Bokanmeldelse: Terapeuten av Helene Flood

Tekst: Astrid Utne Norland

En uheldig bivirkning av psykologistudiet, er at psykologiske thrillere ofte kan bli irriterende lesning. De har en lei tendens til å lene seg på utdaterte freudianske teorier og feildiagnostisere karakterene sine, noe som kan få en smått selvhøytidelig psykologistudent til å sukke oppgitt. Heldigvis er ikke dette tilfellet i Helene Floods krimdebut Terapeuten. Helene Flood er selv utdannet psykolog, og ved siden av forfatterskapet arbeider hun som psykolog og forsker. Terapeuten er hennes første bok for voksne. Den har mottatt mye kritikerros, og er allerede forhåndssolgt til mange land. Dette gir høye forventninger, som jeg mener langt på vei blir innfridd. 

Fortellingen starter idet bokens forteller, Sara, vekkes av ektemannen Sigurd, som reiser tidlig for å dra på en hyttetur med kompiser. Etter denne rolige starten bygger uroen seg opp. Når Sigurd etterlater en merkelig melding på telefonsvareren hennes, og kompisene han etter sigende skulle møte, ringer Sara for å spørre om hvor han er. Sara får ikke tak i ham, og Sigurd meldes som savnet. Ved siden av politiets etterforskning begynner Sara selv å undersøke hva som kan ha skjedd, og avdekker ting hun ikke visste om ektemannen. I tillegg begynner saker å skje i huset hennes; kjeler og kjøleskapsmagneter flyttes på, og om natten høres tramping på loftet. Dette bygger opp en uhyggelig stemning i boka; man ikke vet om man kan stole på noen, selv ikke fortellerstemmen. 

Sara er nyutdannet psykolog, og ved siden av krimfortellingen skildres også terapitimene hennes. Dette gjøres på en naturtro måte, med mange interessante refleksjoner om pasientene. I tillegg avsløres stadig små detaljer fra samlivet til Sara og Sigurd, som etter hvert ikke synes å være like rosenrødt som man får inntrykk av når man leser de første sidene. Dette gjør det tydelig at Sara holder tilbake informasjon, noe som gjør fortellerstemmen hennes mindre pålitelig. Politiet fatter mistanke, og det samme gjør leseren. Terapeuten er på alle måter en god krim. Boken er godt skrevet, og tegner et interessant psykologisk portrett av hovedpersonen. Krimgåten er uforutsigbar, men ikke så usannsynlig at den hadde vært umulig å gjette, noe jeg mener er et kvalitetstegn. Det er ikke nødvendigvis noen gjenoppfinnelse av en etter hvert ganske forslitt sjanger. Forfatteren bruker mange av de samme triksene som tidligere bøker i sjangeren, som upålitelige fortellere og mystiske lyder på loftet. Men hva gjør det, når resultatet er spennende og godt skrevet? Boken kan absolutt anbefales, selv om den ikke akkurat er noen reklameplakat for psykologyrket.