Simone de Beauvoir beskriver i Det Annet Kjønn (2000) hvordan kvinnen var bundet til sin mann, og måtte skape en meningsfull verden bak lukkede dører – i hjemmet. Mannen hadde sin absolutte frihet, og tok del i det politiske og kulturelle liv. Simultant gjorde kvinnen husarbeid, der sansen for strevet kunne komme av det forserte ønsket om å herske over et univers. «Å vaske, stryke, feie, oppspore støvdottene som ligger gjemt i mørket under skapene, det er å si nei til livet, samtidig som man stanser døden, for tiden skaper og ødelegger i én eneste bevegelse, husmoren griper bare det benektende aspektet» (s.500). Det danner en ond sirkel, der husmoren bare tilsynelatende gjør en positiv forskjell – støvdottene vil jo alltid gjenoppstå.
Den gang da …
Under patriarkatet var ekteskapet en økonomisk avtale. Ved alteret overleverte faren sin eiendom, altså sin datter, til en ny mann. Hun skulle nå bli ivaretatt av en annen, og denne overgangen kunne være tøff for kvinnen. Giftermålet gikk ikke nødvendigvis hånd i hånd med kjærligheten. «Ekteskapet er ment å skulle forsvare henne mot mannens frihet, men fordi det ikke finnes kjærlighet eller individualitet uten frihet, må hun gi avkall på kjærlighet fra ett spesielt individ for å sikre seg beskyttelse fra en mann hele livet» (s. 500). Kontrakten ga sikkerhet, som var førsteprioritet. Kvinnens liv eksisterte bare innenfor mannens rammer, hun kunne bare kjenne nytelse i en ikke-individualisert form. Samtidig hadde ikke Beauvoir gitt opp håpet om den autentiske kjærligheten. Hennes ideal var gjensidighet. Uavhengig av plassering på kjønnsspekteret skulle man anerkjenne hverandre som frie objekter.
En teori om kjærlighet, litt uten kjærlighet?
Vi beveger oss fra det intellektuelle miljøet i Paris til vårt naboland, Sverige. Det var vinter, året var 1972, og kvinnen skulle endelig frigjøres fra mannen. Det ble skrevet et manifest, hvor målsettingen var at ethvert individ skulle være autonomt og økonomisk uavhengig av pårørende. Tesen var at det skulle gi en langt bedre tilværelse. Ideen om det selvstendige individet tilhører individualismen, som dominerer i vesten. Imidlertid virker det som få land tok ideen så bokstavelig som Sverige. Førti år senere hadde frigjøringsprosessen satt sine spor, noe dokumentarfilmen Swedish Theory of Love, som kom ut i 2015, viser til. Her er den virkeligheten som Beauvoir skildret, fjern. Sverige hadde – i tiden da filmen ble skapt – verdens høyeste antall voksne som bodde alene: Det vil si halvparten av det svenske samfunnet! Dette i en tid hvor ekteskapet aldri hadde vært bedre for kvinner i de vestlige samfunn. De enslige kvinnene var ikke bare blitt økonomisk uavhengige, de kunne også befrukte en eggcelle uten en manns fysiske medvirkning. Sæden reiste fra Danmark til deres dørstokk, så sprøytet kvinnen den inn på egen hånd. Kvinnen lot til å være tilfreds med sin enslige tilværelse (hva med mannen?). På samme tid gikk en fjerdedel av dødsfallene blant eldre ubemerket hen i Sverige. Ingen savnet de eldre: De skulle klare seg selv, noe de for så vidt gjorde, økonomisk sett.
«Det er enklere å opprettholde en fortelling om at vi er lette å ha med å gjøre, ved aldri å inngå i et forhold, enn å kaste oss inn i et som avslører vår utilstrekkelighet.»
Er det «utover» vi må gå?
Dokumentaren problematiserte tendenser ved det moderne liv, hvordan vi forholder oss til hverandre: Den selvstendige væren, det å ikke lenger være del av en gruppe – eller en familie, for å sette det på spissen. Det virker overdrevent, og kanskje skremmende at det gir gjenklang i mange unge kvinners verdier. Å innse hvor farget disse ideene er av samtiden kan føles nedslående. Det kan ligge en styrke i å ha nok i seg selv: å bo alene, mestre å reise alene, gå på teater alene, forstå pensum alene. Alenetid og uavhengighet er jo fint, men kanskje uheldig hvis det blir mer konformt enn å være i relasjon til andre. Det er enklere å opprettholde en fortelling om at vi er lette å ha med å gjøre, ved aldri å inngå i et forhold, enn å kaste oss inn i et som avslører vår utilstrekkelighet. I dokumentaren realiserer de voksne seg selv, uten å krysse hverandres veier. Veiene blir til utallige personaliserte, smale stier. Hvor fører stiene hen?
I velferdssamfunnet har vi råd til å se på oss selv som det viktigste prosjektet i verden. Risikoen for å oppleve tilværelsen isolerende gjelder jo både i og utenfor ekteskap: Enten det er i et «dukkehjem», eller i en enslig tilværelse der premissene er skapt av deg selv. Døren kan fortsatt låses og gardinene trekkes for, manifestert i både fysisk og psykisk forstand. Hvorfor er det store godet blitt uavhengighet? Det er kanskje mindre risikofylt at ingen holder deg i hånden, og derfor ikke kan miste deg og knuse deg i tusen biter. Likevel, det kan tenkes at vi ved å tviholde på uavhengigheten, holder tilbake på kjærligheten, der en forutsetning kan være at du lar et annet individ bære deg. Er det kanskje her en burde hatt FOMO (fear of missing out)?
Samhørighet versus uavhengighet
Mennesket vil herske over seg selv, naturen, og alt imellom. Derfor kan det være skremmende å anerkjenne at den gjensidige avhengigheten, i mindre eller større grad, eksisterer. En menneskekropp kan ikke eksistere utenfor et økologisk system. En hjerne kan ikke eksistere uten å bli anerkjent av en annen hjerne. Likevel higer vi etter uavhengigheten. Vi jobber hardt for å realisere våre mål, og produktivitet er blitt en dyd på lik linje med omgjengelighet. I den grad man ønsker å ta et oppgjør med den produktive og selvsentrerte virkeligheten, kan det være en idé å tidvis bevege seg ut av dette rammeverket.
Dette proklamerer Jenny Odell i boken How to Do Nothing: Resisting the Attention Economy (2019). Det er befriende lesning: Hun slår et slag for anti-produktivitet (ikke latskap), for å vedlikeholde ens dype oppmerksomhet, samt koble seg på menneskene og naturen i sitt nærområde. Hvorfor slutter vi å gjøre ting fordi det ikke har en funksjon utover å være hyggelig? Når man kan leve uavhengig av en partner, kan det altså velges bort. Det samme gjør seg gjeldende med tidsbruk: Tiden blir en økonomisk verdi som må utnyttes effektivt, slik fungerer den instrumentelt. Et hvert gjøremål skal være et middel til et mål, og dette kan være en «voksenfelle». Er ikke livet mer enn å krysse av en liste? Odell minner leseren på at naboen har et følelsesliv like komplekst som ens eget, og at det er givende å bygge bro til en øy. I en større skala fungerer det berikende å legge merke til mer i sine omgivelser enn sin egen nesetipp, og sørge for å oppleve gjennom hele sitt sanseapparat. Det finnes en mengde verdier som ikke kan kvantifiseres. For eksempel kjærlighet.
Samtidens kjærlighet
Å gi seg fullstendig hen til en partner virker utelukkende som en dårlig idé – mister man ikke da fokus? Det hadde vært mye enklere hvis samtaler med trær på ens daglige joggetur hadde vært stimulerende nok – som den ene kvinnen i den nevnte dokumentaren hevdet. Dette kan diskuteres så teoretisk man vil, men det skumle er hvordan det aktualiseres i våre liv. En studie på tyske kvinner illustrerer tendensene: Morsrollen blir utsatt for å øke barnefri tid, et samliv der man bor sammen med andre voksne blir i økende grad et alternativ til ekteskap, og yrket blir prioritert fremfor familie (Adler, 2004). Hvordan skal man ta stilling til dette? Er man feig hvis man snubler inn i de tradisjonelle familiestrukturene? En eventuell barnløs og enslig tilværelse er et ukjent farvann. Det er sikkert at et barnefritt liv er fordelaktig for jordens eksistens – men hva går man glipp av?
Kvinnen og mannens ulike situasjoner gjenspeiler deres oppfatning av kjærligheten i ulike tider. Det er interessant hvordan dette kan knyttes til endringer i makt og autoritet mellom kjønnene. Beauvoir skildret hvordan kvinnen var den elskende, dømt til avhengighet, og var fullstendig hengiven, kroppslig og sjelelig, til mannen. Kvinnen ga slipp på sin individualitet til fordel for sin «herre». Derimot var kvinnen for mannen en verdi blant flere andre, som han ville integrere i sitt liv. Simmel (1908) tenkte at den beste måten å vedlikeholde individualitet i en liten gruppe, var enten ved å lede, eller delvis være utenfor den. Dette likner mannens tidligere posisjon i forholdet. For i takt med at kvinnens posisjon endres og familien gjennomgår radikale transformasjoner, svekkes patriarkalske forhold. Den feministiske individualiseringen har endret på de sosiale relasjonene. Dette skaper en slags uavhengig tosomhet. I en slik individualisering av samlivsmønstre skal begge parter mestre tosomheten og dyrke seg selv samtidig.
I lys av dette kan man si at partnerskapets funksjon kan være å fremskynde individets selvrealisering (Baumeister & MacKenzie, 2014). Vi navigerer etter verdien av «selvet», som er blitt mektigst, som følge av sekulariseringen, det vil si: Rent implisitt kan dine handlinger rettferdiggjøres av ditt behov for å være sann mot deg selv og dine verdier. Det er riktig å ønske skilsmisse hvis ekteskapet ikke lenger fasiliterer din selvrealisering. Ved å hengi en del av sitt absolutte ego til noen få, kan hen bevare følelsen av individualitet, og fortsatt unnslippe isolering og bitterhet (Michalka, Konieczny, & Ellis, 2017). Forpliktelse, i ekteskapelig forstand, og individualisme kan flettes sammen og være avhengig av hverandre. En gruppe trenger individer, og individer vil alltid være del av en gruppe. Det er i parforholdet at individets personlighet, og deres utøvelse av individuell frihet, blir «vannet» nok til å blomstre. Slik kan også partnerskapet bidra til det store godet: selvrealiseringsprosjektet.
Selve grunnlaget for ekteskapet er også endret, kvinnen og mannen er likestilte når det gjelder inntekt og status. Da blir det viktigste båndet for ekteskapet kjærligheten mellom partnerne, noe som skaper et mer vaklende grunnlag enn ønsket om økonomisk trygghet alene er.
Beauvoir skriver: «Ekte kjærlighet burde ta inn over seg den andres tilfeldighet, det vil si den andres mangler, begrensninger, og opprinnelige tilfeldighet; den ville ikke late som om den var en frelse, men et mellommenneskelig forhold» (s.751). Den romantiske ideen om at vi kan finne en perfekt sjelefrende, som kan tilfredsstille alle våre behov, er fortsatt levende i oss. Synkroniseringen mellom to individer er imidlertid ikke kostnadsfri, selv om vi kan ha et naivt håp om det. Filosofen Alain de Botton kritiserer dette i sine to romaner (Unk, 2017). Etter hvert som en blir bedre kjent med sin partner, vil en oppdage sider ved hen som ikke passer en, som skaper utfordringer, og knuser den naive ideen om det ideelle forhold. Da fjerner man seg lett fra situasjonen – vi har viktigere ting å bruke tiden på enn problemer. Det er ikke noe hyggelig å oppleve at verken en selv, eller partneren, er enkle å ha med å gjøre. Men er det ikke nettopp her den autentiske kjærligheten kan manifesteres? De Botton mener den rette partner er den som faktisk evner å takle uunngåelige forskjeller på en intelligent måte. Like barn leker kanskje best, men helt like barn finnes ikke.
«Like barn leker kanskje best, men helt like barn finnes ikke»
Den uavhengige kvinnen
Individualisering innbefatter oppløste strukturer, der mennesker tvinges til å forme sine egne biografier og konstruere sine liv uten å bli begrenset av tradisjoner. Valget er dobbelt: På den ene siden er det fritt, på den annen side blir folk tvunget til å ta valg. Sistnevnte er vanskelig. Er kvinners valg fortsatt begrenset av deres reproduktive natur? Når kvinnen individualiseres, hvem skal så reprodusere? Det er en absolutt ambivalens i måten kvinnen resonnerer på: Orbitofrontal cortex jobber på spreng for å vurdere verdier opp mot hverandre. Listen av verdier er lang, og det ene kan være lite forenlig med det andre. Vi ønsker å realisere oss selv på alle tenkelige måter i løpet av livet.
Kvinnen kan nå herske over et univers langt mer omfangsrikt enn sitt hjem, og det virker som hun griper fatt i muligheten. Kanskje er hun i ferd med å ta over verden!
Denne suksesshistorien har muligens gått på bekostning av mannen (ref. incel)? Postfeminisme-retorikken er prevalent, der en hevder at feministisk politikk ikke lenger er nødvendig eller ønsket. Postfeminismen er karakterisert av neoliberal individualisering, personlige valg, og ideen om at strukturelle ulikheter er personlige problemer. Kvinnen står til ansvar for egen suksess, og enhver har utviklingspotensialer uavhengig av bakgrunn. Eksisterer smarte jenter, altså fremtidens kvinner, i en verden ukomplisert av kjønn eller andre kryssende identitetskategorier, som gjør at deres vei til toppen virker enkel og homogen (Pomerantz & Raby, 2011)? Det finnes et paradoks: Husarbeid, matlaging, barnepass og annet «kvinnearbeid» er blitt devaluert, men de store strukturelle endringene i husholdningens oppgaver ser fortsatt ut til å utebli (Mulinari & Sandell, 2009). Innenfor den normative kjernefamilien, er det fremdeles lite som tyder på et fundamentalt skifte innen husholdningens arbeidsdeling. Kvinnen ser fortsatt ut til å ha det overordnede ansvaret, og det er ingen enkel oppgave å balansere dette med yrkesforpliktelsene.
De flinke pikene, på vei inn i voksenlivet, får langt mer de skal mestre. Veien fra generasjon prestasjon til generasjon depresjon virker ikke å være lang, tross alt.
Tiril Pisani går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi
Referanser
Adler, M. A. (2004). Child-free and unmarried: Changes in the life planning of young east German women. Journal of Marriage and Family, 66(5), 1170–1179. https://doi.org/10.1111/j.0022-2445.2004.00085.x
Baumeister, R. F., & MacKenzie, M. J. (2014). The Value of Marriage in the Era of the Glorified Self. Psychological Inquiry, 25(1), 53–55. https://doi.org/10.1080/1047840X.2014.876906
Coolsaet, I., & Gandini, Erik. (2017). The Swedish theory of love. Filmmagie.
Michalka, K. H., Konieczny, M. E., & Ellis, E. (2017). Individualism and Marriage: Ideal Types for Making Sense of the Relationship between Self and Sacrifice. Qualitative Sociology, 40(3), 287–310. https://doi.org/10.1007/s11133-017-9357-8
Mulinari, D., & Sandell, K. (2009). A Feminist re-reading of theories of late modernity: Beck, giddens and the location of gender. Critical Sociology, 35(4), 493–507. https://doi.org/10.1177/0896920509103980
Odell, J. (2019). How to Do Nothing: Resisting the Attention Economy. Brooklyn: Melville House Publishing.
Pomerantz, S., & Raby, R. (2011). “oh, she’s so smart”: Girls’ complex engagements with post/feminist narratives of academic success. Gender and Education, 23(5), 549–564. https://doi.org/10.1080/09540253.2010.538014
Simmel, G. (1908). Group expansion and the development of individuality. In Georg Simmel on individuality and social forms, ed. Donald E. Levine, 251–293. Chicago: University of Chicago Press.
Beauvoir, D.S. (2000). Det annet kjønn. Norge: Pax forlag
Unk, I. (2017). A Psychological Map of Love. Alain de Botton’s Love Stories as Reflections of Sternberg’s Theory on Love. [Sic] – a Journal of Literature, Culture and Literary Translation, (2.7), 1–16. https://doi.org/10.15291/sic/2.7.lc.2
