23. desember

Skrevet av Sara Marjanovic

Dagen før julaften våkner jeg med en finger i nesa. Synet av et ivrig barnefjes, to kulerunde øyne og en bitteliten oppstoppernese møter meg i det jeg åpner øynene. Jeg later som at jeg skvetter. Hun ler. Det er forventning i luften. Jeg har vondt i magen.

Det starter med et lite frø. 

Barnet kikker granskende på meg. Hun krever at jeg skal glede meg til de samme tingene som hun gjør. Det er gaver under juletreet og karamellpudding i frysen. Det er noen som har glemt å lukke et vindu. Jeg gleder meg til å komme hjem, smelle igjen døren til hybelen og låse høytiden ute. Jeg ser på barnet. Det er barnet som klyper meg i armen. Hun synes ikke jeg er gira nok, så hun klyper enda hardere.

Greit, hva faen, det der gjør vondt, jævla drittunge, hva mer skal du ha av meg nå, tenker jeg. 

Jeg klarer ikke vente, sier hun.

Frøet vokser.

Søvn og svette renner ned i sluket på dusjen. Jeg har Last Christmas på hjernen. Noen banker utålmodig på baderomsdøra. Faen. Jeg skrubber, spytter, kniper, står i det, holder ut. Det er speil på alle kanter. Damp og faenskap hvor enn jeg snur meg. Jeg skimter silhuetten av et troll eller et menneske eller en rødkokt nisse av et slag. Jeg vet ikke. Jeg studerer skapningen som reflekteres mot meg. Linjene som danser rundt hud og kjøtt og skaper et bilde av noe som kanskje kan gjenkjennes som kroppen min. Jeg forestiller meg hvor linjene burde gått. Smalere, lengre, hardere. Skygger som ikke burde vært der. Fett og muskler som forbigår akkurat disse linjene, satt av universet, eller Gud, kanskje bare hjernen min, eller hjernen til en styrtrik plateprodusent nede i LA. 

Jula er mørk.

Utenfor er sola allerede i ferd med å gå ned, før man har rukket å få oversikt over hvem man er eller hva man vil spise til frokost. 

Lunsj. Middag. Dessert. 

Potet, brunsaus, ribbe, smør, pølser, karamellpudding, multekrem, kaker. Kose seg. Spille Monopol. Lese juleevangeliet. Klirre i glassene. Lyden av slektningers munner som gaper over gaffelen. Lyden av kniver som skjærer i porselensglassuren. Barn som kikker lengselsfullt mot juletreet. Dette handler ikke om Gud. Eller at sola snur. Eller at en konge har blitt født. Nå handler det om å krampaktig tre på seg trange, silkeglatte nylonstrømper. Har du merket hvor jævlig det er når stoffet setter seg fast i flisen under bordet? Nå skal man se til å få klasket på seg den hudkremen, hårkremen, brunkremen. Hvite smil. Se så hvitt smilet mitt er! Være med på leken. Følge de inneforståtte reglene. Kjenne på blodsmaken. Tygge i takt med pulsen. Ikke prate om politikk eller religion. Nei, heller fylle munnen med glinsende sosisser og tie stille om det som betyr noe. 

Som vi skal kose oss.

Barnet, med de lyseblå øynene og melkehvit hud, lengter etter at natten skal ta sin form, bre dynen over henne, og omsider la morgenen slippe til. Hun strekker armene sine mot meg. Vil at jeg skal bære henne. Ta del i det som betyr noe for henne. Uten skam, uten forlegenhet, forventer hun å bli sett. Det å ta plass, det å være en masse som fyller tid og rom, er en selvfølgelighet for henne.

I morgen er det julaften.

Jeg tenker på at jeg kanskje vil ha barn en dag jeg også. At jula betyr noe for de som er små, at barn gir tid en ny mening. Jeg tenker på hvem jeg skal lage barn med. At vi kommer til å diskutere iPad-bruk og innetid, lørdagsgodt og fotballtrening. At vi sikkert kommer til å være uenige om en del ting. Jeg tenker på hvor vondt det må være å føde et barn og på hvor vondt det må være å dø alene. Jeg tenker på at puppene mine kommer til å se ut som slappe ballonger, på strekkmerkene, kanskje et arr, kanskje ikke, på magemusklene som revner. Visste du det? At de ikke alltid gror sammen igjen. Jeg tenker på at han ikke vil ha sex med meg lenger. Jeg tenker på meg som en melkeku, eller en stolt kvinne, noe midt imellom. Begriper ikke dette båndet mellom mor og barn. 

Hvor lenge en mor går og bærer. 

På det som er vondt og vakkert i oss. 

Fra dagen vi blir født, til dagen hun dør. 

Illustrert av Rolf Markus Enger Ulrichsen