I Spania har 1,5 millioner studenter få eller ingen framtidsutsikter.
I bakken nedenfor terrassen min ligger flerfoldige rekker av nye, nedstøvede bolighus. Ubrukte, uinnvidde. Klistremerker med leverandørens logo på innsiden av de svarte vinduene, som en merkelapp på et ubrukt stykke tøy fra HM. Grågule mursteinsmønstre som plutselig og uten forvarsel glir over i klare kombinasjoner av rødt, grønt og gult i et tilsynelatende forsøk på spanske rekkehus a la Frida Kahlo, samt at sola samme hvilken tid på døgnet holder seg minst 100 meter unna, forklarer muligens deler av den manglende salgssuksessen. Resten av ansvaret må tilskrives et uklart samspill mellom spanske banker, overdreven økonomisk optimisme, elendige politikere og kapitalisme.
Det triste er at der murstein til ingen nytte er lagt ved siden av hverandre i gjennomtenkte mønstre, var det en gang frodig jord. I betongkrateret ved siden av huset mitt fantes en park, høyt elsket av nabolagets hunder, barn og hjemmeværende kvinner, som ble sprengt i filler uten forvarsel da et privat sykehus ønsket å ekspandere på området. Et par måneder senere rammet krisa for alvor, og dersom det noengang var noe kundegrunnlag, er det i alle fall borte nå. Igjen står tom, grå betong og en reklameplakat, som har lovet 2000-tallets første private sykehus i Granada i snart sju år. Og på vei til universitetet har politikerne like godt vedtatt å kutte ned mesteparten av trærne langs elvebredden, slik at turgåerne i stedet for eventyrskog har fått hard grus å spasere på.
«Med bedre engelskkunnskaper kan de spanske seksåringene komme seg opp og frem i verden, og ikke minst ut, kanskje først og fremst ut. I Spania venter bare «el paro». Arbeidsledighet, pause, stopp.»
«Malditos políticos» sier legen jeg bor med, nabokona, lærerne, sykepleierne, Spanias 1,5 millioner studenter. Ansvarlig minister holdt tilbake stipendutbetalingen til trengende spanske studenter tidligere i vinter, med begrunnelsen at det ikke finnes penger i statskassen. For et par år tilbake ble alle nyansatte i offentlig sektor sagt opp. Alt fra legekontorer til klasserom er underbemannet, og de tusener av studenter som hvert år uteksamineres må enten belage seg på å kjempe mot de mange arbeidsledige som allerede har to-tre års erfaring om de svært få vikariatene som lyses ut, eller reise ut. Og det gjør de. Til Latin-Amerika og til Nord-Europa, særlig Tyskland. Spanjolers dårlige engelskkunnskaper er derfor et hett tema om dagen, og utdanningsreform er satt i gang. Ingen kan vel si at en minister som får til engelskundervisning fra første skoleår ikke er handlekraftig. Så får det bare være at antallet elever per lærer kan komme opp i 35. Med bedre engelskkunnskaper kan de spanske seksåringene komme seg opp og frem i verden, og ikke minst ut, kanskje først og fremst ut. I Spania venter bare «el paro». Arbeidsledighet, pause, stopp.
Spania har svært mange studenter innen høyere utdanning, rundt 1,5 millioner, og arbeidsledigheten for unge voksne er sannsynligvis på godt over 50 prosent. Det er ikke få som er i gang med sin andre master, eller for den saks skyld en ekstra bachelor etter en master i et fag man før krisa var sikret jobb med, bare for å utsette lediggangen litt. Mulighetene etter endt psykologigrad er heller dystre; terapeuter prioriteres ikke når det langt fra er penger til nok legestillinger. Dette på tross av at den psykiske helsen har forverret seg betydelig med den økonomiske nedgangen; selvmordsraten har gått opp, antallet depresjoner og plager relatert til stress på jobben likeså. Med færre ansatte blir det mer å gjøre for de som er igjen, i tillegg til den stadige usikkerheten knyttet til arbeidssituasjonen. Studiene viser at særlig spanske kvinner i lavere sosiale lag sliter.
Spørsmålet er vel kanskje om det er psykologene eller politikerne som til syvende og sist kan ordne opp i dette. Det er i hvert fall sikkert at retten til helsehjelp ofte ikke oppfylles slik den bør. Ventelistene er lange som et vondt år, det er altfor få offentlig ansatte psykologer, og mange er skeptiske til de private på grunn av deres delte interesse for bedring på den ene siden, og et fortsatt pasientgrunnlag under vanskelige arbeidsforhold på den andre.
En norsk student på safari i kriseland blir et yndet objekt for interesserte spørsmål om muligheter for gratis videreutdanning i nord, og som språkpartner. Det er hyggelig, samtidig som det er ganske kjipt og føles skikkelig urettferdig å representere alt spanske studenter på vei mot sitt diplom ikke har: muligheter.
