Om regulering av følelser under graviditet og hos spedbarnet.

Den franske psykoanalytikeren Michèle Montrelay sa; ”for å bli mor må man la angst og nytelse komme” (Foss, 1990). Dette gjelder ikke bare i fødsel, men også under graviditeten og i den første tiden etterpå. Graviditeten og spedbarnstiden er en emosjonelt krevende tid. Det å kunne kjenne på og håndtere både gode og vonde følelser er avgjørende for å kunne møte det ufødte og det nyfødte barnet og dets følelser. Omfattende forskning har vist at hvordan barnet møtes i denne perioden har varig effekt på hjernens fungering (Perry & Szalavitz, 2010, som ref. i Narvaez 2013). Barnets utvikling blir sterkt påvirket av hvordan foreldrene håndterer egne erfaringer og følelser.
Fosteret og spedbarnets reaksjoner på stress
Allerede fra unnfangelsen vil mors måte å tenke om barnet på, samt hvordan hun har det med seg selv, være formende for barnets utvikling, og faktisk også hvordan barnet etter hvert vil kunne ta vare på sine egne barn. Våre aller tidligste omsorgserfaringer, og ikke minst vår egen forståelse av dem, spiller en avgjørende rolle for måten vi møter våre barns følelser på. For barnet er det avgjørende både hvordan mor og far tenker om det, og hvordan foreldrene faktisk møter dets behov (Baradon, 2005; Slade, 2005; Sadler et al., 2005). Barnets nervesystem modnes gjennom de reguleringserfaringene det får via sine omsorgsgivere. Disse tidligere reguleringserfaringene danner et grunnlag for senere regulering av emosjoner (Fonagy et al., 2002).
Det nyfødte barnet er helt avhengig av omsorgsgivers emosjonsregulering. Barnet kjenner igjen mors lukt, stemme og hjerterytme, og man vet at barnet reagerer på mors stress umiddelbart. En meget stresset eller redd mor vil streve med å roe barnet. Barnet vil automatisk trigges av mors autonome aktivering, og selv bli stresset. På grunn av barnets umodenhet, vil for mye slik tidlig aktivering kunne være skadelig og føre til at barnet senere strever med egen regulering (Schore, 2003; Tronic, 2007). Flere studier har underbygget dette ved å vise at fostre som utsettes for stress hos mor, har økt risiko for å reagere negativt på stress senere i livet. En studie hos rotter viser at avkom som utsettes for stress i starten av livet får problemer med å takle stress dersom de tidlig i voksenlivet også blir utsatt for stress (Kjær et al., 2010). Dette innebærer at vi kan snakke om en sårbarhet for stress hos barn som har stressede mødre. Studien viser imidlertid at barnets reaksjon på stress senere i livet ikke bare avhenger av stress i fosterlivet, men også hva det opplever i tiden etterpå.
I de aller fleste familier fører det emosjonelle samspillet mellom mor, far og barn til en dynamisk og normalt variert autonom aktivering. Mor, far og barn tilpasser seg intuitivt hverandre i en gjensidig dans. Barnet bringer med seg sitt eget temperament inn i denne dyaden eller triaden. Når foreldrene ikke mestrer å regulere egne eller barnets følelser kan det derfor ha med mor, far eller med barnet å gjøre, eller enda oftere med det unike samspillet mellom akkurat disse tre ulike temperamentene. I gode nok samspill tåler man disse feilsynkroniseringene, før man igjen er samstemte.
Å bli foreldre er en overgang, og de ni måneder graviditeten varer er designet for denne omstillingsprosessen.
Foreldrenes omstillingsprosess
Å bli foreldre er en overgang, og de ni måneder graviditeten varer er designet for denne omstillingsprosessen. Gjennom graviditeten forbereder mor og far seg på hvordan de best mulig skal kunne ivareta det lille barnet (Raphael-Leff, 1991; Stern 1995). Nevrobiologiske og hormonelle endringer hjelper både mor og far til bedre å tilpasse seg det ufødte og nyfødte barnets behov (Kim et al., 2010; Rutherford et al 2011). Mor opplever økt tretthet samt fysiske og psykiske endringer for å møte barnets behov bedre. Det å lytte til kroppens signaler er også å lytte til fosterets signaler. Det å akseptere egen sårbarhet og vonde tanker, er å øve seg på å møte barnets sårbarhet.
Omstillingsprosessen skjer for de fleste helt intuitivt, men noen trenger mer kunnskap og tilrettelegging for å stole på intuisjonen. Andre trenger behandling. For noen kvinner blir de vonde følelsene gjennomgripende. Mellom 8 og 15 % av alle kvinner opplever å få barseldepresjon og noen blir også psykotiske i denne perioden.
Å vektlegge kunnskap om graviditeten som en omstillingsprosess, og ikke minst om det ufødte og nyfødte barnets behov, er viktig. Kunnskap kan bidra til at man lettere kan regulere egne og andres følelser, og gjennom å erfare regulereringen, vil man igjen bedre regulere både seg selv og barnet. I dagens hektiske samfunn er det kanskje enda viktigere enn før å tørre å bruke tid på egne erfaringer og følelser. Flere studier viser at oppmerksomt nærvær bidrar til å integrere emosjoner, kropp, relasjon og kognisjon (Binder, 2011; Siegel, 2010; Wallin 2007). Det å utvikle kunnskap om oppmerksomt nærvær gjennom graviditeten kan være en måte å hjelpe foreldre gjennom omstillingsprosessen på. Det kan gjøre dem bedre i stand til å regulere egne følelser, slik at de bedre kan regulere barnets følelser, noe som er en viktig beskyttelse mot skjevutvikling. Slik kan mors og fars nærvær bidra til at også barnet blir i stand til å la ”angst og nytelse komme”.
Gro Vatne Brean er spesialist i klinisk psykologi. Hun arbeider ved Nasjonalt kompetansesenter for sped- og småbarns psykiske helse, der hun driver en utdanning i klinisk arbeid med gravide og nybakte foreldre. Hun driver også Institutt for Tokologi og Familiepsykologi, og har lang erfaring som foredrags- og kursholder i arbeid med gravide og i foreldreveiledning.
Sentrale referanser:
Binder PE (2011). Et oppmerksomt liv: om relasjon, kropp og nærvær i eksistensens psykologi. Bergen: Fagbokforlaget.
Kim P, Leckman JF, Mayes LC, Feldman R, Wang X & Swain JE (2010). The plasticity of the Human maternal Brain: Longitudinal Changes in Brain Anatomy During the Early Postpartum period. Behavioural Neurosciences, 124 (5), 695-700.
Kjær SG, Wegener G, Raben R, Hougaard ,KS (2011). Reduced mobility but unaffected startle response in female rats exposed to prenatal dexamethasone: different sides to a phenotype. Developmental Neuroscience, 32 (3), 208-16.
Rutherford HJV, Williams SK, Moy S, Mayes LC & Johns JM (2011). Disruption of maternal parenting circuitry by addictive process: rewiring of reward and stress systems. Frontieres in Pschiatry.2.
Wallin D (2007). Attachment in Psychotherapy. New York. Guilford Press.
Siegel DJ (2010). Mindsight, The new science of personal transformation New York, NY:Bantam/Random House.
Perry P & Szalavitz M (2010). Born for love: why empathy is essential – and endangered. NY. Harper Collins ref. i Narvaez D, Panksepp J, Schore AN, Gleason TR (Ed) (2013). Evolution, Early Experience and Human Development. From Research to practise and policy. New York, Oxford University Press.