I løpet av livet kommer man i kontakt med ulike former for tvang: Vi må etterkomme finansielle forpliktelser, sosiale normer, og annen påført og selvpåført tvang. For mange starter det hele med brokkoli.
Tekst: Rune Braaten
Illustrasjon: Kristine Lie Øverland
Tidlig i livet fikk jeg oppleve hva tvang innebærer: Mine foreldre tvang meg til å spise noe som var grønt og hadde en underlig konsistens. Dette grønne stoffet hadde den merkelige egenskapen at det vokste etter at man hadde puttet det i munnen, slik at man var sikker på at man ville kveles. Jeg hadde møtt min til da verste fiende: brokkolikvasten. Mens Anne-Cath. Vestlys nusselige Knerten-figur var en dustete, men vennlig figur av furu, var grønnsaksmarkedets figur Kvasten et grønt monster med skumle hensikter. Foreldrene mine var kanskje ikke helt oppdaterte på nyere motivasjonsteori, og brukte sin voksenmakt til å få fireåringen til å presse ned ihjelkokte grønnsaker. Det ville vært mer barmhjertig både overfor grønnsakene og barnet å heller la planten få vokse i fred.
Jeg er ikke den første som har måttet kjempe mine kamper mot brokkolien. Den amerikanske presidenten George H. W. Bush – altså George Bush den eldre, som var president i perioden 1989-93 – var kjent for sin innbitte motstand mot brokkolien. President Bush bannlyste den grønne grønnsaken fra presidentflyet Air Force One, med forklaringen «Jeg liker ikke brokkoli… og jeg har ikke likt brokkoli siden jeg var en liten guttunge, og moren min tvang meg til å spise brokkoli. Nå er jeg president i USA, og jeg nekter å spise mer brokkoli!» Aldri har vel noen amerikansk president kommunisert så tydelig og vennlig med den yngste delen av befolkningen. Californias brokkolibønder var imidlertid ikke like velvillige til presidentens omtale av grønnsaken, og derfor protesterte de ved å levere ti tonn brokkoli til Det Hvite Hus. Protestbrokkolien ble donert videre til matstasjoner for fattige hjemløse – som om de hjemløse ikke hadde nok bekymringer fra før.
I et forsøk på å bedre amerikanske barns helsetilstand var Michelle Obama vertinne for «Kids’ State Dinner» der et femtitalls kokkespirer mellom 8 og 12 år fikk tilberede lunsj i Det Hvite Hus. President Barack Obama var også tilstede, og da en av de unge kokkene spurte ham hva som var hans favoritt mat svarte Obama «brokkoli» uten å nøle. At man ikke skulle la seg lure av Barack Obamas tilsynelatende vennlige framtoning kan jeg forstå – man blir tross alt ikke valgt til amerikansk president uten å tråkke på noen tær, vil jeg tro. Men at Michelle så tydelig forberedte muligheten for at ektemannen kunne tilkjennegi sin beundring for brokkolimonsteret, det kan jeg ikke tilgi. Det bør også trekkes fram at Barack Obama i valgkampen i 2012 oppga chili, chips og svinekoteletter som sine favoritter, samt at han tidligere har erkjent en svakhet for nachos. Barack Obama er med andre ord en forræder, en mann som uten skrupler vraker nachos til fordel for brokkoli. Eventuelt kan det være at det er Michelle Obama som myndig bestemmer at «her i huset spiser vi opp grønnsakene». Det taler for øvrig heller ikke til brokkoliens fordel at Italias tidligere statsminister Silvio Berlusconi etter sigende elsker den lille grønne fysaken.
Barack Obama er med andre ord en forræder, en mann som uten skrupler vraker nachos til fordel for brokkoli.
Noen av dagens unge kjemper en hard kamp mot ananas på pizza – de ser det som like naturstridig som tanken om transvestitters eksistens må ha forekommet for en skogsarbeider fra Tynset på 1930-tallet. Ananasmotstanderne vokste antagelig opp med mødre som tvang dem til å spise ananas selv om de hylte og gråt. Eller kanskje de bare er bortskjemte, og alltid fikk velge vekk mat de ikke likte – med andre ord totalt forskjellig fra min oppvekst, og tanken på at noen skal ha hatt en bedre oppvekst enn meg selv gir meg trang til å gråte av raseri, kort sagt utvise en oppførsel ikke helt ulik atferden til et barn som ikke får viljen sin. Tiden vil vise om ananasmotstanderne vil lide samme skjebne som tidligere tiders brokkolimotstandere.
I dag har jeg ikke bare akseptert brokkoliens tilstedeværelse i ulike matretter, jeg har til og med begynt å sette oppriktig pris på den grønne livligheten. Knerten er knukket, Kvasten er dampkokt, og George Bush den eldre er ikke lenger president i USA.
Avslutningsvis er det vel ikke annet å gjøre enn å klemme til med en oppskrift på sautert brokkoli:
- Ha olivenolje i en panne, og varm opp oljen ved middels varme.
- Et par knuste fedd hvitløk freses i oljen i omtrent ett minutt.
- Ha oppi grovhakket brokkoli, og dryss over litt salt og grovkvernet pepper (du kan eventuelt bruke finhakket chili som krydder).
- Bland ingrediensene godt hele tiden, og trekk vekk pannen fra varmen når brokkolien har fått fin farge og passe mykhet.
(Hvis du vil gjøre det mer avansert kan du blande inn litt tørr hvitvin og sitronsaus i stekesausen.)
For de av leserne som ikke er vokst opp i hjem med bøker og penere møblement kan det opplyses at sautering rett og slett betyr å steke i stekepanne.
Rune Braaten går 6. semester på profesjonsstudiet i psykologi.
Referanser
http://www.independent.co.uk/news/world/americas/how-broccoli-became-a-political-hot-potato-provocative-remarks-by-president-obama-about-his-8701210.html
