Speilvendt var til stede da Brain Damage løftet taket på et proppfullt Gamla. Dette mener vår anmelder om konsertopplevelsen:
Over 200 psykologistudenter hadde befestet rockebulen Gamla i forbindelse med vårens store musikalske høydepunkt; konsert med instituttets eget husband Brain Damage. Som rockehelter flest, entrer bandet scenen på overtid, men dette glemmes raskt når de første tonene sprøytes ut fra anlegget.
Bandet sparker igang festen med Syd Barrett-hyllesten «Shine On You Crazy Diamond», en låt Siri Hylland på første rad hardnakket hevder er dedisert til henne. Gitarvirtous Bjørnar Hjulstad lukker øynene, mens de lyse skinnskoene beveger seg kattemykt over pedalene. De smektende tonene fra Hjulstads introsolo utløser et sammensurium av følelser i ansiktet til keyboardist Henning Bang; et minespill som selv Paul Ekman hadde hatt vanskeligheter med å sette ord på. Bangs fingre løper over tangentene, og i det Torgalsbøen forkynner den første tekstlinjen, er det vanskelig å vite om man befinner seg på Gamla i 2014 eller på Knebworth i 1975. Gjennomføringen er bunnsolid, og jubelbrølene fra et euforisk publikum får selv go-go-danserne på Blaze vegg-i-vegg til å miste konsentrasjonen. Neste låt ut er «Sultans of Swing», og nok en gang er det Hjulstad-show for alle penga. Hadde ikke publikum hatt så utrolig velutviklet inhibisjonskontroll, ville det regnet både roser og truser over den sortkledde hunken Hjulstad, som gir fansen en leksjon i avansert gitaronani. I bakgrunnen har statistikkprofeten Eilertsen og studentrepresentant Irgens stålkontroll på bass og perk, mens Christine Mohn korer for harde livet i frontlinjen.
Bandet tar så det hele ned med en versjon av Anne-Grete Preus «Når himmelen faller ned», en låt som passer Torgalsbøens dype røst som hånd i hanske. Henning Bang kaster så blazeren, og bandet gønner på med «Have You Ever Seen The Rain», før Hjulstad fortsetter å smelte pikehjerter på «Still Got The Blues». «Feil side ta Mjøsa», «Wonderful Tonight» og «Natural Woman» følger, og gir publikum mulighet til å få igjen pusten. Neste låt, «Johnny B Goode», er kveldens store høydepunkt, og man begynner å tvile på om Hjulstad faktisk gikk sammenliknende politikk på UiB. Alt tyder på at mannen har en mastergrad i rock. Det eneste som er sikkert er at han både har gitar- og saksbehandling under huden. Siste før pause er «Sunny Afternoon». Kinks-låta fremføres med bravur, og avsluttes med en saftig high-five fra de to gitaristene Bang og Hjulstad. Kjærlighetserklæringene hagler, og både svette og tårer pipler frem hos publikum.
Jon Monsen Trio underholder de fremmøtte i pausen, mens øl fortæres og frisk luft trekkes. Etter pausen bølger repertoaret fra Pink Floyd til boblende dansebandtoner, før det hele avsluttes med «Get Lucky» og nok en Pink Floyd-cover, til publikums store glede. Timene har fløyet avgårde, og klokken nærmer seg midnatt med stormskritt. Bandet trampeklappes av scenen, ned til massene, hvor bilder knipses og autografer skrives. Sakte, men sikkert, tømmes lokalet, og publikummere med skyhøye dopaminnivåer og stjerner i øynene strømmer ut i natten.
Karakter: Bestått.
