Speilvendt anmelder (Avtrykk): Oktoberbarn

Lurer du på hvordan det er å motta tvungen elektrosjokkterapi på skjermet avdeling, eller hvordan det er å få livet sitt utlevert i en verdensberømt bokserie? I den selvbiografiske romanen Oktoberbarn tar Linda Boström Knausgård fortellingen sin tilbake. 

På knappe 150 sider kommer vi tett på i en personlig fortelling om det å streve med alvorlig psykisk sykdom, om livet som tvangsinnlagt på «fabrikken» og om et ekteskap som er i ferd med å rakne. Oktoberbarn tar oss gjennom forfatterens barndom, ungdomstid og voksenliv i et intensivt arbeid med å gjenopprette tapte minner som følge av behandlingen hun får på sykehuset. 

Oktoberbarn er i all hovedsak en fortelling om forfatterens tvangsinnleggelse på et psykiatrisk sykehus i Sverige, men handlingen strekker seg over flere tidsperioder i forfatterens liv. Romanen har altså flere parallelle handlingsløp som flettes inn i det intensive minnearbeidet forfatteren bedriver mens hun mottar elektrosjokkbehandlingen hun ikke vil ha, men likevel får. Minnearbeidet kan også sees på som en måte å forstå sin egen sykdomshistorie. Linda stiller selv spørsmålet som leseren gjennom romanen gradvis blir mer og mer nysgjerrig på: «Hvordan ble det sånn?». Med et ønske om å svare på nettopp dette dykker forfatteren ned i sin egen fortid med rike skildringer fra en vond barndom med vanskelige relasjoner til familien så vel som til resten av verden. 

Forfatterens historie gir på den ene siden et unikt innblikk i et liv der alvorlig sykdom og lidelse har tatt stor plass. Linda er en viktig stemme for de som har opplevd, og fortsetter å oppleve, maktmisbruk og unødvendig tvang i et system som egentlig er ment for å beskytte de mest sårbare blant oss. Samtidig er mange av fortellingene i Oktoberbarn smertelig relaterbare og gjenkjennelige for de fleste. Kanskje er det nettopp disse skarpe, geniale og såre skildringene av helt vanlige, menneskelige opplevelser som gjør at man som leser får en opplevelse av å komme så tett på forfatterens liv. Romanen har mottatt strålende kritikker i både norske og svenske aviser, og det gjør den etter min mening seg fortjent til. 

Det er vanskelig å ikke la seg fascinere av Boströms beretninger om samboerskapet med forfatteren Karl Ove Knausgård. Men det er viktig å påpeke at Lindas forfatterskap står sterkt på egenhånd uten hennes tilknytning til den verdenskjente virkelighetsforfatteren. Boström har selv påpekt at hun først og fremst ønsket å dele sin egen historie, men at denne historien ikke overraskende bærer preg av et langt ekteskap med eksmannen. Linda setter likevel virkelighetslitteraturdebatten på dagsorden igjen som så mange forfattere før henne har gjort. Selv om historien er oppslukende og ektefølt bør man som leser etter min mening stille seg spørsmålet om hva en så personlig historiedeling gjør med dem som utleveres så vel som den som utleverer. 

I Oktoberbarn gjør Linda Boström Knausgård et vondt og tydelig oppgjør med en institusjon som tok fra henne søvnen, minnene og selvkonseptet. Romanen er samtidig en kortfattet og sterk skildring av et levd liv med hendelser som har satt avtrykk i forfatterens kropp, tanker og følelsesliv.