Wendy


Illustrasjon av Per Flatebø

 

Da jeg var 17 år gammel dro jeg på utveksling til USA.

Etter en lang prosess, som paradoksalt nok hadde involvert både nøyaktig planlegging og gal spontanitet, landet jeg på Phoenix Sky Harbor International Airport den 7. august 2013. Det var etsende varmt, man kunne ha stekt egg på bilpanserne og palmetrærne sto høyt over det flate landskapet, som strakk seg flere mil bortover. Etter et par kroppslige tilpasninger (jeg er ganske sikker på at huden min skiftet ham minst et par ganger, på grunn av en fuktighetsprosent som var tilnærmet lik 0) passet klimaendringene meg bra. Jeg trivdes ved bassengkanten etter skolen, med en kald cola og rød nesetipp.

Tilpasningen til kulturen er en helt annen historie. Vi nordmenn ser for oss at vi forstår den amerikanske kulturen, i hvert fall deler av den. Vi har vokst opp med amerikanske medier, i alle slags former, fra ung alder, og som et resultat av dette snakker store deler av den norske befolkningen engelsk sånn helt okei+. Vi har lært om amerikansk historie: Om frihet, muligheter og individualisme. Vi føler oss tilnærmet amerikanske i flere sammenhenger, og vi sympatiserer med amerikanerne på mange punkter. Spesielt den amerikanske drømmen har vært et fascinerende konsept. Ikke bare for nordmenn, men hele Vesten. Idéen om at uansett hvor stor taper du er, kan du bli en vinner hvis du bare arbeider hardt nok.  Man kan se for seg denne drømmen som en stor og gyllen medalje, som blir beundret og tilbedt.
Medaljen er fin nok på forsiden, men den har en mørk bakside. For at noen skal vinne, må noen andre tape. Om noen står i sollyset, står andre i skyggen. Et helt samfunn med rike, pene, ressurssterke og friske vinnere glimter på forsiden av medaljongen, men hvem skjuler seg på baksiden?

Jeg startet på High School og fikk nye venner. Opplevelsen av å være original og spennende var morsom i starten, men etter en stund oppdaget jeg hvor fort noe nytt blir gammelt. Jeg innså at dette var noe man kunne koble til den amerikanske drømmen, fordi det å bli bedre betød å aldri stagnere. Sekundet man stoppet å vise nye sider av selv mister man også interessen til de rundt seg. Med en gang amerikanerne ble vant til mine nordiske vaner, meninger og levemåte ble jeg uinteressant. Til syvende og sist var det noen som ikke brydde seg om den grusomme stagnasjonen min. La oss kalle henne Mary. Hun var smart, vakker og lo på de rette stedene. På et eller annet tidspunkt, i løpet av de varme Phoenix kveldene, ble jeg og Mary kjærester.

På den tiden var forholdet mitt med Mary det absolutt viktigste i verden. Sola gikk i bane rundt oss to, og universet føyet seg etter vår minste lille bevegelse. I skrivende stund tenker jeg kun på det som et forhold. Alt her i livet er ikke ment for å vare. Som sagt av et norsk kulturikon: «Jenter som kommer, og jenter som går». Vi slo opp tre måneder etter min retur til det kalde nord. Solen returnerte til sin sedvanlige posisjon i midten av solsystemet, og universet lyttet ikke lenger. Til tross for alt dette sitter jeg fortsatt igjen med noe svært viktig fra forholdet vårt.

Som de fleste av oss hadde Mary en mor. La oss kalle henne Wendy, for enkelhets skyld. Wendy var, ved første inntrykk, en stereotypiske amerikanske mor. Hun lagde hjemmelaget sørstatsmat, interesserte seg for college basketball og pratet ivrig med andre foreldre om barna hennes. Men uansett hvor normal Wendy virket, var det noe ved henne som stakk seg litt ut. Der andre på Marys alder hadde foreldre med helikopter tendenser, hadde hun et Apache Attack Helicopter. Konstant oppfølging, tilrettelegging og årvåkenhet (på godt og vondt). Wendy lagde matpakke, ringte skrikende til læreren når Mary fikk B+, og kjørte oss på samtlige dates. Uansett hvilke problemer Mary måtte ha, sto Wendy alltid parat til å løse dem. I begynnelsen lurte jeg selvfølgelig på hvordan Wendy hadde tid til alt dette. Etter kort tid med familien til Mary, gikk det opp for meg at  Wendy var en «Stay-at-home mom».

Dette konseptet har en spesiell plass innenfor amerikansk kultur. Fanget midt mellom arbeidsløshet og sterk tradisjon strevde hun i et slags «respektlimbo». Det var tydelig at det påvirket henne dårlig. Wendy fylte en rolle som var, og er, like sterk innprentet i den amerikanske folkesjelen som Big Mac og tvilsomme menn i maktposisjoner, samtidig som hun ble dømt på grunn av hennes manglende initiativ og ikke-eksisterende selvstendighet. Hun kompenserte for all dømmingen hun opplevde ved å skjøtte sine plikter ekstremt nøyaktig og med stor iver. Sjeldent har jeg sett noen lage matpakke med så stor entusiasme, eller prestere å hente et barn sekundet etter at lacrosse treningen var ferdig. Hun var kanskje den beste og verste moren noensinne. Samtidig falt hun innenfor kategorien amerikansk taper. Ingen jobb, og på rask vei til å bli seriøst overvektig. Ikke konvensjonelt vakker, og tilsynelatende helt uten sosial mobilitet. Wendy satt godt fast på baksiden av den vakre medaljen. Jo mer jeg ble kjent med henne, jo sterkere kom det fram.

Jeg husker alle gangene hun på mystisk vis forsvant inn på sitt eget rom fordi hun var «sliten». Da hun kom ut igjen virket hun helt tom, og vandret på måfå rundt i huset.

Jeg husker at hun gråtende fortalte om hvor hjelpeløs hun følte seg, og hvor lite respekt hun fikk av omverdenen. Jeg husker hun skrek til Marys far at han aldri virkelig hadde elsket henne, og at hun visste hva han gjorde på “jobbreisene” sine.

Jeg husker at hun fortalte om ektemannens utroskap. Jeg fikk høre denne historien en lørdag morgen, mens vi ventet på at Mary skulle bli ferdig på trening. I skrivende stund er jeg usikker på om hun noen gang fortalte dette til noen andre.

Bilturen til Florida fra Arizona i juni står verst ut av alle disse hendelsene. Etter at hun hadde kjørt i 26 timer i strekk, klaget barna hennes på at de ikke dro på riktig pizzarestaurant. Personlig tror jeg at Wendy i dette øyeblikket innså hva hennes rolle som apache attack helicopter hadde gjort med barna hennes. Hun slapp oss av på nærmeste parkeringsplass ved et tilfeldig kryss, satte seg i bilen uten et ord, og kom ikke tilbake før langt ut på kvelden.

Jeg anså riktignok Wendy som et apache attack helicopter i starten, men etter Florida-hendelsen så jeg mer på situasjonen som «Black Hawk Down». Jeg vet dette kanskje ikke virker så fælt. Jeg kan se for meg samtlige nyver i forskjellige øyebryn, og høre den lille lyden man lager når man føler at noen klager uten grunn. Tro meg, jeg tenker det samme. Likevel virket dette nesten apokalyptisk for en 17-åring. At en voksen person, og en mor dessuten, kunne vise så stor svakhet og uansvarlighet var uhørt.  

Helt siden hjemturen fra USA har jeg ansett Wendy som en taper. Det ligger en slags «veien til helvete er brolagt på gode intensjoner» forklaring her, men jeg kjøper den ikke. Jeg skal innrømme at på flyet hjem fra Florida var jeg glad for å komme meg unna hele galehuset. Jeg tok avstand, og jeg ville hjem til forutsigbare Norge. Jeg ville hjem til mine egne foreldre som verken var apache attack helicopters eller i fare for å forlate meg på en parkeringsplass en hel dag.

Det var nesten fem år siden. Siden den flyturen hjem fra USA har jeg gjennomgått mye selv. Jeg har stanget hodet mot veggen, jeg har kjent på håpløsheten man kan møte i verden, og jeg har følt meg som en skikkelig taper per hver eneste definisjon jeg kommer på. Jeg har grått, jeg har vært sliten og jeg har fjernet meg fra vanskelige situasjoner. Jeg har, med andre ord, utviklet en sterk empati for Wendy og hennes situasjon.

Det er når jeg reflekterer rundt denne nye empatien for Wendy, at jeg husker de andre minnene. Jeg husker alle gangene hun med stor iver la ut om sin tidligere jobb som barneskolelærer, og hvordan lidenskapen hennes for å hjelpe unge mennesker skinte gjennom det meste hun gjorde.

Jeg husker hun smilte, lo og klappet i takt med musikken da jeg snurret datteren hennes rundt på stuegulvet til Dancing in the dark en tirsdag kveld i november.

Jeg husker alle de fantastiske middagene, nachspielet etter skoleballet, halloweenpyntingen, bursdagsselskapene og høytidene, som aldri hadde blitt så store suksesser uten Wendys planlegging og innsats.

Jeg husket hun fortalte meg at jeg var et gjennomgående godt menneske, og at hun elsket måten jeg behandlet datteren hennes på.

Dette endrer ikke synet mitt på Wendy. Tvert imot, gjør det den milde tragedien rundt livet hennes enda verre. Et menneske, helt klart fylt til randen av potensiale, engasjement og ambisjoner, som ble skutt ned av samfunnet hun ble født inn i. Et menneske dyttet hardt inn på baksiden av medaljen, gjennom de forventningene og normene som dikterte livet hennes.

Jeg er nå 22 år og bor i Oslo.

Personlig er jeg ferdig med historien om Wendy. Likevel må jeg vurdere lærdommen man kan hente fra den. En kunne kanskje konkludert med ett sitat om “tragedien i individet”, men sannheten er at situasjonen er langt verre enn det.  Om man kunne redusert disse hendelsene til bare denne ene amerikanske moren, denne ene stakkars ubehjelpelige sjelen, så hadde det vært mer akseptabelt og forståelig. Det kan man ikke. Wendy er jo bare en av mange millioner. Mennesker som sliter og strever seg gjennom hver dag uten å se noen forbedring mennesker som sakte men sikkert blir mer og mer frustrerte, sinte og desperate. Mennesker som bærer den vakre glitrende medaljen, og lar illusjonen om Amerika skinne i sollyset.

 

Lars-Martin Hammer har en bachelorgrad i Internasjonale Studier.

Legg igjen en kommentar