Den håpløst nostalgiske

TEKST YLVA ØSTBY
ILLUSTRASJON KATARINA EISENSTEIN

Nostalgien kan angripe når du minst venter det. Du kan gå omkring i den virkeligheten som kalles nåtiden og være opptatt med ditt, f.eks. på vei til gaten på flyplassen en tidlig morgen, kanskje svippe innom taxfree-en og traske litt formålsløst omkring blant parfymehyllene, og før du vet ordet av det, setter noen på musikk over anlegget og det sier «klikk», som fra en bryter som setter i gang en strøm av varme følelser fra brystet og oppover, og tiden blir myk og bøyelig og drar deg omtrent 25 år tilbake i tid. 

Flaue 90-tallslåter
Jeg har alltid tenkt på nostalgisk musikk som noe gammeldags og sepiafarget, noe som kommer knirkende ut av gamle grammofoner; Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé og den slags. Men det er jo klart, etter hvert som generasjonene, også den jeg selv tilhører, flytter på seg, vil også den gamle musikken gjøre det. Her kunne det passet å nevne musikken som opptok meg da jeg var 15-16: Nirvana, Pearl Jam, Bjørk, PJ Harvey og Nick Cave – the soundtrack of my youth, og det hadde jo passet godt til denne historien om det var noe fra for eksempel Murder Ballads som fikk nostalgien til å flomme over i meg. Men så heldig var jeg ikke. Vi må huske, når jeg nå skal avsløre kilden til min nostalgi, at soundtracket også inneholder all den musikken som var populær da vi var unge, allestedsnærværende gjennom radio og TV (den gangen da vi ikke hadde smarttelefoner og Spotify), på fester og utesteder. 

Ikke til de liflige tonene av Where the Wild Roses Grow, men til Shaggy’s Boombastic krøp, som en skilpadde på vei ut av skallet sitt, de nostalgiske følelsene fram, og man kan si hva man vil om tekstlinjer som «Mista Lova Lova, mmmh!», men særlig romantisk er det i alle fall ikke. (Her kan det være på sin plass for den gjennomsnittlig musikkinteresserte leser, spesielt av yngre årgang, å søke opp sangen på Youtube – på eget ansvar!) 

Man får bare ta det man får, og i et lite øyeblikk ble jeg gående i min egen verden, langt borte fra den skarpe flyplassbelysningen, og kjenne på minnene som foldet seg ut rundt meg: Karen, Therese, Therese, Silje og meg på vei til en fest et eller annet sted på Kjelsås, klærne jeg pleide å gå i, guttene vi klinte med. Jeg blir litt flau av å tenke på det nå – både klininga og at akkurat denne låta beveget meg som den gjorde, om enn bare i et blaff. 

Flau blir jeg også når jeg går forbi plakater som reklamerer for «Back to the 90’s»-arrangementer, hvor man kan se 90-tallets nå lett falmede house- og dance-helter utfolde seg i Oslo Spektrum. Det føles som noe lett patetisk og bakstreversk, og får meg til å tenke at hvis jeg også blir nostalgisk av slike flaue 90-tallslåter, må jo jeg også være en sånn? En håpløs nostalgiker?

Fra diagnose til behandling
I ca. 200 år var nostalgien en medisinsk diagnose med potensielt dødelig utgang (Hofer, 1688, oversatt til engelsk av Anspach, 1934; Roth, 1991). Da kunne man virkelig snakke om «håpløse nostalgikere». Johannes Hofer, som regnes som begrepet «nostalgi» sin far, gjorde sin forskning på fenomenet motivert av et ønske om å hjelpe mennesker med alvorlige symptomer som hjertesvikt, depresjon og seigt slim i blodet. Behandlingsalternativene begrenset seg stort sett til klystér, årelating, diverse salver og tilbakeføring til hjemstedet (mer om dette en annen gang). 

I dag, derimot, har nostalgien flyttet seg fra undersøkelsesbenkene og psykoanalysedivanene til dagligspråket vårt, og gjennomsyrer både samfunns- og følelsesliv. Dagens nostalgiforskere er faktisk mer opptatt av hvordan nostalgi kan virke som behandling enn å behandle selve nostalgien. For eksempel er nostalgi et sentralt element i minneterapi og tilrettelegging av omgivelsene for mennesker med demens (Berntsen og Kirk, 2019). Her er bruk av tidstypisk musikk, gjenstander og matretter, samt bruk av «retro-interiør» med på å vekke selvbiografiske minner og styrke livskvaliteten hos mennesker som i mer moderne settinger strever med å huske. 

Nostalgi har flere positive effekter, skal man tro et bredt tilfang av nostalgistudier, hvor de fleste av dem viser til at det å indusere nostalgi fører til økt positiv affekt, også hos ikke-demente (se for eksempel en metaanalyse av Umar Ismail, Cheston, Christopher og Meyrick, 2020). Men hva er det som er så positivt med nostalgien?

Nyttig nostalgi
I en nylig studie undersøkte kinesiske og britiske forskere effekten av å sette folk i en nostalgisk stemning, sammenlignet med det å fremme enten refleksjon over fortiden eller grubling over fortiden («brooding», i deres terminologi) (Jiang, Cheung, Wildschut & Sedikides, 2021). Deltakerne ble bedt om å tenke gjennom en hendelse fra fortiden, knyttet til et av de tre fortidsperspektivene (f.eks. «får meg til å lengte tilbake til en tid og et sted», vs. «forsøker å forstå, analyserer hendelsen», vs. «spør meg selv hvorfor jeg fortjente dette»). Deretter stilte de deltakerne en rekke spørsmål om hvordan hendelsen var knyttet til seks ulike utfallsmål, og sju ulike hukommelsesfunksjoner. 

De seks utfallsmålene var hentet fra tidligere studier på effektene av nostalgi: positiv affekt, selvfølelse, selvkontinuitet, optimisme, sosial tilhørighet og opplevd meningsfullhet i livet. I denne studien var de interessert i å undersøke i hvilken grad disse positive effektene er spesifikke for nostalgisk mimring sammenlignet med de to andre mimreformene. 

De sju hukommelsesfunksjonene handler rett og slett om hvilken rolle minnene våre spiller i ulike situasjoner i livene våre, og basert på tidligere forskning av blant andre Washington (2009), valgte de ut de følgende «bruksområdene»: kjedsomhetsreduksjon, bruk i samtaler, opprettholdelse av nærhet til andre (f.eks. å føle seg nær noen som er langt borte eller død), dele informasjon med andre (f.eks. familiehistorie), forberede seg på døden (oppsummere eget liv og virke), selvaktelse (se seg selv som verdifull) og den mindre hyggelige funksjonen opprettholdelse av nag og bitterhet (f.eks. holde fast ved et smertefullt minne).

Resultatene viste en effekt av nostalgi på alle de positive utfallsmålene, særlig positiv affekt, men minst for fremtidsoptimisme. Sammenligninger med hver av de to andre mimremodusene viste særlig en forskjell mellom grubling og nostalgisk mimring, men også en rekke forskjeller mellom refleksjon og nostalgi. Effektene var også tydelige for nesten alle de sju minnefunksjonene, hvor nostalgikerne skårte høyere på alt unntatt selvaktelse (ingen effekt) og bitterhet (nostalgi ga mye lavere bitterhet). Dessuten var det ingen store kulturelle forskjeller mellom britiske og kinesiske deltakere. 

Studien bekrefter tidligere forskning som vektlegger nostalgiens mange fordeler. Å være nostalgisk er slett ikke håpløst. Det er forbundet med positive følelser, det bidrar til selvkontinuitet og opplevd nærhet til andre. I det øyeblikket i taxfree-en da jeg nærmest så ungdomsvennene mine rundt meg, klare til fest, ble jeg minnet på dem med ny styrke og jeg kjente meg knyttet til dem igjen. Det er heller ikke en fullstendig unyttig aktivitet. (Og her vil jeg ile meg til å si at jeg synes det er på høy tid at forskningen retter søkelyset mot akkurat dette, at mimring ikke kun er en tanketom pauseaktivitet (skjønt man heller ikke skal kimse av nostalgien som tidsfordriv i disse digitale tider med kontinuerlig aktivisering utenfra). Vi bruker de nostalgiske minnene som drivstoff for sosiale samtaler, som bindeledd mellom ulike tidsplan og med menneskene som betyr noe for oss. At det reduserer bitterhet er kanskje ikke overraskende, gitt at nostalgi innebærer en følelse av lengsel tilbake til noe godt – det rosenrøde fordriver kanskje det dystre, om enn for en stund. 

Trist nostalgi
Men ikke alle ser like rosenrødt på nostalgien. Forskerne Newman og Sachs kritiserer forskningen til gruppa hvis resultater jeg nettopp har referert, for å være mindre økologisk valid (Newman og Sachs, 2020; Newman, Sachs, Stone og Schwartz, 2020). Å be folk om å tenke på et nostalgisk minne i et spørreskjema eller inne på labben, er å be om den rosenrøde varianten av nostalgien, mener de, og viser til sin egen forskning med bruk av hendelses-sampling og dagbokstudier. I en av disse studiene (Newman, Sachs, Stone og Schwartz, 2020) fant de at deltakerne deres rapporterte om mer nostalgi knyttet til negative hendelser i løpet av dagen, både målt med daglig rapportering og gjennom tilfeldige forespørsler gjennom dagen (hendelses-sampling). 

Det var også en negativ sammenheng mellom nostalgi og positive følelser. Deltakerne i deres forskning, viste altså det motsatte mønsteret, nemlig at nostalgi var knyttet til mer tristhet. I den andre studien (Newman og Sachs, 2020) gjennomgikk de en dagbokstudie hvor de analyserte forholdet mellom nostalgi, ensomhet og negative følelser. En studie av Abeyta, Routledge og Kaslon (2020) har nemlig vist at nostalgi kan redusere de negative effektene av ensomhet og fostre positive følelser. Men Newman og Sachs (2020) fant altså det motsatte: Nostalgien hadde en negativ effekt på ensomhet og der igjennom negative følelser.

16-åringen og meg
Nå er jo min lille anekdote fra flyplassen i grelt morgenlys ikke akkurat representativ for alle nostalgiske opplevelser folk kan oppleve i løpet av en dag – eller et helt liv. Men kanskje er den representativ gjennom å vise et eksempel på hvor mye forskjellig nostalgien kan romme, hvor mange ulike situasjoner den kan oppstå i, og hvor kompleks den er. Følelsen jeg kjente i brystet var umiskjennelig nostalgisk (jeg kan forstå hvordan Johannes Hofer kunne ta feil av dette og hjertesvikt i et kort øyeblikk), men det komiske elementet er kanskje ikke det som typisk kjennetegner nostalgisk mimring. I alle fall ikke i de studiene jeg har lest – kanskje det er et undervurdert aspekt. 

Men ett element fra forskningen på nostalgi kan jeg definitivt kjenne meg igjen i, når jeg nå mimrer tilbake til det nostalgiske bakholdsangrepet, og det er følelsen av selvkontinuitet. For nettopp i det flaue minnet, speiler jeg mitt 16-årige jegs himling med øynene til den blodharry låta, og trer frem i meg selv nettopp som kontrast til musikken jeg IKKE identifiserte meg med. Jeg kjenner på bekreftelsen av at hun jeg var, og hun jeg er, er den samme personen, til tross for alt som har endret seg, og alle de øyeblikkene som har samlet, og alle øyeblikkene som har gått tapt i meg gjennom 25 år med normal, menneskelig glemsel. 

Ylva Østby er nevropsykolog, forfatter og førsteamanuensis ved PSI. 

Referanser
Abeyta AA; Routledge, C; Kaslon, S; (2020) Combating Loneliness With Nostalgia: Nostalgic Feelings Attenuate Negative Thoughts and Motivations Associated With Loneliness. Front Psychol. 2020 Jun 23;11:1219. doi: 10.3389/ fpsyg.2020.01219. 
Anspach, C. K. (1934). Medical dissertation on nostalgia by Johannes Hofer, 1688. Bulletin of the Institute of the History of Medicine, 2(6), 376-391. http://www.jstor.org/stable/44437799
Berntsen, D; Kirk M. Watering Memory Trees. Cerebrum. 2019 Feb 1;2019:cer-02-19.
Jiang, T; Cheung, WY; Wildschut, T; Sedikides C. (2021) Nostalgia, reflection, brooding: Psychological benefits and autobiographical memory functions. Conscious Cogn. 2021 Apr;90:103107. doi: 10.1016/j.concog.2021.103107
Newman, DB; Sachs, ME; Stone, AA; Schwarz N. Nostalgia and well-being in daily life: An ecological validity perspective. J Pers Soc Psychol. 2020 Feb;118(2):325-347. doi: 10.1037/pspp0000236. 
Newman, DB; Sachs, ME. The Negative Interactive Effects of Nostalgia and Loneliness on Affect in Daily Life. Front Psychol. 2020 Sep 2;11:2185. doi: 10.3389/fpsyg.2020.02185. 
Roth, M. S. (1991). Dying from the past: Medical studies of nostalgia in nineteen-century France. History and Memory, 3(1), 5-29. Umar, Ismail S; Cheston, R; Christopher, G; Meyrick, J. (2018) Nostalgia as a psychological resource for people with dementia: A systematic review and meta-analysis of evidence of effectiveness from experimental studies. Dementia (London). 2020 Feb;19(2):330-351. doi: 10.1177/1471301218774909.