Skrevet av Caroline Skaar
Drømmen hadde vært at partnervoldtekt var et unntak. Helst skulle det være en ikke-ting, noe som aldri skjer. Slik er det dessverre ikke. Selv om det finnes sikre kilder på at partnervoldtekt skjer, er det mange som både kan bagatellisere, eller til og med nekte å tro på at voldtekter kan skje innad i et parforhold. Jeg tror kilden til at denne typen voldtekt forekommer og altfor ofte ties om, sier noe om vårt felleskulturelle syn på parforhold og ekteskap, hvor det å gi sitt ja til et samliv kan ses på som et slags evig samtykke til samleie. Men betyr det å ville tilbringe sitt liv med et annet menneske at man må tåle å finne seg i alt en partner vil til enhver tid?
Voldtekt
Voldtekt er definert som:
«å skaffe seg seksuell omgang enten fremtvunget ved vold eller ved truende atferd, eller ved å utnytte bevisstløshet eller utnytte en som er ute av stand til å kunne motsette seg handlingen, for eksempel som følge av frykt, beruselse eller søvn. Det regnes også som voldtekt å ved vold eller trusler få noen til å ha seksuell omgang med andre eller med seg selv.» (Elden, 2017)
Statistisk sett sies det at 10-15 % av kvinner og 1-3 % av menn blir utsatt for voldtekt og grove seksuelle krenkelser i løpet av livet (Kruse et al., 2013). I både anmeldelser og rapporteringer av voldtekter er det store mørketall. Det betyr at vi per i dag ikke vet hvor mange som faktisk utsettes for dette i løpet av livet – og heller ikke hvor mange som går ustraffet blant oss etter å ha begått seksuelle overgrep mot andre.
Voldtekt er et fenomen som mange forbinder med det plutselige, noe som skjer når man er ute i en park en mørk kveld alene, eller man er på en fest og blir frivillig eller ufrivillig overstadig beruset. Men det må ikke være slik. Som det fremgår av definisjonen av voldtekt, regnes alle former for sex som voldtekt hvis man truer seg til dette, enten med psykisk eller fysisk vold, eller hvis offeret av en eller annen grunn er ute av stand til å motsette seg handlingen. Voldtekt kan derfor like gjerne skje med en partner, som med en ukjent.
Partnervoldtekt
I Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) sin rapport om voldtekt fra 2013 kommer det frem at majoriteten av voldtekter (mellom 40-70 %) begås av venner, bekjente eller tilfeldig bekjente av overgrepsofferet (Kruse et al., 2013). I tillegg til dette er ca. 10 % av alle voldtekter det som kalles for partnervoldtekt. Partnervoldtekt er voldtekt gjort av samlivspartner, enten kjæreste eller ektefelle. Her igjen er det veldig viktig å understreke mørketallene i voldtektsstatistikken. Dette kommer også tydelig frem i NKVTS’ fremstilling av amerikansk forskning på voldtektsfeltet (Kruse et al., 2013). Her kom det frem at mange kvinner i voldelige relasjoner ikke rapporterte om voldtekt da de fikk spørsmålet «har du opplevd å ha blitt voldtatt?». Derimot økte rapporterte voldtekter i nære relasjoner opptil 11 ganger dersom spørsmålet ble mer konkret og handlingsspesifikt, som «har du opplevd at noen har hatt samleie med deg ved å tvinge deg fysisk eller true med å skade deg?».
I NKVTS’ rapport fra 2012 om «Menn som har oppsøkt Alternativ til Vold (ATV) for vold i nære relasjoner» kom det frem at det var et stort avvik mellom hva menn og kvinner fra samme relasjon rapporterte når det kom til seksuell vold (Askeland et al., 2012). Her er det også verdt å merke seg at disse mennene har oppsøkt ATV, og derfor allerede har innrømmet at det foregår vold i deres nære relasjoner. I et spørreskjema om hvilken type vold som fant sted i relasjonen det siste året, rapporterte kun 3,3 % av mennene i studien at de hadde begått seksuell vold mot partneren (partnervoldtekt). På den andre siden rapporterte hele 20 % av kvinnene at de samme mennene hadde begått seksuell vold mot dem (Askeland et al., 2012). Dette kan tyde på at det er uenighet om hva som er samtykke og ikke, og det kan også ligge noe i disse menneskenes forståelse av hva en relasjon er og hvilke krav som legitimt kan stilles til den andre parten i relasjonen. Det er heller ikke urimelig å tenke seg at disse mennene kan mangle innsikt hva som er ok og ikke ok oppførsel i relasjonell sammenheng.
Forskning rundt vold og seksuell vold i nære relasjoner har kulminert ut i at det antas at noe av problematikken i mørketall ofte skyldes at verken voldsutøver eller voldsofferet definerer handlingene som begås i relasjonen som vold (Kruse et al., 2013) . Det betyr likevel ikke at det som skjer i relasjonen er greit, eller at det ikke kan være svært skadelig både fysisk og psykisk for de som utsettes for det.
Vårt felleskulturelle bilde av kjærlighet
Partnervoldtekt og vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem. Det kan se ut som at dette problemet bunner i en slags kollektiv misforståelse av hva et parforhold er og hva partene skal tåle. Vårt syn på kjærlighet preges av kulturen vår og denne kan sies å være påvirket av kristendommen, og på dens syn på relasjoner og parforhold. I dette relasjonelle bildet kan man tenke seg at det kan være lett å mistolke hva man skal tåle i en relasjon gjennom de svært kjente utsagnene som «i gode og onde dager» og «kjærligheten overvinner alt», for ikke å glemme dette «ja-et» eller samtykket man gir i kirke eller tinghus. Vi preges også av fortidens og nåtidens eventyr – som for tiden har sin hovedscene i Hollywood – der historiene oftest slutter likt som eventyrene vi fikk høre i gamledager: «Så levde de lykkelige i alle sine dager». Partnervoldtekt kan med andre ord være resultat av en misforstått grusom og lite medmenneskelig måte å tolke både «i gode og onde dager» og «kjærligheten tåler alt» på.
Verken den kristne eller eventyr-forståelsen av kjærlighet gir rom for at det eksisterer vold i romantiske relasjoner. Det å skulle akseptere at man selv eller andre blir utsatt for vold og voldtekt av en nær/intim partner, kan på den måten rett og slett stride mot vår grunnleggende forståelse av hva kjærlighet er og ikke minst – hva vi håper kjærlighet er. Partnervoldtekt rokker ved en lang og dypt rotet forståelse av en av våre mest sentrale institusjoner, nemlig ekteskapet. Det å skulle se på og ta innover seg at partnervoldtekt er en realitet, kan derfor være svært utfordrende for både enkeltpersonen og samfunnet som helhet, kanskje fordi dette også innebærer at vi må tørre å se hvor dypt denne ubalansen mellom kjønnene i samfunnet stikker (men det er en diskusjon for en annen artikkel). Dersom vi som samfunn er villige til å se den andre veien, for å beskytte oss selv og den virkeligheten vi har behov for at skal være sann, så kan vi faktisk strekke det så langt som å si at vi bidrar vi til å opprettholde, og enda verre, oppmuntre til videre voldshandlinger hos voldtektsutøvere.
Det må skje en presisering av hva voldtekt innad i en parrelasjon er, og at det å true seg til, tvinge eller utnytte bevissthetstilstander er like uakseptabelt i et parforhold som ellers. Vi må også snakke om maktbalanse og maktubalanse i et forhold
Samfunnets påvirkning på voldsutøveren
Forskning har vist at voldtektsutøvere har noen fellestrekk. Det første er at det er en mann. Nesten alle som utøver voldtekt, uavhengig av type, er menn (Kruse et al., 2013). Videre er det ofte psykiske lidelser som depresjon og angst involvert i sykdomsbildet, og rus er også svært vanlig (Kruse et al., 2013). Forskning fra USA har vist at dersom voldtektsutøveren er en del av et miljø hvor man ikke blir sosialt straffet, eller som til og med kan vise oppfatninger som peker i retning av toleranse for voldtekt, så kan dette henge sammen med den faktiske utøvelsen av slike handlinger (Kruse et al., 2013). I partnervoldtekter kan dette for eksempel forstås i lys av hva man mener man har «rett på» i et kjæresteforhold eller ekteskap. Dersom man selv, eller miljøet man er en del av, tolker samtykket til å være i et relasjon/ekteskap som et evig samtykke til sex, så vil atferden som rent rettslig kan tolkes som voldtekt, i en sosial og individuell sammenheng ses på som akseptabel atferd. Partnervoldtekt kan med andre ord være en misforstått og lite medmenneskelig måte å tolke «i gode og onde dager» og «kjærligheten tåler alt» på. Dersom vi som samfunn er villige til å se den andre veien, for å beskytte oss selv og den virkeligheten vi har behov for at skal være sann, så kan vi faktisk strekke det så langt som å si at vi bidrar til å opprettholde, og enda verre, oppmuntre til videre voldshandlinger hos voldtektsutøvere.
I boka «Det var ikke voldtekt» som kom ut i 2019 skrev Heidi Helene Sveen om ti ulike menn som forsvarer seg i retten etter å ha blitt tiltalt for voldtekt. Sveen (2019) snakker her tydelig om hvor ofte partnervold og partnervoldtekt blir bagatellisert i retten, naturlig nok ofte av forsvarssiden i saken. Her kan partnervold få en annen ordklang som «slagsmål» og håndgemeng», hvor rolleskjevheten i voldsutøvelsen på ingen måte kommer tydelig frem (Sveen, 2019). På samme måte opplevede Sveen (2019) at partnervoldtekt ofte ble sett på som mindre alvorlig enn andre former for voldtekt. Det synes å eksistere en forestilling om partnervoldtekt som ikke-voldelig og derfor mindre skadelig (Sveen, 2019). Snarere tvert imot er det flere ganger vist at partnervoldtekt er minst like voldelige som overfallsvoldtekter, og at de ofte kan være mer skadelige psykisk, fordi overgriperen står offeret så nær at tillitsbruddet ofte blir av ekstra belastning for offeret (Sveen, 2019). Det at denne diskursen og forståelsen av partnervoldtekt eksisterer i retten, betyr at den også eksisterer ute i samfunnet vårt, og er med på å påvirke både offeret og overgriperen. En slik måte å se på partnervoldtekt på bidrar til å skyldiggjøre offeret og uskyldiggjøre voldsutøveren. Noe som kan være en uheldig kulturell forsvarsmekanisme for å opprettholde vår romantiske forståelse av kjærlighet, ekteskap og kjæresteforhold.
Forskning viser at de fleste som begår voldtekt er menn, og at psykiske lidelser som depresjon og angst og rus ofte er involvert (Kruse et al., 2013). Noe som også synes gjennomgående i forskningenen, er at man ser tendenser mot at mennene ikke nødvendigvis vet hva voldtekt er. En ting er at man vil være sosialt akseptert og at man ikke ønsker å fremstå som en person som har voldtatt egen partner, men noe av dette «social desirability»-argumentet forsvinner blant annet i NKVTS’ rapport fra 2012 hvor mennene allerede hadde innrømmet at de har utført sosialt uakseptabel atferd, i form av andre typer vold i sine nære relasjoner (Askeland et al., 2012). Så hvorfor lyve om den seksuelle volden, men innrømme annen vold? Boka til Sveen (2019) er titulert «Det var ikke voldtekt», noe som kan ses som et forsøk på å «leke» uskyldig eller å ikke ville innrømme hva man har gjort. På den andre siden kan det ses som et reelt uttrykk for disse mennenes manglende forståelse av hva voldtekt og partnervoldtekt er og at de i retten her faktisk svarer slik de ser saken – det har ikke foregått noen voldtekt.
I min mening peker dette mer i retning av at det på samfunnsnivå er behov for en tydeliggjøring av hva voldtekt/partnervoldtekt faktisk er. Det må skje en presisering av hva voldtekt innad i en parrelasjon er, og at det å true seg til, tvinge eller utnytte bevissthetstilstander er like uakseptabelt i et parforhold som ellers. Vi må også snakke om maktbalanse og maktubalanse i et forhold. Trusler eller et truende miljø (psykisk vold) kan være en del av relasjonen og kan gjøre at offeret føler at sexen er truet frem, selv om dette ikke blir sagt eksplisitt – for eksempel kan sex brukes som et middel for å «holde husfreden».
Samfunnets påvirkning på voldsofferet
Som det kommer frem i forskning og i media, så er noe av det viktigste å ha på plass for en som har blitt utsatt for partnervoldtekt fysiske bevis (Grøvdal, 2019; Thune, 2020). Dersom man venter med å anmelde forholdene eller ikke har tilstrekkelig med bevis, så blir voldtektssaker fort henlagt, og for mange kan det oppleves som mer skummelt å anmelde uten at det blir en sak, enn å ikke anmelde. Dette kan være med på å forklare noe av mørketallene i statistikken. NKVTS rapport fra 2019 viste at det var få ofre som i det hele tatt vurderte å kontakte politiet om partnervold (Grøvdal, 2019). Forklaringen som gikk igjen var at flere opplevde begrenset tillit til politiet når det kom til dette temaet – både basert på hva de trodde og på erfaringer (Grøvdal, 2019). De fysiske traumene etter partnervold og partnervoldtekt kan være enkle å måle dersom man innen kort tid etter overgrepet kommer seg til politiet og/eller sykehuset. Men langt fra alle som opplever vold i nære relasjoner rapporterer eller anmelder det og noen anmelder først litt i etterkant av hendelsen. Når man velger å rapportere i ettertid er de fysiske tegnene borte, men man vil likevel sitte igjen med de psykiske skadene etter det som har skjedd. Verken traumer som tilbakevendende mareritt eller andre psykiske plager vil kunne gjelde som bevis på det man har opplevd.
Dessverre er det også slik i dag at politiet bruker altfor lang tid på å etterforske straffesaker, blant annet på grunn av ressursmangel. I starten av 2020 rapporterte Hamar Arbeiderblad at politistasjonen på Hamar ikke får nok tid på straffesaker (Hamar Arbeiderblad, 2020). Dette har blant annet ført til at flere mistenkte har fått redusert eller helt sluppet straff grunnet for lang behandlingstid hos politiet. Det å anmelde en som står en nær kan være utfordrende i seg selv, men det å måtte vente i uvisshet i det som kan bli flere år, og det i tillegg se at den anmeldte slipper straff på grunn av hvordan politiet har behandlet saken, kan tære enda mer på en allerede vanskelig livssituasjon. Dette vil nok også kunne bidra til at færre anmelder og at færre velger å klage i de tilfellene hvor politiet velger å henlegge sakene. For selv om advokaten kan mene det er grunn til å klage på avgjørelsen om henleggelse, kan man etter lang nok tid som offer rett og slett ønske å gå videre, heller enn å vente to nye år på det som både kan og ikke kan bli tiltale etter en klage i første instans. Med andre ord kan behandlingen av slike saker være med på å gjøre det mer psykisk utfordrende for offeret å anmelde og melde fra om den uretten som er begått mot dem, og belastningen med å anmelde og forholdene rundt dette kan bli et tillegg til de traumene man allerede opplever etter selve overgrepet (ene). Her kommer nok en gang forskningen til NKVTS på mistillit mot politiet som en av grunnen til mangelfull rapportering av partnervold inn i bildet (Grøvdal, 2019). Og det kan synes at grunnen til at politiet ikke får gjort jobben sin på dette området på en tilfredsstillende måte, på en måte som vekker tillit hos offer, skyldes mangel på ressurser. Det at de nødvendige ressursene ikke blir bevilget dit de trengs sender også et budskap til voldsutøver, voldsoffer og øvrige medlemmer av samfunnet: Det finnes viktigere økonomiske områder enn å beskytte voldsoffer og bekjempe vold i nære relasjoner.
Alt dette understreker nok en gang viktigheten av å endre samfunnsdiskursen rundt partnervold og partnervoldtekt, slik at offeret ikke blir sittende igjen med svarteper, mens den som har utøvd volden unngår noen som helst straff – hverken sosialt eller rettslig. Det er ikke nødvendigvis lett å skulle gjøre traumer, mareritt eller andre psykiske lidelser til bevis i en straffesak, og derfor blir det å tydeliggjøre null-toleranse for denne typen atferd, veldig viktig på samfunnsnivå. Vi må også øke viljen til å tro på og støtten til de som har opplevd partnervold. Videre må vi ikke glemme hvilke signaler som sendes til både voldsutøver og voldsoffer gjennom at det at ulike samfunnsinstanser ikke fyller sine roller slik det er ønskelig går i favør av voldsutøver og ikke offeret. Det at politiet ikke gjør sin jobb på en tilfredsstillende måte gjør at det at man kan gå ustraffet etter å ha blitt dømt er med på å styrke det allerede skjeve maktforholdet mellom voldsutøver og voldsoffer – og dermed også mellom menn og kvinner, og det sender et uheldig budskap om toleranse og tilgivelse av vold i nære relasjoner. Vårt felleskulturelle syn på kjærlighet bidrar, gjennom dagens behandling av offer for partnervoldtekt, til opprettholdelse av maktubalanse og en skyldiggjøring og svakliggjøring av offeret. Dette bidrar igjen til at mørketallene ikke kommer frem i lyset og at voldsutøvere går sosialt og rettslig ustraffet fra hendelsene.
Veien videre
Grunnen til at jeg mener det er viktig å fremheve partnervoldtekt og kjempe for forebygging og synliggjøring av dette er flere. Voldtekt i seg selv er uønsket (for å si det mildt), men jeg mener relasjonskomponenten i partnervoldtekt skiller denne typen voldtekt fra andre, nettopp på grunn av vårt felleskulturelle syn på kjærlighet. Det å være mot voldtekt utenfor parrelasjonen er noe som allerede passer inn i vår forståelse av kjærlighet, ekteskap og den gode parrelasjonen. Derimot ødelegger partnervoldtekt illusjonen om å «leve lykkelig alle sine dager» og splitter oss i vårt syn på hva man skal tåle i en slik relasjon.
Men vi med psykologibakgrunn må tørre å stå i dette illusjonsbruddet, vi må tørre å stå i at verden kan være ganske så stygt bak dørene som skulle forsegle lykken. Vi må være villige til å se hvordan dagens samfunn er med på å opprettholde maktskjevheten mellom offer og voldsutøver også etter endt voldsutøvelse. Vi må tørre å hjelpe både enkeltindividet og samfunnet med å endre både brillene sine og diskursen rundt hva en relasjon er, hva man skal tåle i en relasjon. Ikke minst må vi hjelpe voldsofre med å sette ord på det de har opplevd, sette ord på der hvor urett er tålt, når den ikke burde vært det. Vi må tørre å få mørketallene frem i lyset og helst på sikt også kunne bidra til at det blir lettere å bli tiltalt og dømt for partnervoldtekt. Helst burde vi jobbe for å kunne bidra til at vi som samfunn ser det som nødvendig med strengere straff for å misbruke andre mennesker på denne måten.
Det ja-et man gir i kirken, den signaturen man gir i tinghuset, eller ja-et til å treffes på Tinder for den saks skyld, er i beste fall en enighet om å forsøke å sammen skape et likeverdig partnerskap. Det er ikke et evig samtykke til sex, eller hva enn den andre partens vilje skulle kreve til enhver tid gjennom ekteskapet. Ja-et til å inngå i en relasjon er aldri et evig samtykke til sex. Det burde man egentlig ikke trenge å skrive en artikkel om.
Litteratur
Askeland, I. R., Lømo, B., Strandmoen, J.-F., Heir, T., & Tjersland, O. A. (2012). Kjennetegn hos menn som har oppsøkt Alternativ til Vold (ATV) for vold i nære relasjoner (NKVTS Rapport Nr. 5/2012). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no/content/uploads/2015/08/Kjennetegn-hos-menn-som-har-oppsokt-Alternativ-til-vold-ATV-for-vold-i-naere-relasjoner.pdf
Elden, J. C. (2017). Voldtekt. I Store norske leksikon. https://snl.no/voldtekt
Grøvdal, A. (2019). «Ikke verdt å gå til politiet med»: Om vold i parforhold som ikke er anmeldt (NKVTS Rapport Nr. 5/2019). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no/content/uploads/2019/12/NKVTS_Rapport_5_19_Ikke-verdt- %C3 %A5-g %C3 %A5-til-politiet-med.pdf
Hamar Arbeiderblad. (2020, februar 27). Uakseptabelt fra politiet. https://www.h-a.no/2020/debatt/leder/uakseptabelt-fra-politiet/
Kruse, A. E., Strandmoen, J.-F., & Skjørten, K. (2013). Menn som har begått voldtekt: En kunnskapsstatus (NKVTS Rapport Nr. 1/2013). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no/content/uploads/2015/08/menn-som-har-begaatt-voldtekt.pdf
Sveen, H. H. (2019). «Det var ikke voldtekt»: Ti menn forsvarer seg i retten. Spartacus Forlag.
Thune, G. (2020, oktober 18). Partnervold. https://www.kk.no/livet/dora-hjemme-matte-alltid-vaere-ulast-sa-jeg-kunne-romme-ut/72871037?fbclid=IwAR2gdwsoe9REJKd7TBu00J7BtcAsyajbMrLCoQTcjMtpEVgqAZ418l97bFU
