TEKST: AASNE KVAALE AANESTAD
Jeg vil påstå at det siste året har vært preget av heller mangel på romantikk og erotikk enn det motsatte, uten at dette skal være for selvavslørende. For de fleste har det vært nær sagt umulig å møte nye mennesker, noe som naturlig nok blir en effektiv bremsekloss for romantikken. Sissel Gran sin nye bok «Men størst av alt er begjæret» dukket derfor opp som et friskt pust i en ellers kjedelig hverdag. Temaet pirret min nysgjerrighet, og jeg gledet meg stort.
Om jeg trodde denne boken var en hyllest til begjær og erotikk, ble jeg raskt satt på plass. Sissel Gran er innom blant annet utroskap, voldsbegjær, hevnbegjær, sviktende foreldre, brudd og skam. Boka er ikke mindre spennende av den grunn, snarere tvert imot. Beretningene er noe dystre, til tider nesten deterministiske, om vår manglende evne til å motstå egne drifter og begjær. Men hun argumenterer godt for seg, og viser flere ganger til hvor grenseløse mennesker kan være. Men jeg øyner også noe håpefullt her – forstår vi at dette begjæret finnes, og vet hva det gjør med oss, kan vi lettere leve med det. Det blir lettere å tøyle. Kan settes fri der vi ønsker, og begrenses der vi vet vi ikke bør gi etter.
Sissel Gran er faglig sterk. Hun funderer, forklarer og illustrerer ved bruk av skjønnlitteratur, erfaringer fra eget liv og praksis. Hun har innhentet kunnskap fra andre kloke fagpersoner og tenkere, som Per Isdal og Siri Gullestad, som bidrar til å kaste nytt lys over temaene. Når også både Freud og Virginie Despentes gis plass, er jeg solgt – dette er kanskje noe mer selvavslørende. Gran er særdeles dyktig til å legge frem andres synspunkt – uten nødvendigvis å være enig selv – på en god måte. Temaene nyanseres og pirkes i, og åpner opp for egen refleksjon.
Boka er fylt med interessante, tankevekkende refleksjoner rundt kyskhet, feminisme, skam, kjønnsroller, incels, og overgrep – spesielt av gråsonetypen. Til tider provoserende, noe hun selv påpeker. Hun anerkjenner at dette er krevende temaer å mene noe om, men at det likevel er viktig å snakke om. Hun tar oss med opp på «det emosjonelle mørkeloftet». Noe er likevel ikke like lett å svelge, eksempelvis når forfatteren beveger seg inn på temaet prostitusjon og autonomi.
Vi får heldigvis også kose oss med attraksjon, sex, forelskelse og parforhold. Og alle veier fører til tilknytning … Eller? Sissel Gran kjemper imot denne konklusjonen. Hun tror det er noe annet, en spenningssøken, et begjær. At mennesket er trygghets- og tilknytningssøkende, men også lystsøkende i sin natur. Dette er som en rød tråd gjennom boka, og det er gøy å være med på reisen.
Jeg storkoste meg med boken. En del av mine antagelser har blitt utfordret, noen bekreftet, og andre formet. Jeg sitter igjen både tankefull og litt klokere. Det er forfriskende å gå så dypt og dystert til verks i et tema som ofte får et optimistisk bakteppe. Jeg stiller meg fullstendig bak Sissel Gran når hun skriver: «Mennesket er stadig vekk ligningen som ikke går opp», og det er vel ikke noe mer fascinerende enn akkurat det?
Aasne Kvaale Aanestad går 5. semester på profesjonsstudiet i psykologi
