Å formidle noe så individuelt og personlig som kjærlighet og amorøse forhold på en dekkende måte, kan være utfordrende. Samliv arter seg på ulike måter – polyamori er én av dem.
Uvitenhet Den første artikkelen om polyamori ble publisert i 1996, under tittelen «Monogamy and polyamory: Relationship issues for bisexuals». Paula Rust betegner polyamori som et «… valid, healthy alternative to monogamy», og har publisert flere vitenskapelige artikler om temaet. I artiklene blir praksisen imidlertid nesten utelukkende knyttet til biseksualitet, hvilket ikke trenger å være tilfelle.
Er psykologer kjent med denne samlivsformen? Er den utbredt? Hva innebærer den? I et forsøk på å kartlegge kunnskapsnivået sender jeg ut en e-post til et titalls klinikere på instituttet. «I min terapipraksis har aldri noen henvendt seg om akkurat denne problemstillingen» og «Dette området ligger lysår unna min kompetanse og erfaringer fra terapirommet» er eksempler på typen svar jeg mottar.
Psykolog og spesialist i klinisk sexologi Anita Skrautvol arbeider ved Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST). Hun har andre erfaringer:
– Personer har kommet til meg etter terapi og andre møter med helsepersonell og fortalt at i stedet for å bli møtt på problemet de selv har definert, har terapeuten problematisert deres polyamorøse livsstruktur som noe de må revurdere. Dette handler nok mye om uvitenhet.
Psykologi og polyamori Hvis du er psykologistudent, har du kanskje tenkt på fagets evne til å favne bredt. Likevel kan det virke som det er få psykologer som har forholdt seg til polyamori.
– Jeg synes sjelden jeg kommer over noe særlig i psykologien som spesifikt omhandler polyamori, sier Skrautvol. På den annen side, polyamori er ikke vesensforskjellig fra andre relasjoner, det er bare en annen organisering. Det er de samme tingene som skjer i mennesket; det er tilknytning, seksualitet og kommunikasjon. Det er ikke sånn at du ikke kan bruke det i psykologifaget som dreier seg om forhold og familier når det kommer til polyamorøse. Det kan overføres. Polyamorøse trenger ikke å betraktes som en spesiell gruppe som må ha en spesiell psykologisk teori som de kan favnes av eller som psykologene trenger for å forstå dem. De har de samme behovene og opplevelsene som mennesker i monogame forhold. De har bare satt sine følelsesmessige og seksuelle behov i et annet system. Dette systemet er litt annerledes enn normen.
Så oppfatningen av at det er noe «skummelt» er normbasert?
– Ja. Folk kan oppfatte det som skummelt eller bli satt ut over å møte mennesker som ikke er som dem selv, og slite med å forstå det. Dette gjelder også andre typer normbrudd; de som faller utenfor ventes å skulle forklare seg og kan oppleve å bli stilt upassende spørsmål i tide og utide. Dette gjelder ikke bare polyamorøse, men også for eksempel homofile, folk som velger ikke å få barn eller folk som ikke drikker alkohol. De kan også oppleve en slik grenseoverskridende «grafsing». Det er trist at folkeskikk så ofte fordufter når noen ikke lever slik «alle» gjør.
Flyktighet og tilknytningsproblematikk? «Jeg har ikke tenkt noe særlig på dette, men helt spontant tror jeg det er mye mer enn fordeler ved en slik levemåte over tid. Dette fordi mennesker grunnleggende sett har behov for stabil og trygg tilknytning.» Guro Øiestad, spesialist i klinisk psykologi, uttrykker seg slik i en e-post til artikkelforfatteren. «Jeg vil vel neppe tilrå samlivsformen – særlig hvis det er barn i familien,» uttaler psykologspesialist Hanne Haavind. Jeg konfronterer Skrautvol med uttalelsene fra fagfellene hennes:
– Dette handler nok mye om at de ikke har møtt dette nok. Mine erfaringer er at de polyamorøse ofte har god kapasitet for tilknytning; de klarer å knytte seg til flere av gangen, og har plass til mye kjærlighet. Hos dem som bygger gode polyamorøse strukturer for seg selv over tid ser jeg ofte en god evne til å glede seg over andre. De har plass til at den andre skal leve et liv som ikke bare handler om dem. De kjenner på at flere personer kan tilby forskjellige ting, for det er ingen som kan være alt for et menneske.
Er det slik at ingen kan være alt for et menneske?
– Man kan tenke seg at monogamistrukturen stiller et enormt krav til evner hos den enkelte. Skilsmissestatistikken kan jo gjenspeile at det i høyeste grad oppstår problemer i monogame relasjoner også, noe jeg ser eksempler på hver uke på mitt kontor, der de fleste parterapier nå er monogame par. Men altså, uansett om du har én eller flere partnere i en relasjon: det som avgjør hvor bra eller dårlig det blir avhenger av personene som er involvert. Det er relasjoner, seksualitet, kjærlighet, nærhet, kåthet, lek, alvor og så videre. Det er ikke nødvendigvis så annerledes fra det man kanskje betrakter som et «normalt» forhold. Det er bare en annen måte å strukturere det på.
En polyamorøs praksis Ellen lever i et polyamorøst forhold. Hun opplever det ikke som en legning eller direkte knyttet til hennes identitet. I stedet ser hun på det som en praksis, en måte å organisere kjærlighet og seksualitet på:
– På andre tidspunkt i livet mitt har jeg hatt en monogam praksis og kjente ikke til andre samlivsformer.
Hvordan oppdaget du at du var polyamorøs?
– Det er så klart individuelt hvordan man finner ut at man kunne tenke seg en polyamorøs praksis. Jeg forstod det delvis gjennom måten jeg opplevde monogame forhold på; jeg hadde mange av dem, sekvensielt, vel å merke. Jeg leste en del om queerteori (samlende betegnelse på alle seksuelle legningsvarianter utenom heteroseksualitet, www.ordnett.no, red. anm.) og feministisk teori, og fikk kunnskap om at det finnes andre måter – det er mulig å ha flere partnere parallelt. Dette ga gjenlyd i meg. Siden traff jeg en person som var åpen for et slikt forhold. Denne personen er jeg gift med og vi har vært sammen i mange år.
Hvordan lever du i et forhold nå?
– Jeg bor sammen med mannen min og kjæresten til mannen min, og jeg har en kjæreste som bor for seg selv. Mye har endret seg i forholdet mellom meg og mannen min siden vi først ble sammen, men koblingen vår er fortsatt veldig dyrebar for meg. Det er ham jeg giftet meg med, og han var den første «selvvalgte» fordypa og forplikta kontakten for meg. Det ligger mye i å ha opplevd hverandre på godt og vondt gjennom mange år. Det gjør at jeg står ved ekteskapsløftet.
Er kjæresten til mannen din en dame? Og er hun kjæresten din?
– Hun er en dame, og er ikke kjæresten min. Men det går også an i et polyamorøst forhold.
Man kan jo da spørre seg: er det da et polyamorøst forhold? Det kan for eksempel være personer som er fire stykker sammen, men som er monogame innenfor det. De fleste tenker at mono er lik to og poly er lik mange, men man kan godt ha tre stykker i en relasjon der noen har et veldig monogamt forhold innenfor «trekanten».
Åpenhet og rammer Polyamorøse forhold kan arte seg på ulike måter, og jeg begynner å forstå bakgrunnen for de mange ulike definisjonene jeg har kommet over på internett og i møte med andre. Til felles har de at flere enn to inngår i relasjonen. Jeg spør Ellen om hva hun tenker om tillit i forholdet sitt. Er den annerledes enn i et monogamt forhold?
– Ja, tilliten er fundert på noe annet enn i en monogam relasjon. Jeg vet ikke om det er mer tillit – den er bare annerledes. I et monogamt forhold er noe av det som markerer forholdet at man ikke har sex med andre. Men hvis vi har et åpent forhold, er det kanskje andre ting som er markørene for det unike i situasjonen.
Psykolog Skrautvol er også inne på tillit som noe svært sentralt:
– Det å åpne opp kan faktisk gjøre at forholdet blir mer stabilt og trygt og har enda større sjanse for at det er liv laga over tid. Kanskje kan man tenke seg at det ikke blir så låst og kravstort som det ville vært hvis man bare var to. Det krever ypperlig kommunikasjon, ærlighet, åpenhet og respekt. De som får det til, favner hverandre ordentlig.
Ypperlig kommunikasjon, altså, tror du polyamorøse er bedre enn andre på det?
– Ikke nødvendigvis alle som opplever at de er polyamorøse, men de som får til å være polyamorøse. Mange monogame par kan lære av polyamorøse konstellasjoner når det kommer til evnen til å kommunisere, kjenne på egne behov, og samtidig klare å kommunisere det på en konstruktiv og ålreit måte. Når det er sagt: det er ikke fundamentalt forskjellige mennesker som driver med poly- og mono-relasjoner. Mange vil oppleve utfordring av deres kommunikasjonsferdigheter og opplevelse av sjalusi. Og det er så klart helt greit. Men for den som opplever monogami som unaturlig, kan det være fint å tenke at det ikke nødvendigvis er deg det er noe galt med.
Konklusjonen fra samlivsterapeuten i meg blir at absolutt alle forhold krever en hel del innsats og næring hvis de skal trives, uansett form.
Myter «Jeg kan ha sex med hvem jeg vil.» En av fordommene knyttet til polyamori dreier seg om å være løs og å kunne «ligge rundt». En annen forestilling er, som tidligere nevnt, at stabilitet som noe grunnleggende i mennesket blir utfordret. Ellen gjør seg noen tanker om disse oppfattelsene.
– Det virker som om noen tenker at polyamori dreier seg om stadig å ha nye partnere, og det stemmer ikke nødvendigvis. Hvis du har flere etablerte relasjoner over tid, vil det være en stabilitet; den ser bare litt annerledes ut enn i et monogamt forhold. Men jeg vet ikke – det hadde vært interessant å vite om folk med en polypraksis over tid vil «snevre inn» og ende opp med én eller flere faste partnere. Jeg vil tro det er en ganske vanlig tendens.
Sjalusi Ett tema dukker stadig opp i mine tanker om polyamori. Jeg er nysgjerrig, og spør Ellen: «Sjalusi og polyamori går litt hånd i hånd hos kritiske, eller uvitende, røster, særlig i kommentarfelt på internett –»
– Jeg tror ikke du kommer utenom å forholde deg til sjalusi som ganske sterkt koblet til «drifter» i mennesket. Men om det er mer i et polyamorøst forhold, det vet jeg ikke. Det er så individuelt at man på en måte kan si at jo tydeligere definerte rammer rundt for eksempel det seksuelle, desto mindre grobunn er det for sjalusi. Man forholder seg til den rammen, og sjalusi trenger ikke å forekomme. Samtidig tenker jeg at jo trangere den rammen er, desto fortere tråkker man over grensa, og desto fortere kan partneren bli usikker.
Men hva med sjalusi i hverdagen, sånn rent praktisk og tidsmessig?
– Hvem er det jeg prioriterer og bruker mest tid på? Hvis begge havner på sykehus samtidig, hva gjør jeg da? Et vanskelig dilemma. Samtidig tenker jeg at det kan man finne løsninger på der og da. Men det er jo en begrensning: jeg kan ikke ha en fordypet seksuell relasjon til førti stykker, på en måte, det er ikke nok tid og jeg har ikke nok energi til det – jeg har andre ting jeg vil drive med (ler). Der vil det være en slags naturlig begrensning. Men der er folk ulike. For noen vil de ulike kvalitetene av seksuelle praksiser være selve lidenskapen i livet og de ønsker å bruke masse tid på det. Da kan det la seg gjøre å ha mange forhold parallelt. En løpende dialog og åpenhet er kanskje nøkkelen her.
Skrautvol gjør seg også noen tanker om fordommene som finnes:
– Mange tror den polyamorøse er en promiskuøs tøs som vil ha seg med alle. Noen kan si, etter å ha vært utro mot sin partner: «Jeg har prøvd polytilværelsen!», nei, det er feil. Har du vært utro, så har du vært utro og løyet og vært kjip. Det er noe annet.
Det er en misforståelse at man som poly har sex med mange ofte. Stort sett har man svært avklarte rammer; det er ikke sånn at alt er greit i relasjoner fordi man er polyamorøs.
Et hyppig tema knyttet til polyamorøse relasjoner er plass, både i hjertet og i timeplanen. Jeg pleier å bruke vennskap som metafor. Det er ikke slik at en venn spiser kjærligheten til en annen venn. Det er rom for flere. Man kan ha både kjærester, venner og barn, og katt for den saks skyld, og være glad i dem alle på hver sin måte. Pleie av relasjoner er viktig uansett. Skru av TV og andre skjermer i første omgang, det er et hett tips uavhengig av hvilken relasjonsorganisering du foretrekker.
På spørsmål om stigmatisering virker det som om Ellen har vært borti de fleste uttalelser, og ler en del av det som blir sagt.
– I mediesammenheng synes jeg ofte sammenhengen blir veldig søkt, litt sånn «åh, skal vi tillate det, så må vi jo tillate sex med dyr», osv. Folk ender ofte der, det sier jo litt mer om dem.
Ja, du mener at så snart det ikke er monogami, så blir det helt crazy?
– Ja, det blir litt sånn, hvis det ikke er heterofilt, så blir det pedofilt, og så lurer man på hva man gikk glipp av på veien, jeg hang ikke helt med.
Skrautvol mener at mange kan møte temaet med nysgjerrighet.
– Jeg tror at alle kunne øve seg på å være åpne og ikke alltid krever forklaringer av andre som ikke er helt slik som en selv. Hvem har patent på å definere kjærlighet eller hva som er et godt liv? Hvis partneren din faktisk elsker deg som den du er, kan det være at kjærlighet kan være å sette den andre fri og se hvordan det føles, og definere regler sammen.
Av Maria Høgeli Sjåfjell, bachelor i psykologi
