sprengt dyr med rennende øyne og opprevet strømpebukse. Bare jeg vet hva jeg driver med, altså er jeg hemmelighetsfull. Jeg er full og gal, jeg roper FREDAG FREDAG. Jeg er dyr i drift, jeg gomler på restene av jellyshots fra søppelbøtta. Jeg går hinker løper går sakte hjem.

Selv når jeg er mett og tilfreds og legger meg til å sove, er jeg den samme, jeg holder ut, jeg tåler meg selv, jeg sover og svetter rusen ut, jeg drømmer om Amalie.

 

Tekst Maia Kjeldset Siverts, profesjonsstudiet i psykologi, 4. semester

Illustrasjon Håkon Natanael Winje