Hva gjør det med en person å bli stemplet som gal? Blir man gal av det?

Jeg begynner denne teksten med et utdrag fra dagboken min den 2. mai 2011: ”I dag har jeg hatt den mest utrolige dagen i mitt liv. Jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å oppleve noe lignende igjen – og jeg tror heller ikke jeg hadde orket å utsette meg for noe lignende igjen. Men det var… verdt det? Jeg har mange ganger tenkt på hva som skjer med et menneske som blir stemplet som gal, eller bare annerledes, og den onde spiralen som kommer når man forsøker å bevise at man egentlig er helt normal og gjennom det bare virker enda galere. I dag har jeg opplevd det i praksis. Jeg har vært stemplet som gal i syv timer, og akkurat nå er jeg utslitt. Og ikke minst, jeg føler meg helt fullstendig klin gæren.”

Våren 2011 dro jeg med folkehøgskolen min på studietur til Stockholm. I og med at jeg studerte teater, besto også turen i all hovedsak i å se nettopp teater. Vi så ”Romeo og Julie”, vi så ”Hair”, vi så ”Anna Karenina” og vi så ”Brødrene Karamasov” – store, kjente klassikere, på fasjonable Kungliga Dramatiska Teatern og Stockholms Stadsteater. En formiddag tok vi imidlertid t-banen litt ut av sentrum. Vi skulle til det for oss ukjente Teater Giljotin og på programmet sto den syv timer lange forestillingen ”Bli en dåre”. Ingen visste noen ting. Ekspresjonisme, sa noen, postmodernisme, gjettet noen andre. Stikkord som avantgarde, symbolisme og Grusomhetens teater ble også nevnt. Men ingen visste noe. Da vi kom frem til det litt stusselige, institusjonsaktige mursteinsbygget, var det nok flere enn meg som stålsatte seg for syv lange timer på publikumsplass. ”Bare håper det er pause,” var det noen som sa.

Så satt vi der da, seksti håpefulle teaterstudenter, i et trangt, grått og kaldt venterom. De ansatte virket rimelig uinteresserte, men vi fikk beskjed om å trekke hver vår kølapp og vente på tur. Halvparten av kølappene var gule, den andre halvparten lyseblå og det var tilsynelatende tilfeldig hvem som fikk hvilken farge. Etter en stund kom det en kvinne rundt og byttet litt om på kølappene, ”nei, du skal nok ha gul,” sa hun til en, og fikk ham til å bytte med sidemannen som hadde blå. Så kom hun frem til meg. Stoppet. Stirret lenge. Ba om å få se lappen min. ”Har du blå?!” Hun virket sjokkert, rotet raskt i lommen på den hvite frakken hun hadde på seg, og dro frem en rosa lapp. ”Se her,” sa hun og smilte mildt, men overlegent: ”Du må nok ha rosa, dessverre”. Det var da jeg begynte å ane konturene av en teateropplevelse litt utenom det vanlige.

Etter en ny venteperiode, kom en mann som presenterte seg som vaktmester. Han ba alle med rosa lapp om å følge etter ham. Vi var tre med rosa lapp. En medstudent, meg selv og én helt fremmed. Lydig fulgte vi etter vaktmesteren ut av lokalet, et par hundre meter ned veien og inn døren han åpnet for oss. Her ble vi ønsket velkommen av en gjeng med hvite frakker som alle presenterte seg som leger eller sykepleiere. Og alle hadde de det samme milde, men overlegne smilet som hun som ga meg den rosa lappen i utgangspunktet. Vi måtte ta kalosjer på føttene, vaske hender og ansikt med såpe og vann og avslutte med å gni antibac godt oppover armene. ”Sånn, nå er dere klare for utredning”. En kvinne som hadde presentert seg som Søster Karin førte meg alene nedover en mørk korridor. Jeg vinket nervøst farvel til medstudenten jeg hadde kommet sammen med, men beroliget meg selv: Dette er jo bare teater.

«Jeg har vært stemplet som gal i syv timer, og akkurat nå er jeg utslitt. Og ikke minst, jeg føler meg helt fullstendig klin gæren.”

Utdrag fra dagboken min, mai 2011

 

I enden av korridoren var det et stort rom med sjakkrutete gulv, tak og vegger, som ga en svimlende fornemmelse. Midt på gulvet lå det en enorm, død, frossen kylling. Utover det var det kun en benk i enden av rommet som jeg fikk beskjed om å legge meg på. To sykesøstre sto over meg, og spørsmålene haglet: ”Navn?” ”Emilie.” ”Alder?” ”20.” ”Nasjonalitet?” ”Norsk.” ”Sivilstatus?” ”Singel.” ”Har du vært innlagt på psykiatrisk tidligere?” ”Hæ?” De to kvinnene stoppet opp – så på hverandre, og den ene noterte iherdig. ”Hva synes du om Pontus Pilatus?” ”Pontus Pilatus?” Nye notater. ”Synes du det er mange rundkjøringer her i Sverige?” ”Æh, jeg vet ikke, ikke mer enn normalt?” ”Normalt? Hva er normalt? Hvor mange rundkjøringer finnes det i Norge?” ”Vel, det har jeg ikke noe tall på, men…” ”Så du vet ikke? Du vet altså ikke hvor mange rundkjøringer som finnes i Norge?” Jeg ble svar skyldig, og pennen gikk fort over blokken. ”Hva heter kulturministeren i Sverige?” Jeg trakk forsiktig på skuldrene, sa at svensk politikk ikke var mitt spesialfelt. ”Hva er ditt spesialfelt da? Kan du noe som helst?” Jeg prøvde å si at jeg i alle fall er litt bedre på norsk politikk, men ble hysjet på.

Kvinnene noterte og hvisket til hverandre, før den ene bøyde seg helt frem mot ansiktet mitt og hvisket: ”Synes du det er mange svensker her i Sverige?” ”Ja, det er jo det, men…” Den andre kvinnen mumlet mens hun noterte: ”…føler seg forfulgt av svensker…” Den første kvinnen sto fremdeles bøyd over meg, så begynte hun å skrike. Hun dro frem en lang, spiss stålstang som hun stakk inn i nesen min. Begge kvinnene lukket øynene og sto helt stille. Jeg lå på benken med stålstangen i nesen og ventet. Dette var definitivt langt utenfor mitt begrep om teater.

Da stålstangen omsider ble trukket ut av nesen min, pustet kvinnene lettet ut. ”Vi skal nok klare å hjelpe deg,” smilte den ene mildt, og de virket plutselig nesten normale. ”Vi har bare ett siste spørsmål for at vi skal kunne tilrettelegge oppholdet ordentlig for deg: Hvordan opplever du dette rommet?” Jeg sa som sant var, at sjakkrutene var svimlende, og at kyllingen på gulvet ikke var det mest delikate jeg hadde sett.

”Kylling?” sa den ene uforstående, og jeg pekte på den frosne kyllingen. ”Mener du en gul liten kylling som springer rundt og sier pip, pip?”, sa hun. ”Pip, pip!” ropte den andre. ”Nei, jeg mener den frosne, døde kyllingen på gulvet!” Jeg pekte iltert, og merket at jeg begynte å bli stresset. ”Kjære deg, det er ingen kyllinger i dette rommet, du kan bare slappe av”. Jeg insisterte: ”Den ligger jo der!” De tok et hardt tak i hver av armene mine og holdt meg fast. Den ene hvisket i øret mitt: ”Det finnes ingen kyllinger her. Ta det med ro. Vi skal nok klare å hjelpe deg, du er bare nødt til å stole på oss.”

Med sykesøstrenes jerngrep rundt begge armene mine hadde jeg ikke annet valg enn å følge etter da de dro meg over gulvet, forbi kyllingen og ut i et nytt rom. Uten å si noe, kledde de av meg yttertøyet, tok fra meg vesken min, dro en nattskjorte over hodet på meg og festet et navneskilt på brystet mitt. ”Legen kommer snart,” sa de og forsvant.

Etter det som føltes som en evighet kom en mann med hvit frakk og ba meg følge etter ham. Han hadde med seg en kvinne som jeg gikk ut fra var en annen publikummer, og hun så enda mer stresset ut en meg. Av en eller annen grunn føltes det betryggende, og jeg tenkte at jeg kunne være en slags støttespiller for henne. Jeg nikket, smilte. Vi to var i samme båt, liksom. Vi ble ført gjennom nye, lange, mørke korridorer, og jeg begynte å lure på hvor stort dette lokalet egentlig var. Ingen sa et ord før vi kom frem til en stor dør som mannen banket på.

En ny mann med hvit frakk stakk hodet ut, målte meg og den andre kvinnen med øynene og nikket oss inn i rommet der det lå et tyvetalls puslespill i tusenbrikkeklassen rundt omkring på gulvet. ”Jeg er Doktor Martin. Nå skal dere i pusleterapi.” Vi ble plassert foran hvert vårt puslespill, og tusen blå brikker som til sammen skulle danne et hav og en himmel lå foran meg. ”Kom igjen da, pusle!” sa Doktor Martin, men jeg klarte selvfølgelig ikke å få noen av brikkene til å passe. Plutselig begynte kvinnen ved siden av meg å hyperventilere, og jeg gikk bort til henne. Riktignok var jeg stresset selv, men dette var da i meste laget? Hun vek unna meg og begynte å rope: ”Kom deg unna, kom deg vekk, jeg har vært her i årevis, årevis, årevis, jeg kommer aldri bort herfra, aldri, aldri, aldri, aldri!” Så skjønte jeg det: Hun var også skuespiller. Det er sjelden jeg har følt meg så alene – hvor i all verden var alle medstudentene mine? Og hva slags eksperiment var det jeg uvitende hadde gått inn i? Hvor lenge hadde jeg vært der? Hvor lenge skulle jeg bli? Kvinnen roet seg omsider ned og la seg ned på gulvet som en bylt.

Doktor Martin førte meg til et hjørne av rommet og ga meg en haug med piller og et glass vann. Jeg ristet forsiktig på hodet, men han nikket oppmuntrende. ”Jeg tror ikke jeg vil ha noen piller,” sa jeg. ”Ta pillene dine, Emilie,” sa han strengt. Jeg ristet på hodet. ”Ta pillene dine,” befalte han, og jeg puttet forsiktig og motvillig pillene i munnen. En etter en. Doktor Martin nikket fornøyd. ”Diagnosen din, Emilie,” sa han, ”den krever kraftig medisinering. Diagnosen lyder som følger: For tidlig Alzheimer, sosial angst og forfølgelsesmani. Vi skal hjelpe deg, Emilie, men det kommer til å ta tid. Lang tid. Og da må vi samarbeide, ikke sant?” Den samtidig milde og kalde stemmen hans ga meg frysninger. Jeg ble sendt tilbake til puslespillene, og der satt jeg under Doktor Martins vaktsomme blikk. Jeg knotet med puslespillbrikkene, og han ristet bekymret på hodet med jevne mellomrom. Ingen av oss sa et ord.

Etter en stund banket det på døren, og inn kom ti-femten av mine medstudenter med munnbind, kalosjer og plastikkhansker på. Jeg løp dem i møte. Endelig noen kjente ansikter, endelig noen å dele de uforståelige inntrykkene mine med. Men jeg ble møtt med en kald skulder. Min beste kompis fra skolen sa mekanisk: ”Vi har fått beskjed om å holde oss på en armlengdes avstand fra alle innlagte. Vi kan få virus hvis vi nærmer oss. Trekk deg unna er du snill.” Det var som om all energi forsvant fra kroppen min. Jeg sank sammen, og følte oppriktig at jeg ikke kunne stole på noen. Tanken om at ”det er jo bare teater” hjalp ikke lenger. Dette var virkelighet.

«Det var som om all energi forsvant fra kroppen min. Jeg sank sammen, og følte oppriktig at jeg ikke kunne stole på noen. Tanken om at ‘det er jo bare teater’ hjalp ikke lenger. Dette var virkelighet.»

Det er frem til denne avvisningen at minnet om dagen står relativt klart for meg, resten er en grøt. Jeg husker at jeg følte at jeg ikke hadde noen å støtte meg til, jeg visste ikke hvem som var skuespillere eller hvem som ikke var det og fikk oppriktig forestillingen om at det hele var en konspirasjon mot meg og meg alene. Jeg har et vagt minne om at jeg ble ført gjennom et rom der en gruppe av medstudentene mine sto og holdt på en person og sang ”Ja, vi elsker”, at jeg var i en gruppeterapisesjon der jeg skulle male et bilde med tittelen ”Meg selv i verden” og at jeg hadde en eviglang samtale med en kvinne om melk. Absurde minner, alle sammen.

Det som står sterkest i meg er følelsen av å være utstøtt, annerledes, ensom. Ingen forsto meg, og ingen ville høre. De tolket meg som de ville tolke meg, de forsto meg sånn som de hadde bestemt seg for å forstå meg – og det var ikke på mine premisser. Det er det som åpenbart fikk meg til å reflektere i dagboken min: Hva gjør det med en person å bli stemplet som gal? Blir man gal av det?

Etter noen timer som fiktivt innlagt på et mentalsykehus, som jeg jo innerst inne hele tiden visste at bare var et teater, begynte jeg å tvile på alt. Mine persepsjoner – var den døde kyllingen der, eller var det et bilde i mitt eget hode? Mine relasjoner – var det virkelig min beste kompis som kunne avvise meg så brutalt? Min egen virkelighetsforståelse – var denne opplevelsen egentlig fiktiv, eller var jeg faktisk psykisk syk?

Noen vil lure på hvorfor jeg ønsker å dele dette, og jeg er ikke helt sikker selv. Kanskje det først og fremst er en utrolig historie som jeg personlig har et behov for å dele, men jeg håper også at den vil kunne skape noen refleksjoner hos den som leser. Når jeg selv om fire og et halvt år forhåpentligvis går ut av Psykologisk Institutt med tillatelse til å arbeide som klinisk psykolog, vil i alle fall jeg gå hardt inn for å forsøke å se klientens perspektiver. Min virkelighet er ikke nødvendigvis den samme som din…