Kommunepsykologen jobber i spenningsfeltet mellom individ og samfunn. Hverdagen er kompleks, uforutsigbar og spennende.

Noe av det fineste med å være psykolog er vissheten om at vi finnes fordi samfunnet trenger oss. Psykologer kan bidra med psykologisk kunnskap på ulike måter, og på mange nivåer i samfunnet. Psykologer kan for eksempel jobbe i helsetjenestene, utdanningssektoren, barnevernet, stat og forvaltning, eller i privat og offentlig næringsliv. Jobber du som psykolog i kommunen jobber du nært der livet leves. Det er inspirerende, morsomt og krevende.

En skole henviser tre gutter i en klasse til utredning for ADHD. Kommunepsykologen dro til skolen for å undersøke klassemiljøet først. Elevene har byttet lærer åtte ganger på seks skoleår og klassekulturen er sårbar. Læreren fremstår usikker i håndtering av uro, og barna beskriver seg selv som ”verstinger”. Kan miljøet rundt barna forklare deler av uroen? Det ble iverksatt tiltak for å forbedre klassemiljøet, og to av guttene responderte svært godt på tiltakene. Den tredje gutten ble viderehenvist og hadde god effekt av behandling.

Kommunen er fremtidens arbeidsplass

I spesialisthelsetjenesten er det mangel på psykologstillinger. Det er ofte 30-40 søkere til jobber i BUP og DPS, noen ganger enda flere. Samhandlingsreformen og den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester lovfester rett til hjelp i kommunen. Derfor opprettes nå flere kommunale stillinger. I 2014 er det øremerket 100 millioner kroner til nyrekruttering av kommunale psykologer.

I dag er det ca. 600 kommunale psykologer i Norge, fordelt på 1/3 av kommunene. Av disse jobber cirka 300 i PPT eller barnevernet, resten i de kommunale helsetjenestene. I det følgende vil jeg fortelle om psykologer i helsetjenestene.

«Rammene i kommunen gjør at du kan være kreativ, fleksibel og igangsette tiltak raskt.»

Hva jobber kommunepsykologen med?

I Fjell kommune er kommunepsykologene med på implementering av Zippys venner, et forebyggingsprogram som forbedrer sosiale ferdigheter. I tillegg driver psykologer opplæring i klasseledelse på alle skoler.

Jeg kan ikke uttale meg på vegne av alle kommunepsykologer, fordi det ikke finnes en felles arbeidsinstruks. Rollene er mange og varierte. En stilling kan bestå av 1/3 behandling, 1/3 undervisning, veiledning og drøfting med andre faggrupper, og 1/3 utvikling av gode helsetjenester (systemarbeid).

SINTEFs evaluering av kommunepsykologenes praksis viste at de fleste jobber mest med terapi. Det er forståelig, fordi behovet for terapeuter er stort. En kollega sa det slik: ”Det er ikke lett å si til Ola og hans familie: ’Nei, jeg kan ikke hjelpe dere fordi jeg skal jobbe med samarbeid mellom helsetjenestene’. Som kommunepsykolog kan du ofte føle deg dratt i begge ender, og da må lederen sette grenser.

I Skedsmo kommune jobber en av psykologene med å utvikle det psykiske helsetilbudet. Hun holder kurs i hvordan gjøre best mulige beslutninger, lager rutiner for hvordan informasjon om familier deles, og evaluerer om tjenestene som tilbys hjelper folk. Denne type systemarbeid er det de fleste psykologer har minst kjennskap med fra studiet.

Behandling

Rammene i kommunen gjør at du kan være kreativ, fleksibel og igangsette tiltak raskt. Som behandler kan du velge hvor mye av tiden du skal bruke sammen med barnet/familien, og hvor mye du skal bruke på arenaene der barnet oppholder seg, for eksempel på å veilede lærere. Det betyr ikke at det er mindre strenge krav til dokumentasjon og etterrettelighet i kommunen enn i spesialisthelsetjenesten; de fagetiske retningslinjene og journalplikt gjelder uansett hvor en psykolog jobber.

Som behandler er det viktig å være observant på om du selv kan være en opprettholdende faktor til klientens problem. Det hjelper for eksempel lite å behandle et barn for angst hvis man heller burde jobbet med å fjerne belastningen som forårsaket angsten.

En gutt på 12 hadde tvangshandlinger i form av ekstreme vaskeritualer og toalettvegring på grunn av basiller. Kartleggingen viste at foreldrene hadde store konflikter, læreren var sykemeldt, han ble mobbet på fotballtreningen, og bestevennen skulle flytte. Summen av belastninger var større enn gutten klarte å takle. Han regulerte følelsene gjennom tvangshandlinger. Psykologen snakket med foreldrene, sosiallæreren ble støtteperson på skolen, fotballtreneren jobbet med miljøet på treningen, og det ble laget besøksgrupper for å utvide guttens bekjentskapskrets. Guttens symptomer ble redusert, og i en samtale med psykologen sa gutten at han ikke lenger trengte hjelp fordi situasjonene rundt ham var bedre.

«Det er tilfredsstillende å se hvordan godt systemarbeid kan gi kortere ventelister, som igjen ofte fører til at brukerne blir mer fornøyde og at sykefraværet på arbeidsplassen går ned.»

Undervisning og veiledning

Psykologer driver ulike tiltak mot risikogrupper, for eksempel grupper for barn av psykisk syke, og psykoedukative kurs som KID og DU.

Mange jobber med veiledning av og drøfting med andre faggrupper. En av de vanligste og viktigste samarbeidspartnere er helsesøstre. På grunn av lovpålagte oppgaver møter helsesøster nesten alle barn i Norge, og er dermed i posisjon til å fange opp barn som for eksempel har vanskelige familieforhold. Helsestasjonen har lav terskel og høy tillit i befolkningen, og er en viktig forebyggingsarena.

En helsesøster har samtaler med en jente på 15 som selvskader og strever hjemme. Helsesøster ber om at psykologen er med og vurderer alvorlighetsgrad. Det viser seg at problemene hjemme er så store at det fører til en bekymringsmelding til barnevernet. Helsesøster fortsetter samtalene med jenta som hun har en god relasjon til, og får samtidig hyppig veiledning og evalueringssamtaler med psykologen.

I veiledning bistår psykologen med å gjøre helhetlige vurderinger av hvilke risikofaktorer og beskyttende faktorer som finnes i et barns miljø. Det er viktig å løfte fram at psykiske vansker ofte er normale reaksjoner på store livsbelastninger, slik at man ikke sykeliggjør klienten. Samtidig er den differensialdiagnostiske kompetanse nyttig. Det er for eksempel ikke uvanlig at en femåring ser spøkelser inni klesskapet, men det er uvanlig for en 16-åring.

I Arendal kommune spør en rektor om kommunepsykologen kan stille på et foreldremøte for nye førsteklasseforeldre. Psykologen forteller om overgang barnehage/skole, om hvordan man kan oppdage at noen strever psykisk, og hvordan man kan komme i kontakt med hjelpeapparatet. Fokus er på normalisering og avdramatisering av barns reaksjoner på overganger i livet.

«Jobben som kommunepsykolog utfordrer oss til å tenke utenfor boksen, og gir muligheter for å påvirke på mange nivåer.»

Systemarbeid

Å jobbe på systemnivå betyr for eksempel at du forsøker å forbedre samarbeidet mellom de som hjelper klientene. Det er viktig å unngå ”flere kokker, mer søl”. Vi må hjelpe de som trenger hjelp, men også tøyle ekspertrollen, slik at vi ikke gjør folk avhengige av oss. Vi må sikre effektiv kommunikasjon, og at tjenestene er laget etter standarder som staten har bestemt for å sikre brukernes rettigheter. Det er tilfredsstillende å se hvordan godt systemarbeid kan gi kortere ventelister, som igjen ofte fører til at brukerne blir mer fornøyde og at sykefraværet på arbeidsplassen går ned.

På folkehelsenivå er det spennende å bruke folkehelseprofilen, som gir informasjon om hvem som bor i kommunen, som et styringsverktøy for tiltak. Det er viktig å rette inn tiltak mot grupper som er i økt risiko for å utvikle vansker. For eksempel har en kommune med lav sosioøkonomisk status andre utfordringer enn et mindre belastet område. Utjevningstiltak er viktig for å redusere sosiale ulikheter i helse. I Oslo er det for eksempel en bydel som deler ut fritidsaktivitetskort til fattige barn.

I Bærum underviser psykologene om psykisk helse på helseprogrammet for nylig bosatte flyktninger. Temaer kan være søvn, regulering av tanker og følelser, hvordan overgangen til nytt land oppleves, og bevisstgjøring rundt hva de har med seg av erfaringer fra hjemlandet.

«Som psykolog har du et samfunnsoppdrag, og som kommunepsykolog må du løfte blikket fra individet ut i det samfunnet du skal virke i.»

Hva trengs av kompetanse?

Det jeg bruker mest i min hverdag som kommunepsykolog er grunnleggende akademiske ferdigheter, altså hvordan man forholder seg kritisk og analytisk til informasjon. Ved å sette ulike kilder opp mot hverandre, falsifisere egne hypoteser, utforske hvordan fordommer preger det vi observerer, og å være kritiske til det vi og andre tenker, er sannsynligheten for riktige beslutninger større. I møte med en kompleks verden trenger vi å stille gode spørsmål. Jeg bruker også mye utviklings- og normalpsykologi, sosialpsykologi, familiepsykologi og helsepsykologi.

Som psykolog har du et samfunnsoppdrag, og som kommunepsykolog må du løfte blikket fra individet ut i det samfunnet du skal virke i. Jeg skulle ønske profesjonsstudiet hadde inneholdt mer om hvordan helsemyndighetene vil at vi skal jobbe, hva som er de viktigste helsepolitiske sakene, hvilken helse- og kunnskapsreform som gjelder, og hvordan lovverk, forskrifter og veiledere er med på å styre hvilke arbeidsoppgaver vi prioriterer.

Jeg skulle ønske vi lærte mer om hvor store sosiale ulikheter det er i helse: at psykisk helse henger sammen med fattigdom og arbeidsledighet. Jeg skulle ønske vi ble minnet på Bronfenbrenner og transaksjonsmodellen hver dag: at mennesker alltid er preget av familieforholdene, barnehagen, skolen, nettverket, nærmiljøet, byen eller landsbyen, landet, økonomien og kulturen de lever i. At verdenen til pasienten er veldig mye større enn terapirommet, og at hvis jeg skal kunne hjelpe og ta klienter på alvor, så må jeg ta på alvor det livet de lever, og inkludere konteksten deres.

Jeg skulle ønske vi hadde snakket mer om hvilke arbeidsplasser psykologer har, og hvilke andre roller enn terapeutrollen man må forholde seg til. Hvem samarbeider vi med, hvordan jobber de andre, og hva er typiske fallgruver det kan være lurt å være forberedt på i møte med andre faggrupper?

Jeg skulle ønske at vi kunne trent på hvordan vi kan formidle psykologisk kunnskap til de som ikke er psykologer. Vi burde øvd på hvordan vi kunne si: ”Pasienten viser lav affekttoleranse og er unnvikende i kontakten”, på en enklere måte: ”Per synes det er vanskelig å forholde seg til følelsene sine, og det er ikke så lett å bli kjent med han”. Det krever trygghet å snakke enkelt, og derfor burde vi trent på formidling.

Jobben som kommunepsykolog utfordrer oss til å tenke utenfor boksen, og gir muligheter for å påvirke på mange nivåer. Spesialisering i samfunns- og allmennpsykologi løfter kompetansen på mange av temaene over, men den viktigste egenskapen i rollen som kommunepsykolog er din egen nysgjerrighet og evne til å tåle uforutsigbarhet og mange samarbeidspartnere.

Kommunen er en spennende arbeidsplass. Velkommen!