Ærlighet varer lengst, noen ganger kanskje evig

Hva er forskjellen på å glemme og å bli glemt? … Og er det noen ganger fordeler ved å glemme? Trenger mer her..

Alle som har tatt en eksamen vet hva glemsel er: Hjernen er som en vridd svamp, og alt det som var på plass for et par dager siden har sklidd ut av hippocampus. De nevrale nettverkene er som uttørkede elveleier, og det oppleves som om den eneste hjernestrukturen som fungerer, er amygdala. Amygdala fungerer imidlertid i overkant godt, og følelsesregisteret går fra høyspent angst til bunnløs fortvilelse. Pensumlitteraturen er bare et fjernt minne, og evnen til å resonnere er på samme nivå som hos en afatisk papegøye. Når man har eksamen er imidlertid den kognitive svekkelsen høyst kortvarig; i det man med bøyd nakke vakler ut av eksamenslokalet, er plutselig alle minner på plass og man vet så altfor godt hva man burde ha skrevet men ikke husket der inne i skyggenes dal og glemselens skog.

Om det er til trøst eller fortvilelse for studenten, skal han eller hun i hvert fall vite at glemselen vil være en følgesvenn også gjennom yrkeslivet. Den dagen man stiller til sin første dag på jobb, pent kledd og like forventningsfull som en førsteklassing på barneskolen, bærer man på frykten for å bli avslørt og å ha glemt alt man lærte i studietiden. Og når man kommer tilbake etter en ferie, er det bare å være forberedt på at alle viktige passord er glemt, og man føler seg like hjelpeløs som et bortglemt barn.

I enkelte tilfeller glemmer folk også de mer essensielle sider ved sin eksistens, som for eksempel at de er gift. Dette fenomenet kan observeres spesielt i julebordsesongen, eventuelt på danskebåten gjennom hele året. Noen glemmer også mobiltelefonen, husnøklene eller lommeboka, men dette er gjenstander som man ikke savner før man plutselig skal bruke dem, noe som ofte sammenfaller med at de igjen husker at de er gift og skal tilbake til boligen der en partner med svært god hukommelse sitter og venter på en forklaring på hvor vedkommende har vært det siste døgnet. Som det er sagt: Menn husker ingenting, men tilgir alt. Kvinner husker alt, og tilgir ingenting.

Men det er en vesensforskjell på det å selv glemme og det å bli glemt. En grunnleggende frykt i oss alle, er å bli ingen. At ingen skal huske oss og at vi forsvinner fra andre menneskers minne, som om vi aldri har eksistert. Det er gjerne derfor vi bruker så mye energi på å opprette minnesmerker og bautaer over oss selv, enten det er en stor fotballbane i lille Molde eller nabolagets mest velfriserte plen. Det er ikke nødvendig med noen doktorgrad i sosialpsykologi for å innse at behovet for å bli sett, anerkjent og eventuelt beundret, ligger dypt i oss alle. De gamle ættesagaene er fulle av historier der et av de viktigste poengene er at mannen dør, men at navnet hans lever videre. Gjennom historier som ble fortalt og gjenfortalt mange ganger kunne man oppnå en slags udødelighet, eller i det minste opprettholde vissheten om at man faktisk hadde levd.

Da de første avisene ble gitt ut på begynnelsen av 1600-tallet, var nekrologer en del av nyhetsformidlingen. Det var naturlig nok kun personer som hadde hatt en viss makt og innflytelse som ble omtalt, og fattigfolk måtte nøye seg med et kort og muntlig minneord før de ble lagt i graven. De første avisene var gjerne ikke på mer enn tre-fire sider, så nekrologene var korte, men etter som tiden gikk og avisene ble mer fyldige, ble også nekrologene mer utfyllende. Sjangeren er preget av oppfatningen at man ikke snakker stygt om de døde, og det vekker derfor oppsikt når en nekrolog uttrykker de etterlattes forakt for den avdøde. Eksempelvis skrev datteren til Leslie Ray Charping fra Galveston i Texas dette da faren døde:

«Leslie Ray ‘Popeye’ Charping was born in Galveston on November 20, 1942 and passed away January 30, 2017, which was 29 years longer than expected and much longer than he deserved. At a young age, Leslie quickly became a model example of bad parenting combined with mental illness and a complete commitment to drinking, drugs, womanizing and being generally offensive. Leslie enlisted to serve in the Navy, but not so much in a brave & patriotic way but more as part of a plea deal to escape sentencing on criminal charges.

Leslie’s hobbies included being abusive to his family, expediting trips to heaven for the beloved family pets and fishing, which he was less skilled with than the previously mentioned. Leslie’s life served no other obvious purpose, he did not contribute to society or serve his community and he possessed no redeeming qualities besides quick whited [sic] sarcasm which was amusing during his sober days. With Leslie’s passing he will be missed only for what he never did; being a loving husband, father and good friend. Leslie’s passing proves that evil does in fact die and hopefully marks a time of healing and safety for all.»

Som man kan tenke seg ble denne nekrologen omtalt og gjengitt både på sosiale medier og i ulike aviser i en rekke land. Det er sjeldent at en nekrolog er så brutalt ærlig, og skal vi si – underholdende, i den grad en nekrolog kan få oss til å trekke på smilebåndet. Stort mer hjertelige var heller ikke Gina og Jay Dehmlow da de skrev nekrologen over sin mor Kathleen Dehmlow: «I 1962 ble hun gravid og fikk barn med ektemannens bror, Lyle Dehmlow, og flyttet til California. Hun forlot barna sine, Gina og Jay, som ble oppdratt av hennes foreldre i Clements. Hun døde den 31. mai 2018 i Springfield, og vil nå få sin dom. Hun vil ikke bli savnet av Gina og Jay, og i deres øyne er verden et bedre sted uten henne.»

Kanskje er det bedre å være beryktet enn å være glemt, men det rører ved noe av det mest fundamentale i det å være menneske når ikke engang våre nærmeste kan finne noe pent å si om oss etter vår bortgang. Det er kanskje derfor det tryggeste er å selv skrive nekrologen over ens liv. Eventuelt kan man opprette testamente, der man skriver inn at det skal settes av midler i dødsboet til å engasjere et kommunikasjonsbyrå til å ta seg av omtalen og merkevarebyggingen av avdøde. Dersom heller ikke dette fører fram, kan man vurdere å få laget en statue som kan plasseres på passende offentlig sted, eller i verste fall nøye seg med en hagenisse.

Men enn så lenge er vi en del av det pulserende livet, eventuelt bare en del av den seige strømmen av kjedsomhet som preger livet til de som ikke har tusenvis av følgere på Instagram. Da kan være verdt å huske på at vi bruker den første halvdelen av livet på å lære og huske mest mulig av det vi har lest, og den siste halvdelen på å glemme mest mulig av det vi har gjort.

Rune Braaten går 8. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

Referanser:

Pemberton, B. (2017, 12. juni). Having the Last Laugh: Hilarious (and brutally honest) obituaries reveal people still have a giggle when giving loved ones a final send-off. The Sun. Hentet fra https://www.thesun.co.uk/living/3782738/hilarious-obituaries-grave/

Williams, S. (2018, 6. juni). A family’s brutally honest obituary for their mother claims ‘the world is a better place without her’. Business Insider. Hentet fra https://www.businessinsider.com/family-wrote-a-brutally-honest-obituary-for-their-mother-2018-6?r=UK&IR=T&IR=T

Wikipedia. (2018). Aker Stadion. Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Aker_Stadion

Ytterstad, M. (2018, 7. juni). Den bekmørke nekrologen vekker oppsikt: «Verden er bedre uten henne». Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/nyheter/den-bekmorke-nekrologen-vekker-oppsikt-verden-er-bedre-uten-henne/69880453