TEKST MAGNUS NYBORG BERG
ILLUSTRASJON KATARINA EISENSTEIN
Vi ble en liten gjeng fra kullet som møttes på en liten odde ved Svartkulp i Nordmarka for litt sosialt samvær og hygge. Lars lå og basket seg i kveldssola på sin medbrakte yogamatte, og underholdt de andre mens vi som skulle overnatte gikk og hang opp hengekøyene våre. Da det var gjort ble det en provisorisk utemiddag med øl, taco, spekepølse og masse sjokolade. Vi pratet og hygget oss.
Etter hvert som sola gikk ned og gradestokken krøp ned mot 4 grader kom Sakarias syklende i shorts og caps og skulle bade. Da kunne ikke vi være noe dårligere, og både Helene, Stine og jeg hoppa uti. «Salig» er ifølge Sakarias det beste ordet for å beskrive den tilstanden man havner i av å plassere seg på grensen til hypotermi en aprilkveld i Norge. Jeg fikk raskt varmen i meg igjen, men kulda hadde visst satt seg i tærne til Stine. Nådeløst skulle de fryse resten av turen. Omsider ble vi forlatt til oss selv, vi som skulle «brave» natten ute. Denne livsglade gjengen bestod av Ida, Stine, Helene, og meg selv. Jeg har sovet mye ute, og alltid funnet fred og ro i hengekøya mi hvor enn jeg har vært i marka. Jeg ante fred og ingen fare.
Men skogen var lunefull denne vårnatten.
Vi la oss til rette i køyene våre. Ida og jeg sov i køyehengekøye, altså over hverandre mellom de samme trærne. De andre sov hver for seg noen meter unna. Denne historien ville vært vesentlig kortere om vi ikke hadde gjort en fatal feil. Vi hang oss nemlig midt i Svartkulps største trafikkåre, og det var fredag kveld sent i april. Russetiden var i gang. Det ble en svært begivenhetsrik natt på Svartkulp. Hakket mer begivenhetsrik enn noen natt har rett på å være, men la gå. Søvnen ble nemlig avbrutt ikke bare èn, men tre ganger, hver med sin tilhørende forunderlige historie. Men det var i hvert fall ikke kjedelig.
Sjeldent møte med arten Alfa Alchoholicum
Til lyden av dunkel dunk dunk i det fjerne krøp jeg godt ned i soveposen og gjorde meg klar til en god, sammenhengende natt ute i skogen. Det tok litt tid å sovne, delvis fordi det kom festfulle ungdom brautende forbi i tide og utide. Jeg skulle akkurat til å la søvnen omsvøpe meg da jeg våknet til av en kar som ropte aggressivt på kebabnorsk og gikk truende mot våre naboer, en gjeng lærere som endelig hadde fått barnefri og hadde hatt seg en liten fest ute i skogen. Lærerne var på sin siste øl, klare til å pakke sammen, og tilsynelatende uforberedt på konfrontasjonen. Dette ble vårt møte med den personifiserte sovevoldtekt: Pfapfagutt (18). Merk at alt foregår med et lite entourage av fnisende russejenter.
Det følgende er mitt beste forsøk på å gjengi begivenhetene som utspilte seg:
Pfapfagutt: «Staffrolla, hvem faen er det som sitter borti der? Skal kæse dem jo.»
Lærer 1: «Ha dere til helvete vekk!»
Ojsann, tenkte jeg. Dette kan bli spennende.
PfG: «Hva sa du? Wallah koranen jeg skal vise deg ass!»
Lærer (tilsynelatende lite gira på å bruke kvelden sin på å slåss med fulle 18-åringer): «Bare glem det, plis.»
PfG: (ler mens han går sin vei. Rett mot oss, som han ikke ser før han står 2 meter unna.)
PfG: «Oj bensjåd det ligger noen her jo»
Her ligger jeg altså, klar for å sove, og må forholde meg til at en drita vestkantgutt som synes det er tøft å rope etter folk på kebabnorsk har lyst til å slå av en prat. Jeg har her to valg:
- Intimidering. Jeg kan gå ut av hengekøya, reise meg opp til min fulle størrelse og med en streng mine be ham pelle seg hjem og skamme seg over å ha trakassert uskyldige utelivsentusiaster, fullt beredt på håndgemeng for å forsvare mitt territorium.
- Koseprat.
Siden jeg ligger godt, generelt er en fredelig type, og er klar over risikoen for å kløne med soveposen på vei ut og dermed ødelegge enhver sjanse på å virke skummel og truende, valgte jeg alternativ nr 2.
Meg: «God kveld. Har dere hatt det fint?»
PfG: «Ja ass. Har dere? Dere spooner liksom. Hvorfor spooner dere ikke på ekte a?» (ref. at Ida og jeg lå over hverandre i hver vår hengekøye)
Meg: «Nei, hun har type, ser du. Og det er ikke meg.»
PfG: «Shit ass, men det er jo like utro å spoone sånn som i samme hengekøye.»
Meg: «Nei ass.»
Etter litt mer prat i den gata sa han «Hadet, a Silje (til Ida) og Magnus (til meg). Merk at jeg ikke på noe tidspunkt hadde nevnt at jeg heter Magnus. Dette var sjokkerende.
Markarevolusjonen
En liten stund etter dette merkelige møtet sov jeg godt i min lune køye. Plutselig ble jeg dratt vekk fra den drømmeløse freden jeg hadde funnet, og fant i et øyeblikk meg selv på barrikadene i Paris juli 1830. Vi viftet med flagg og messet om frihet, likhet og brorskap. Før jeg rakk å si «baguette» bråvåknet jeg til den uventede oppdagelsen at mine blodsbrødre på revolusjonens drømmende slagmark ble med meg ut til Svartkulp. En horde av franskmenn hadde inntatt skogen! De pratet høyt på fransk og hoiet og lo. I min beste erindring låt det slik:
«Allez! Allez! Jé m’appelle le constable de fromage!»
«Hon hon hon» (fransk for tihihi)
«Oui, Oui! Vive l’abandon imprudent et la transmission de l’amour!»
«Je suis l’ignoreur insensé de la science et de la santé!»
De omringet oss på alle kanter, og må ha vært i sin egen drøm, da ingen av dem tok særlig hensyn til meg og mine køyehengende kompanjonger. Jeg telte ikke, men det tok dem flere minutter å passere hengekøyene våre. Min beste gjetning er at det var mellom femti og åtti franskmenn der ute i skogen som skulle forbi våre hengekøyer. Å be en bande autoritetsforaktende franskmenn om å dempe seg var en konfrontasjon jeg kunne greie meg uten, så denne gangen lot jeg som jeg sov. Omsider var horden passert. Skogen falt tilbake til sin sedvanlige ro i takt med at lyden av franske seiersrop og «hon hon hon» gled lenger og lenger unna. Da den var omtrent på like lang avstand som franskkunnskapene fra ungdomsskolen, kunne vi igjen forberede oss på noen fredfulle timer.
Jeg tenkte at dette er skogens siste fanterier for i kveld, og seg tilbake i drømmer om revolusjon og brorskap, klar for en god og sammenhengende avslutning på natten.
Knutsen og Ludvigsens bortkomne følgesvenn
Klokken er 04:46. Jeg dukker opp fra en dyp, drømmeløs søvn til en merkelig raslelyd som kommer fra treet rett ved føttene mine. Jeg tenker jeg må drømme, for det da er ingenting i hengekøya mi som kan lage den lyden? Jeg prøver å sove. Raslingen fortsetter. Jeg setter meg opp, og ser til høyre, utover vannet. Ingenting. Rett foran meg henger kun stroppen som holder meg suspendert fra bakken, trofast og traust. Jeg ser til venstre, og får øyekontakt med en grevling. Før jeg rekker å si «Motherfucker, det er en grevling» kaster den seg over sitt bytte, som var en pose nachochips jeg skjødesløst hadde latt ligge i matposen ved siden av sekken. Med byttet i munnen piler den inn i skogen. Jeg er fortsatt i grenseland mellom virkelighet og fantasi, og tenker «Jaja, da fikk den seg litt chips da. Greit nok.», og døser av igjen. Men denne «verken-elledille-eller-krokofanten» har ikke fått nok. Hvilken grevling med respekt for seg selv ville vel gått fra en perfekt åpnet pakke med tacowraps? Jeg våkner til mer rasling, og innser at dette er et problem som ikke kommer til å løse seg selv. Jeg setter meg opp i håp om at bevegelsen skal skremme inntrengeren vekk. Grevlingen ignorerer dette, og gomler videre på den studentlånsinnkjøpte maten. Jeg skrur på lommelykten og lyser på den for å skremme. Grevlingen stopper opp, og snur seg sakte mot meg. Vi får øyekontakt, og den stirrer meg rett inn i sjela. Den ser på meg, ikke med de skremte øynene til en luskende tyv som nettopp ble tatt på fersken, men med rolig nysgjerrighet.
I dette øyeblikket innså jeg hvor vant jeg som menneske er til å bli fryktet og respektert av villdyr. Vi er tross alt naturens herskere, øverst på næringskjeden, evolusjonens seierherrer. Alle dyr som ikke lærte seg å frykte oss ble pent nødt til å forholde seg til oss ved å dø ut. Denne grevlingen var tydeligvis et resultat av et evolusjonært smutthull. Den hadde overlevd ved å utnytte sin herskers hang til å drikke seg dritings og sovne i en grøft med en halvspist kebab i hånden. Den hadde lært at de fleste som ligger og sover i skogen en fredagskveld i april er såpass snydens at de enten ikke våkner når den forsyner seg, eller rømmer vettskremte dersom de evner å komme til bevissthet. Tidligere ville jeg kanskje reagert slik selv, eller gjemt meg i soveposen og latt som jeg sov til den var mett og forlot mine ransakede middagsrester.
Heldigvis for tacorestene mine hadde jeg så sent som forrige søndag hatt et møte med en gås, som også var vant til å herse med mennesker. Jeg satt på et svaberg ved Sognsvann og pratet da den kom vraltende opp fra vannet og mot oss. Den hveste litt forsøksvis, lik en badegjest som dypper tåa i sjøen for å teste temperaturen. Turfølget mitt reagerte som fornuftige folk flest gjør i møte med aggressive gjess og flyttet seg. For meg ble dette derimot et definerende øyeblikk for min personlighet. Jeg bestemte meg der og da for at jeg aldri skal la meg herse med av noe villdyr som jeg enkelt kunne beseire i nevekamp. Mine dager som konfliktsky svaneunderdanig var omme. Jeg reiste meg og stirret gåsa rett inn i hvitøyet. Den stoppet opp, og hveste litt til, mer usikkert denne gangen. Vi ble stående slik, uten å blunke, i om lag 15 lange sekunder. Målte hverandre opp. Men er det noe evolusjonen har sørget for at alle dyr kan, så er det å vurdere om det er lettere for en potensiell motstander å knyte dobbeltknute på halsen din enn det er for deg å bite dem i leggen. Både gåsa og jeg visste hvem som kunne knyte hvem. Etter noen intense sekunder lusket min fjærdekte motstander sluknebbet vekk.
Jeg tror denne opplevelsen avgjorde mitt handlingsmønster i møte med grevlingen på Svartkulp. Instinktivt begynte jeg å famle med soveposeglidelåsen og sa, i min dypeste, strengeste mannsrøst: «Hei! Nei, nei, nei ikke faen om du skal spise tacoen min!»
Jeg må ha kommunisert budskapet tydelig nok til å transcendere språkbarrieren, for grevlingen luntet til skogs. Men jeg kunne ikke sove mer. Et urinstinkt i meg hadde våknet. Noen hadde stjålet maten min, krenket territoriet mitt, og var fortsatt der ute. Jeg måtte holde vakt. Det eneste fornuftige handlingsmønsteret var å stå opp, rydde bort chipsmassakeren og finne fram kniven, klar til å kjempe til døden om min fiende skulle returnere. Grevlingen gjorde klokt i å ikke vise sin ostepulverdekte snute der igjen.
Etter møtet mitt med grevlingen stod de andre opp med meg, de hadde våknet i rabalderet. Vi nøt en rolig frokost nede ved vannet før vi pakket sammen. Litt fortumlet av nattens hendelser vendte vi nesen hjem for denne gang. Tacorestene smakte litt ekstra godt den dagen, og jeg var fornøyd med fryseboksene som hadde holdt stand mot motstanderens angrep. Jeg ser frem til flere netter i skogen, men jeg kommer nok til å ha kniven i hengekøya så jeg er klar dersom diplomati ikke strekker til ved mitt neste møte med skogens allsidige fauna.
Magnus Nyborg Berg går 3. semester på profesjonsstudiet i psykologi
