Atomopprustning

Hvor pen er pen nok? Skjønnhetspresset øker, og vi er alle tapere.

Skjermbilde 2017-06-07 kl. 09.51.23

Tekst: Hallvard Pladsen
Illustrasjon: Kristine Lie Øverland

«3 millioner kroner i året! Som student! Alt jeg trenger å gjøre er å sette noen sprøyter med Botox og Restylane, to til tre kvelder i uka. Hvorfor er det mer uetisk enn å drive en frisørsalong? Annet enn at det er kriminelt godt betalt!» Jeg famlet litt i forsøket på å finne noen gode motargumenter, men innså raskt at dette var ukjent mark for meg. Det var det også for min eldre bror. Han hadde noen uker før jul fått en forespørsel av en medstudent på medisinstudiet om han ville være med å starte en Botox- og Restylaneklinikk som de kunne drive sammen på kveldstid. Det innebar visstnok ikke noe mer arbeid enn hans nåværende ekstrajobb, men fortjenesten som fulgte med var nok til at de fleste studenter ville kastet sine moralske kjepphester på sjøen uten å engang blunke. Hva skulle veie tyngst? Den ugne følelsen i magen som bare var basert på en vag konvensjon om at det er feil med Botox? Eller drømmen om å kunne nedbetale det alt for store huslånet som på ingen måte stod til størrelsen eller kvaliteten på leiligheten han nettopp hadde kjøpt seg?

Som den mindre driftige i søskenflokken hadde jeg verken huslån som skulle nedbetales eller et stående tilbud om millionlønn. Jeg valgte derfor å ta parti med den ugne følelsen: «Men kan du virkelig forsvare en kultur som oppfordrer jenter til å skulle endre utseende sitt på en kunstig måte?» Det smalt umiddelbart fra andre enden: «Det er strengt tatt ingen grunnleggende forskjell mellom det å sette en filler som Botox og Restylane i ansiktet og det å farge håret! Begge deler er kunstig. Begge deler er midlertidig.» Igjen måtte jeg innse at jeg var alt for dårlig forberedt til denne duellen. Men hvor kom aversjonen fra? Hadde den noe for seg eller var det bare god gammeldags uvitenhet? Dette måtte jeg undersøke nærmere. Jeg bestemte meg for å gjøre et dypdykk ned i skjønnhetens vitenskapelige verden.

Uansett hvor grunn den måtte fremstå, er skjønnhet viktig for mennesker. Vi liker å se på vakre mennesker og vi har et innbitt ønske om selv å være vakre. Selv om hva vi anser som vakkert til en viss grad er subjektivt, er det dessverre også mange objektive aspekter ved skjønnhet. Barn helt ned i tomånedersalderen viser for eksempel en tydelig preferanse for å se på vakre ansikter sammenlignet med mindre vakre ansikter (Elia, 2013). Krysskulturelle studier har også vist at det er stor konvergens med tanke på hvordan vi mennesker rangerer ansikter etter grad av skjønnhet, selv på tvers av landegrenser og kulturer (Coetzee, Greeff, Stephen & Perrett, 2014). Det er altså mye som tyder på at vår persepsjon av vakre ansikter til dels er medfødt og felles for alle mennesker. Det ideelle kvinnelige ansiktet er ifølge forskning et ansikt som er så nær gjennomsnittsansiktet som mulig med tanke på form og symmetri (Hönn & Göz, 2007; Ellia, 2013). I tillegg har det barnelignende trekk som store øyne, høy panne, smalt kjeveparti og fyldige lepper (Elia, 2013). Andre ytre trekk som også ansees som vakre er ren hud og den famøse waist-hip ratioen (Streeter & McBurney, 2003). Den vitenskapelige konklusjonen er altså at skjønnhet på mange måter er en objektiv kvalitet, og at folk flest enes om hva som er vakkert og hva som ikke er det. Sagt med andre ord: Noen er rett og slett bare vakre. Mens andre har et ansikt som bare en mor kan elske.

Disse studiene utelukker selvsagt ikke subjektive aspekter ved hva som er vakkert, men de understreker at skjønnhet også har noen objektive dimensjoner vi bruker når vi vurderer andres utseende. Hvorfor det faktisk foreligger noen slike kriterier har blant annet evolusjonspsykologien forsøkt å finne svaret på. Prinsippet de tar utgangspunkt i er at mennesker gjennom evolusjon har utviklet preferanser i partners utseende som indikerer økt mulighet til overlevelse og at dette er utgangspunktet for skjønnhet. Ren hud og symmetrisk ansikt er for eksempel en indikasjon på at individet ikke er eller har vært utsatt for sykdom og en perfekt waist-hip ratio indikerer gode fødeegenskaper hos kvinner (Barber, 1995).

Allerede så tidlig som i spedbarnsalderen synes det å være fordelaktig å være vakker.

Sosialpsykologiske studier har også funnet at det følger en rekke sosiale fordeler med å være vakker, ved siden av den åpenbare fordelen: at alle vil ligge med deg.  Fordelene kommer til syne i de aller fleste domenene av livet. Allerede så tidlig som i spedbarnsalderen synes det å være fordelaktig å være vakker. Blant annet behandles vakre barn med mer omsorg og lekenhet fra mor sammenlignet med mindre vakre barn (Langlois, Ritter, Casey & Sawin, 1995). Et interessant studie der forskere undersøkte barnesikringsrutiner på kjøpesentre over en tiårsperiode fant de at kun 1% av de minst pene barna var trygt sikret i handlevognen (Elia, 2013). Til sammenligning var tallet 13% for de peneste barna. Tilsvarende favoriseringsbias av vakre mennesker går igjen i en rekke andre studier og synes å vedvare gjennom alle livets faser. En metaanalyse av Eagly (1991) fant at fysisk attraktive mennesker også blir vurdert til å være mer populære, kompetente, hardtarbeidende, suksessfulle, lykkelige, modne, troverdige og medfølende enn deres mindre attraktive motparter. Det eneste negative som ble assosiert med å være vakker var høyere grad av overfladiskhet. Med alle de medlemsfordelene det medfører er det altså ikke så veldig rart at vi som måtte falle utenfor den svært så attraktive kategorien «de vakre», strever og higer etter å bli innlemmet i denne eksklusive klubben.

Heldigvis, vil mange kanskje si, er det mange grep man kan ta for å øke sjansen for å få en fot innafor. Kvinner har spesielt mange våpen mot ulike ytre skavanker tilgjengelig i arsenalet sitt: dagkremer, nattkremer, morgenkremer og kveldskremer. Rouge, foundation, eyeliner og mascara. Shampoo, balsam, bodylotion og body butter. Krølltang, rettetang, extentions og epilator.  Botox, restylane, silikon og operasjon. Listen over hva kvinner kan bruke penger på for å fremstå penere er tilsynelatende endeløs. Nå kan selvsagt også menn velge å benytte seg av disse tilbudene, og det er det også noen som gjør. Men fordi heterofile kvinner ofte vet å verdsette også andre egenskaper enn store muskler og brede kjevepartier slipper menn unna med betydelig løsere krav til hvordan man bør se ut.

Fordi heterofile kvinner ofte vet å verdsette også andre egenskaper enn store muskler og brede kjevepartier slipper menn unna med betydelig løsere krav til hvordan man bør se ut.

Det kan virke som om den moderne kvinnen fanges i en endeløs kamp for å ikke havne bakpå i kampen for å fremstå som god nok. For hvert nye våpen kvinner tar i bruk i krigen mot kroppslige skavanker hever de ikke bare lista for seg selv, men også for alle andre kvinner. Det som var ment som et forsøk på å klatre på den sosioseksuelle stigen for én kvinne tvinger de andre kvinnene til å gjøre det samme. Resultatet er at ingen får det forspranget de ønsker. Dette fordi den eksklusive klubben på toppen av det sosioseksuelle hierarkiet har begrenset med plasser og den skjønnhetsmessige flynn-effekten man kunne tenke seg at fant sted forblir en umulighet. Dersom alle er pene, er alle gjennomsnittlige.

Det hele kan minne litt om atomopprustningskrigen mellom USA og Sovjet. Det begynte med én atombombe som gav USA en urimelig fordel. Sovjet hadde dermed ikke et annet valg enn å bygge en tilsvarende bombe. Dette førte selvsagt til at USA måtte bygge enda flere og kraftigere atombomber med enda lenger rekkevidde. Og vips så hadde man satt i gang en 40 år lang opprustningskrig som endte med ca. 70000 atomvåpen på hver side og en Sovjetisk økonomi på bristepunktet. Litt avhengig av hvilke geopolitiske briller man tar i bruk er det rimelig å hevde at ingen av de to supermaktene kom særlig godt ut av den konkurransen.

Både kvinners skjønnhetsjag og atomopprustningskrigen mellom Sovjet og USA minner litt om ulike varianter av fangens dilemma. I spillteori er fangens dilemma et ofte brukt eksempel som illustrerer hvordan to eller flere rasjonelle individer unnlater å samarbeide med hverandre, selv om dette er til gagn for alle de involverte partene (“Prisoner´s dilemma,” 2017). I den klassiske varianten av dette spillet møter vi to forbrytere som begge har utført en kriminell handling. Begge to har blitt tatt inn til separerte avhør slik at de ikke kan kommunisere med hverandre og presenteres for to valgalternativer: holde tett eller tyste. Dersom én av dem tyster mens den andre holder tett slipper tysteren fengsel, mens han som holdt tett får ti år i fengsel. Dersom begge tyster på hverandre får de fem år hver, men dersom begge holder tett får de begge bare ett år i fengsel. Dersom vi ser på den totale summen av år i fengsel for hvert av utfallene er det åpenbart at det lønner seg at begge holder tett fordi dette vil resultere i totalt to år fengsel, sammenlignet med totalt ti år for de to andre mulige utfallene. Som individ vil man imidlertid kunne argumentere for at det er fullstendig rasjonelt å forråde sin medsammensvorne. Om man selv tyster er det mulig å slippe å sone en eneste dag gitt at den andre holder tett. Dersom din medsammensvorne velger å forråde deg vil det også lønne seg å forråde ham fordi du da får fem år i fengsel i motsetning til ti år. Det som er rasjonelt på et individuelt plan er altså ikke alltid rasjonelt på et kollektivt plan.

Dersom vi går tilbake til kvinner og deres forsøk på å bli penere og mer attraktive er mange av de samme mekanismene i spill. Ved kun å se på de fordelene det medfører for individet å sminke seg, slanke seg og legge seg under kniven kan det argumenteres for at dette er et helt rasjonelt valg på det individuelle planet. Studier har faktisk vist at sminke og kosmetiske operasjoner gjør deg penere (Cash, Dawson, Davis, Bowen & Galumbeck, 1989; Singh & Young, 1995), selv om det første virkemiddelet kanskje er mer sosialt akseptert enn det siste. Problemet er bare at dette, som tidligere nevnt, også hever lista for alle andre kvinner. Det blir dermed litt som en usynlig og storskala versjon av fangenes dilemma der alle tyster på alle. De resterende kvinnene som er med på spillet taper relativt sett på at de andre rykker opp i hierarkiet. Akkurat som Sovjet så seg nødt til å svare på USAs atomdominans på 1940-tallet, må de andre kvinnene svare med samme mynt for å ikke ende opp som taperne i det sosioseksuelle spillet. Og akkurat som Sovjet, vil alle partene ende opp med å bruke en økende mengde ressurser for å holde på sin posisjon helt til de mot slutten er på kollapsens rand.

Naomi Wolf skisserer et lignende bilde i boken The Beauty Myth fra 1990 (“The Beauty Myth,” 2016). Her hevder hun at jo høyere sosial status og jo flere rettigheter kvinner har fått i samfunnet, jo høyere har presset blitt for å underkaste seg urimelige normative krav for fysisk skjønnhet. Resultatet er at kvinner ender opp med å bære en dobbel byrde sammenlignet med menn: De skal prestere på lik linje med menn på områder som utdanning og jobb, men skal også tilfredsstille de kravene som samfunnet pålegger dem med tanke på utseende og kropp. Kommersielle krefter, her representert ved mote-, kosmetikk-, og pornoindustrien, har ifølge Wolf skylda og bidrar til at kvinner som ikke underlegger seg disse kravene sanksjoneres.

Det går imidlertid an å se for seg en annen virkelighet, en slags feministisk utopi, der kvinner samarbeider og blir enige om et begrenset antall legitime våpen i krigen mot rynker, valker og kviser.

Det går imidlertid an å se for seg en annen virkelighet, en slags feministisk utopi, der kvinner samarbeider og blir enige om et begrenset antall legitime våpen i krigen mot rynker, valker og kviser. I denne utopien har alle verdens kvinner blitt enige om å forby botox, silikonpupper og rouge, på samme måte som FN-landene i vår verden har blitt enige om å forby kjemiske våpen og klasebomber. Ved å begrense kvinners muligheter til utseendemessig forbedring evner man kanskje å senke de normative kravene som tynger dem ned. Dette vil i så fall frigjøre enorme ressurser, både i tid, penger og tankevirksomhet, og gjør at kvinner i stedet kan fokusere mer på ting menn har god tid til, som å se på tv, drikke øl og spille dataspill.

Virkeligheten slik den er i dag viser imidlertid at det siste utfallet i fangenes dilemma er mer sannsynlig. Det utfallet som litt spydig kan omtales som den tapende feministen. Her nekter noen få modige kvinner å la seg styre av de urimelige normene som prakkes på dem av patriarkatet og moteindustrien. Usminka står de på barrikadene med banneret i hånden, hår under armene og BH-en plantet i bålet og tar opp kampen for å løsrive seg fra samtidens urimelige skjønnhetsideal. Men akkurat som fangen som holder tett, ender de opp med å bli utkonkurrert av alle sine medsøstre som heller er mer opptatt av å mele sine egne kaker. Eller ansikter i dette tilfellet. Akkurat som alle andre ønsker også feministene å hooke på fest og ser seg til slutt tvunget til å legge ned banneret, barbere armhulen og male ansiktet i håp om å ikke ende opp alene. I den individualistiske vesten lønner det seg sjeldent å tenke på fellesskapet.

Nå er det åpenbart at det ikke ender slik for alle feminister og at bildet jeg har tegnet opp her er overdrevet og karikert. Men det er vanskelig å argumentere mot at kvinner i dag blir utsatt for mye høyere krav til hvordan de skal se ut og te seg enn det menn blir. Og selv om det skulle være evolusjonære eller kulturelle årsaker til at menn skulle foretrekke symmetriske ansikter, store lepper og stramme rumper, er ikke dette et argument i seg selv for å skulle opprettholde skjønnhetstyranniet, da vi i det moderne samfunn alle må undertrykke våre mindre sympatiske og evolusjonære tilbøyeligheter på daglig basis. Kanskje er det på tide at også menn anerkjenner sin del i denne krigen og at dette er et problem som også angår dem.

Det var det jeg skulle svart broren min.

 

Hallvard Pladsen går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

Kilder:

Elia, I. E. (2013). A Foxy View of Human Beauty: Implications of the Farm Fox Experiment for Understanding the Origins of Structural and Experiential Aspects of Facial Attractiveness. The Quarterly Review of Biology, Vol. 88(3)

Hönn, M. & Göz, G. (2007). The Ideal of Facial Beauty: A Review. Journal of Orofacial Orthopedics, 68(6). doi:10.1007/s00056-007-0604-6

Streeter, S. A., McBurney, D. H. (2003) Waist–hip ratio and attractiveness: New evidence and a critique of “a critical test”. Evolution and Human Behavior, 24(2). doi: 10.1016/S1090-5138(02)00121-6

Coetzee, V., Greeff, J. M., Stephen, I. D. & Perrett, D. I. (2014) Cross-Cultural Agreement in Facial Attractiveness Preferences: The Role of Ethnicity and Gender. PLOS ONE, 9(7). doi: 10.1371/journal.pone.0099629

Barber, N. (1995) The Evolutionary Psychology of Physical Attractiveness: Sexual Selection and Human Morphology. Ethology and Sociobiology, 16(5). Doi: 10.1016/0162-3095(95)00068-2

Langlois, J. H., Ritter, J. M., Casey, R. J., & Sawin, D. B. (1995) Infant Attractiveness Predicts Maternal Behaviors and Attitudes. Developmental Psychology. 31(3), 464-472.

Eagly, A. H., Ashmore, R. D., Makhijani, M. G., & Longo, L. C. (1991) What Is Beautiful Is Good, But…: A Meta-Analytic Review of Research on the Physical Attractiveness Stereotype. Psychological Bulletin, 110(1), 109-128.

The Beauty Myth. (n.d). In Wikipedia. Retrieved February 12, 2017, from https://en.wikipedia.org/wiki/The_Beauty_Myth

Prisoner´s dilemma. (n.d). In Wikipedia. Retrieved February 12, 2017, from https://en.wikipedia.org/wiki/Prisoner’s_dilemma

Singh, D. & Young, R. K. (1995) Body Weight, Waist-to-Hip Ratio, Breasts, and Hips: Role in Judgments of Female Attractiveness and Desirability for Relationships. Ethology and Sociobiology, 16(6), doi: 10.1016/0162-3095(95)00074-7

Cash, T. F., Dawson, K., Davis, P., Bowen, M. & Galumbeck, C. (1989) Effects of Cosmetics Use on the Physical Attractiveness and Body Image of American College Women. The Journal of Social Psychology, 129(3), 349-355.

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar