Psykologifaget ble brukt til å legitimere apartheidsystemet. Derfor har psykologien et særlig ansvar for å bidra til gjenoppbyggingen av det sørafrikanske samfunnet.
I nesten et halvt århundre styrte apartheid det sørafrikanske samfunnet og skapte store gap mellom mennesker, både sosialt, politisk og økonomisk. Undertrykkelsen hadde mange alvorlige psykiske konsekvenser, og fokus på raseforskjeller gjennomsyrer fremdeles samfunnet. Det er fortsatt sånn at de fleste svarte er underpriviligerte, mens de aller fleste hvite tilhører øvre middelklasse. Det er åpenbart at et slikt altomfattende system som påvirket mesteparten av den sørafrikanske befolkningen og infiltrerte alle sosiale, økonomiske og politiske aspekter av samfunnet, hadde langsiktige konsekvenser, og at endring av samfunnsstrukturen vil ta tid.
Apartheidsystemet konstruerte kroppen som naturlig rasebasert og påla dette synet både på enkeltpersoner og på samfunnet som helhet. Det ble brukt en reduksjonistisk diskurs som behandlet svarte individer fundamentalt forskjellig fra og underlegne de hvite. Apartheidsystemet institusjonaliserte raseforskjeller ved for eksempel å gjøre alle skoler rasesegregert og gi elevene forskjellig utdanningsnivå. Svarte elever fikk et dårligere pedagogisk grunnlag enn alle andre raser (Ratele & Shefer, 2003).
Denne segregeringen ble forklart med genetiske forskjeller og at utdanningen skulle være tilpasset det svarte var ment å gjøre, nemlig ”hogge tre og bære vann”, en beryktet uttalelse fra Henrik F. Verwoerd, som regnes som arkitekten bak apartheid. Verwoerd var statsminister i Sør-Afrika mellom 1958 og 1966. Han hadde akademisk bakgrunn fra sosialpsykologi og filosofi, var professor i sosiologi, og inspirert av nazismens ideologi. Verwoerd mente at man burde følge en politikk der innbyggerne var ”separerte, men likeverdige”. Han tok sterkt til orde for at Sør-Afrika skulle deles inn i separate nasjoner, og argumenterte for at kontakt mellom ulike grupper ville hindre hver gruppes evolusjon til en selvstendig nasjonal enhet. Mange hvite støttet han i at de svarte skulle få selvbestemmelse først når de var klare for det (MSU, 2014).
Hvit psykologi
Psykologi som fag bidro til utvikling av ulike verktøy som ble brukt til å rettferdiggjøre raseforskjeller presentert av apartheid. Psykologien lot seg i stor grad brukes for å støtte oppfatninger av svarte som primitive og mindreverdige, med begrenset intellektuell og kulturell kapasitet (Ratele & Shefer, 2003, s. 95). Den tilbød rasjonaliseringer for undertrykkelsen av andre hudfarger enn hvit, og mange psykologer jobbet for å forstå hvordan såkalte «primitive» – det vil si ikke-europeere – kunne være deltakere i den moderne vestlige sivilisasjonen. Intelligenstesting ble brukt for å legitimere segregering, og ble utformet for å bevise at svarte var mer primitive og ikke egnet seg til de samme jobbene som hvite (Seedat & McKenzie, 2008).
Allerede fra midten av det 20. århundre ble idéen og anvendelsen av apartheid viklet inn i den psykologiske disiplinen i Sør-Afrika, i mange ulike former. Den profesjonelle organisasjonen ”Psychological Institute” tok kun opp hvite medlemmer da den ble dannet i 1962, og ved de fleste universitetene ble svarte studenter nektet å studere psykologi. Akademikere syntes også å være likegyldige til å tilgjengeliggjøre psykologisk forskning for svarte sørafrikanere.
Et annet fremtredende eksempel på hvordan psykologer spilte en rolle i å opprettholde det undertrykkende systemet, var deres taushet om apartheids enormt undertrykkende og myndighetsberøvende virkninger på befolkningen. Psykologene hadde dessuten et manglende fokus på kontekstuelle forhold som skapte de psykologiske symptomene klientene deres slet med. Mange profesjonelle organisasjoner bestående av psykologer og psykiske helsearbeidere var enten klart for eller ga indirekte sin støtte til apartheidregjeringen. Blant fagfolk var den store majoriteten hvit (Stead, 2002).
Segregeringen ble forklart med genetiske forskjeller og at utdanningen skulle være tilpasset det svarte var ment å gjøre, nemlig ”hogge tre og bære vann”, en beryktet uttalelse fra Henrik F. Verwoerd, som regnes som arkitekten bak apartheid.
Rasisme innenfra
Franz Fanon, en revolusjonerende forfatter og psykiater, har vært fremtredende i sitt arbeid for å belyse dehumaniseringen av svarte mennesker og effektene kolonialisme og rasisme hadde på individnivå, noe som er aktuelt for apartheidsystemet i Sør-Afrika. Fanon hevdet at svarte hadde en patologisk trang til å bli hvite, som ble påtvunget dem av kolonimakten som påla dem sin hvite sivilisasjon og europeiske kultur. Ifølge han har dette hatt en ødeleggende effekt, ettersom de startet en «selvobjektifiserende praksis» og prøvde å ”bli” mer hvite ved for eksempel å rette ut håret, bleke huden, ønske å gifte seg med en hvit person, adoptere kolonimaktens aksent etc. Han sa at svarte mennesker har en tendens til å implementere en rasisme innenfra, og hevdet videre at å tilpasse seg andres kultur betyr å gi opp sin egen, og dermed utslette sin egen kulturelle hukommelse. Ønsket om å bli hvit ble stoppet gjennom at rasekategorier ble satt på plass. Disse var basert hovedsakelig på hudfarge og hårtekstur. Selv etter å ha blitt «mer hvit» var en fortsatt definert som svart. Fanon hevdet at dette skapte en kontinuerlig dissonans mellom ego og kultur, seg selv og samfunnet. Han mente dette var sykdomsfremkallende og førte til en dypt rotfestet følelse av mindreverd (Hook, 2003).
Ifølge Fanon besto svart identitet i en hvit og rasistisk kultur av to dimensjoner: en identitet knyttet til andre svarte, og en til hvite. Dette skaper en følelse av å ha to opplevelser av selvet. Folk kan ende opp midt i mellom; verken hvit nok eller svart nok. Dette er lett å overføre til en annen kategori brukt i Sør-Afrika, nemlig ”farget”, som henviser til dem som verken er svarte eller hvite. De fargede blir levende eksempler på personer som er «fanget midt i mellom». Kjernen i Fanons arbeid er hvor viktig rase er for å definere en persons identitet og dermed hvor ødeleggende det blir når samfunnet som helhet bestemmer verdien av ens rase. Ettersom hudfarge er umulig å unnslippe i motsetning til for eksempel religion som kan skjules, skaper det utfordringer i en helt annen skala (Hook, 2003).
Psykologifagets mangel på mot
Allerede på 80-tallet var psykologifaget under økende kritikk på grunn av sin manglende innsats for å røre sosial og politisk vilje. Psykologiens fokus var heller på å prøve å få enkeltpersoner til å tilpasse seg sosiale og politiske systemer, i stedet for å gjøre det motsatte; å motstå restriksjonene visse sosiale og politiske systemer har på folk. Dette betyr at mange psykologer bidro til å opprettholde status quo. Det er ingen tvil om at folks mentale helse ble påvirket negativt av det sosiale, økonomiske og politiske systemet. Apartheid skapte omfattende psykiske plager blant sine ofre for politisk undertrykkelse, men psykologene fokuserte lite på de kontekstuelle faktorenes innvirkning på klientene deres. Istedenfor å motstå systemet, veiledet terapeutene den undertrykte befolkningen i hvordan de skulle tilpasse seg og takle hverdagen innenfor systemet (Kagee & Price, 1995).
Psykologer i Sør-Afrika etterstrebet å profesjonalisere og formalisere sitt fag for å få legitimitet. De fremhevet sin rolle som forskere og psykometrikere for å argumentere for behovet for deres kompetanse. Etter hvert som de fikk status som eksperter, brukte de sin stemme til å definere de svarte som mindreverdige og med behov for å bli «siviliserte», noe som økte verdien av psykologene og rasjonaliserte apartheids segregerende ideologi (Seedat & McKenzie, 2008).
Psykologifagets rolle etter apartheid
Alle disipliner har et ansvar for å bidra til gjenoppbyggingen av det sørafrikanske samfunnet, og psykologi blir av mange sett på som ekstra viktig, ettersom faget ble brukt for å legitimere segregeringen og undertrykkelsen. På 1980-tallet startet noen progressive psykologer utfordrende faglige psykologiforeninger. De stilte spørsmål ved etiske aspekter ved praksisen deres, så på alternative former for psykososiale tjenester for å hjelpe krenkede individer eller høyrisikogrupper, og etterspurte en kritisk gjennomgang av det sørafrikanske psykologifaget. Deres arbeid resulterte i etableringen av Psychological Society of South Africa, den første inkluderende og demokratisk etablerte organisasjonen for profesjonelle psykologer (Seedat & McKenzie, 2008). Både Sør-Afrika og andre land har forsøkt å bruke psykologisk teori til å etablere tiltak for å håndtere etterdønningene av apartheid, for eksempel gjennom programmer for å redusere fordommer og terapeutiske intervensjoner rettet mot å kurere rasistiske individer, men disse har ikke vært veldig effektive (Rey & Duncan, 2003).
Selv om det har vært et ønske om å bidra i gjenoppbyggingen av det sørafrikanske samfunnet, vil mange hevde at det innen psykologien ikke har blitt gjort så mye som kunne vært mulig. Dette særlig tatt i betraktning av psykologiens bidrag til å opprettholde det undertrykkende systemet. Men det er flere som prøver å tilby løsninger. Et eksempel er Price og Kagee (1995). De hevder at psykologer i veldig liten grad har hjulpet klientene sine til å kontekstualisere sine psykiske plager, og foreslår at en mer holistisk terapi vil hjelpe klientene med å overvinne sine problemer. De hevder at en tilnærming på systemnivå er den best egnede formen for psykologisk rådgivning i Sør-Afrika. Gjennom å se på både familiedynamikk, sosiale relasjoner og sosiopolitisk innflytelse, får man et mer helhetlig bilde av den enkelte som en del av det større samfunnet. Ved å gi klienter mer helhetlig rådgivning og hjelpe dem til å se seg selv i sammenheng med mange i samme situasjon, vil ofre for apartheid kunne bli rustet til å løse utfordringer som hindrer endring av den politiske situasjonen. Å innse at det ikke er interne grunner som forårsaket deres psykologiske stress, men heller at det har sammenheng med et undertrykkende politisk system, er et svært viktig resultat av vellykket rådgivning. Den viktigste intervensjonen er å hjelpe klientene å forstå seg selv og det undertrykkende systemet på en annen måte, noe som kan føre til frigjøring (Kagee & Price, 1995).
Selv om det har vært et ønske om å bidra i gjenoppbyggingen av det sørafrikanske samfunnet, vil mange hevde at det innen psykologien ikke har blitt gjort så mye som kunne vært mulig. Dette særlig tatt i betraktning av psykologiens bidrag til å opprettholde det undertrykkende systemet.
Veien videre
De politiske endringene i Sør-Afrika etter 1994 har vært oppmuntrende, men arven etter apartheid vil fortsette å påvirke samfunnet. Derfor fortsetter psykologer å spille en viktig rolle i jakten på alternative intervensjonsparadigmer. Både Kagee & Price (1995) og Stead (2002) argumenterer for at psykologer kan fungere som frigjørere, hvis de fokuserer på myndiggjøring av sine klienter gjennom en mer helhetlig terapeutisk tilnærming. Stead (2002) fremhever viktigheten av at psykologifaget i Sør-Afrika motstår den dominansen europeisk og amerikansk psykologi har over hele verden. En psykologi som virker frigjørende fokuserer på å møte de psykososiale behovene til majoriteten av en nasjons folk. Han hevder også at regjeringen har brukt for få midler på psykisk helse og at infrastrukturen for å gjøre psykologiske tjenester tilgjengelig, også for folk som bor i vanskeligstilte samfunn, ikke er på plass. Dette sier noe om hvordan det prioriteres, og sender signaler til samfunnet om at psykisk helse er av mindre betydning enn andre ting. Det viser seg som nok en sak hvor marginaliserte menneskers behov ikke blir vektlagt. Svarte dominerer fortsatt den marginaliserte befolkningen, og svært mange har begrenset tilgang til ulike tjenester.
Det er ingen tvil om at psykologi som fag ble integrert i opprettholdelsen av apartheidsystemet på direkte og indirekte måter, og bør holdes ansvarlig for dette. Men det er viktig å se fremover og fokusere på psykologiens muligheter til å bidra til å endre det sørafrikanske samfunnet til det bedre.
Referanser
Ashraf, Price Joseph L. (1995).Apartheid in South Africa: Toward a Model of Psychological Intervention. Journal of Black Studies. 1995, Vol 25, 6, 737–48.
Hook, Derek (2003). Franz Fanon and Racial Identity in Post-Colonial Contexts in Ratele, K. and Duncan, N. (eds) (2002) Social Psychology: Identities and Relationships. (pp. 107-129)UCT Press, Cape Town, South Africa.
Michigan State University (2014). Hendrik Frensch Verwoerd
http://overcomingapartheid.msu.edu/people.php?id=65-251-7D Tilgjengelig 18.01.2014
Ratele, Kopano & Shefer, Tamara (2003).Bodies and Apartheid in Ratele, K. and Duncan, N. (eds) (2002) Social Psychology: Identities and Relationships. (pp. 88-106)UCT Press, Cape Town, South Africa.
Rey, Cheryl de la & Duncan, Norman (2003). Racism: A Social Psychological perspective in Ratele, K. and Duncan, N. (eds) (2002) Social Psychology: Identities and Relationships. (pp. 45-66)UCT Press, Cape Town, South Africa.
Seedat, M. & Mackenzie, S. (2008). The triangulated development of South African psychology: Race, scientific racism and professionalisation. in C. Van Ommen & D. Painter (Eds.). A History of Psychology in South Africa (pp. 65-89) UNISA Press.
Stead, Graham, B. (2002). The transformation of psychology in a post–apartheid South Africa – an overview. International Journal of Group Tensions, 31 (1), 79-102.
