Det sies at de gamle mesopotamierne brukte å skjære opp døde mennesker og dyr for å studere tarmene. De labyrintiske formene kunne brukes til å spå fremtiden. De brukte noe som hadde vært før for å vite noe om hva som blir. Denne teksten handler om det som skjer ved enden av historien, hvor individet og samfunnet ser tilbake for å kunne se fremover.
Gresset var grønnere før
Vi var alle små en gang. Kanskje løp du barbent og bekymringsløs rundt på nyklippet gress, med altfor mange hveteboller i magen. Kanskje ble du med på familiehytta; kjente tomatsuppa varme ansiktet og gleden av å vinne kveldens ludo varme sjela. Kanskje var du på ferie hos mormor en hel uke; fikk bestemme middag hver dag og stikke de små hendene i godteriskåla – enten det var tirsdag eller lørdag.
Du har nok sett bilder hos farmor, eller hørt historier fra tante. I tide og utide kommer det nok tilbake til deg, det som må ha skjedd en gang for lenge siden. Men så blir du kanskje litt usikker likevel. Var det egentlig sånn det var?
Å lengte etter fortiden
Det finnes øyeblikk av lengsel. Vakre bilder som opptrer i hodet mitt og jeg bestemmer meg for å forbli i disse øyeblikkene litt til. Jeg ser brosteinen som jeg pleide å gå på til skolen, havet som jeg pleide å bade i da jeg bodde i Kristiansand, og bygningene i det som en gang var nabolaget mitt i Barcelona. Der jeg sitter i et nytt rom i en ny tid, så innser jeg på nytt at det eneste som er konstant i livet er forandring. Jeg liker egentlig forandring, men jeg lider også til tider av denne tanken. Den kommer med en lengsel etter noe eller noen som jeg allerede har møtt og som jeg er redd for ikke vil være der i fremtiden – nostalgi. Det greske ordet for å dra tilbake er nostos. Algos betyr å lide. Så, nostalgi er å lide av en lengsel etter å kunne dra tilbake.
I psykologi beskrives en kognitiv bias som kalles «rosy retrospection». En kognitiv bias er en systematisk feil eller skjevhet i oppfatning, vurdering eller beslutning. Begrepet betegner tendensen vi har til å rosemale fortiden. Det som er fint med uttrykket «å rosemale» er at det fanger noe essensielt ved fenomenet, nemlig estetikken knyttet til det. Det var finere før. Det var bedre før. Det er noe helt unikt ved denne normative delen av hukommelsen vår som har en helt spesiell valør for oss. Nostalgi og «rosy retrospection» henger sammen, fordi om det som var før tolkes som bedre enn det som er nå, vil det være lettere for oss å ønske oss tilbake. Om man tenker på det fra et evolusjonært perspektiv, så er det vanskelig å se for seg hvordan det kan ha vært adaptivt for vår art å utvikle en egenskap som gjør at vi rosemaler fortiden. Likevel, så kjenner de fleste til utsagnet om at «alt var bedre før». Jeg snakket med en venninne om dette på en kafé. Hun sa at de som lærte oss det, var de som sa det før oss, og de lærte det av de som sa det før dem. Egentlig synes jeg ikke det er så rart at vi gjør dette. Vi har alle mistet noe eller noen, som vi visste ikke ville være der i fremtiden. Det vi savner blir kanskje heller aldri helt borte, men fortsetter å eksistere uten oss. Og så kan vi dra tilbake på besøk.
Har du noen gang hatt muligheten til å dra tilbake?
Ville du gjort det?
Jeg gjorde det en gang.
Det var i fjor høst, etter cirka tre år i Oslo, så bestemte jeg meg for å dra tilbake til Barcelona. Målet var å besøke en følelse jeg hadde hatt der, som jeg ikke hadde hatt siden. Man kan si at det jeg lette etter hadde jeg nok inni meg hele tiden. Men jeg tror ikke det er helt riktig. Noen deler av selvet eksisterer fordi det eksisterer i forhold til noe annet, for eksempel et sted. I Barcelona, så så alt stort sett likt ut. Bygningene var fortsatt vakre, med detaljer jeg hadde lært å sette ord på i timene i kunsthistorie på universitetet der. Det var liv i gatene, akkurat slik jeg husket det. Jeg besøkte alle stedene som hadde vært viktige for meg. Det var mye jeg ikke hadde husket som også ble tydelig for meg etterhvert som jeg var der. Jeg hadde glemt hvor plagsomt det hadde vært å bli avbrutt hvert femte minutt av selgere i parken når jeg skulle lese. Alt som var igjen i erindringene mine var å lese i parken, og gatemusikken som kunne høres i bakgrunnen. Hukommelsen min hadde tatt vare på de lange spaserturene mine alene i de smale gatene om kvelden, mens jeg hørte på hele musikkalbum. Men jeg hadde helt glemt den konstante eimen av urin som akkompagnerte dem.
Jeg vet ikke hva som blir og hva som blir borte. Man vet jo ikke det man ikke vet. I denne seleksjonen av såkalte episodiske minner, så er det heller ikke klart for meg hvorfor hjernen min innkoder et narrativ og ikke et annet. Husker jeg helt feil, eller husker jeg bare ikke alt?
Foredlet fakta
Hukommelse kan forstås som et resultat av tre trinn: innkoding, lagring og gjenhenting. Det mest vesentlige trinnet for å senere kunne si at en husker noe må dermed være at man fikk det med seg i utgangspunktet. Kanskje har det altså mindre å gjøre med selektiv hukommelse, og mer å gjøre med selektiv eksponering? For når mennesker bombarderes av titusener av stimuli hver dag, sier det seg kanskje selv at ikke alt er like viktig for hver enkelt, og at noe må velges bort.
Men nei, jeg ønsker å fokusere på den selektive hukommelsen. Det som skjer etter at informasjonen har brutt igjennom – enten det skulle være av en spesifikk, personlig interesse eller av ren, skjær tilfeldighet. Når du har hørt noe, sett noe, kjent noe, følt noe. Du har båret på dette noe over en periode allerede, helt til du en dag finner det vanskelig, eller umulig, å hente det tilbake. Vi sier vi ikke husker det lenger. Ble det rett og slett for mye å bære på?
Selektiv hukommelse går ut på at vi velger hva vi ønsker å huske, og hvordan vi husker det. Det er likevel greit å bemerke seg at dette forekommer på et ubevisst nivå, i tillegg til at tendensen er at negative minner viker for de positive. Kanskje kan man se på dette som en forsvarsmekanisme? Noe som gjør nåtiden litt lettere å håndtere, samtidig som at den fine fortiden gir deg motivasjon for å arbeide mot en minst like fin fremtid?
Det finnes derimot flere forklaringer på hvorfor informasjon går tapt. Enten det er tiden alene som har latt minnene falme, eller om det i realiteten har skjedd en interferens mellom det som var den gang da og alt det som har hendt i ettertid. Uansett åpner dette opp for at alle disse minnene vi lengtende ser tilbake på bare er et resultat av å ha pynta på noe man trodde man visste.
Forestill deg at du sitter i en ring med flere andre. Du begynner med å fortelle en historie, og samtidig som at denne skal komme uforandret gjennom flertallige ulike ledd, prater dere kanskje om andre ting. Når historien fortelles til slutt, vil du nok legge merke til et par justeringer. Slik kan det kanskje tenkes at det fungerer oppi hodet også. For til tross for at vi ikke husker alt, prøver vi likevel så godt vi kan å lappe sammen de bitene vi har til et narrativ av mening. De falske minnene forekommer simpelthen fordi hjernen ikke har direkte tilgang til den fullstendige sannheten.
Nostalgi og samfunnet
I boken Why I’m No Longer Talking to White People about Race, så skriver forfatteren Reni Eddo-Logde om faren et samfunn står overfor når vi er sammen om å rosemale fortiden, og nostalgien vi står overfor når vi frykter at noe som har vært ikke kommer til å være der i fremtiden. I boken legger hun frem to eksempler. Det ene er «the fear of a black planet» og det andre er «the white working class». Frykten for en svart planet er frykten for at konsekvensene av multikulturalisme og innvandring kan komme til å endre den britiske kulturen for godt. Hvite briter har et minne om en engelsk storhetstid in mente. En tid, som hun mener, egentlig aldri har eksistert. Denne tiden er tiden hvor solen aldri gikk ned i det britiske imperiet. Det er Shakespeare, te, kongefamilien, og alt annet som man tenker på når man tenker på britisk kultur. I tråd med «rosy retrospection» har mye av det negative i britisk historie prellet av. Det er gjerne det positive fra kolonitiden som huskes, og det negative som forsvinner for å gi rom til et minne om en storhetstid. Et eksempel på hvordan det spesifikke generaliseres kan sees i måten man prater om britisk kultur. Når det snakkes om britisk kultur snakkes det implisitt om spesifikt hvit britisk kultur. Politikere bruker dette i retorikken sin, spesielt i debatter om innvandring. Underteksten er «om vi ikke stopper dette nå, så kommer vi til å miste noe som vi aldri vil få tilbake.»
Det andre eksemplet dreier seg om den hvite arbeiderklassemannen. I hodet produseres et bilde av en hvit mann i en blå arbeidsuniform som drar på fabrikken for å arbeide lange timer for lite penger. Mange i England tenker fremdeles på klasse på den tradisjonelle måten med arbeiderklasse, middelklasse og overklasse. Mange identifiserer seg med den hvite arbeiderklassemannen i blå arbeidsuniform. I 2016 oppga 60% av briter at de anså seg selv for å være en del av arbeiderklassen (Eddo-Logde, 2017, s. 190). Det er slående, fordi mange av de som mente de var en del av arbeiderklassen hadde kontorjobber med fast inntekt. I en studie på bestilling fra BBC fra 2013 om klasse i Storbritannia, så fant de at klasse som fenomen har forandret seg. Nå gir det ikke lenger mening å snakke om tre klasser, men syv: eliten, den etablerte middelklassen, den tekniske middelklassen, de nye velstående arbeiderne, de tradisjonelle arbeiderne, de fremvoksende servicearbeiderne og prekariatet. Det stemmer heller ikke at 60% av briter er i arbeiderklassen eller blant de laveste klassene. Bildet av arbeideren er ikke en hvit arbeiderklassemann med caps, det er en svart kvinne med en barnevogn. Ved å holde fast på et utdatert bilde av klasse, så får man et feil bilde av hvem som taper i samfunnet.
Poenget med å dra frem disse eksemplene er å peke på at samfunnet kan også kollektivt lide av nostalgi og «rosy retrospection». Vi kan kollektivt identifisere oss med en fortid som er grunnet i et selektivt minne om hvem vi var. Dette preger politikken vår hver gang det er en diskurs om hvordan vi som samfunn skal være i fremtiden. I romanen Ignorance skriver Milan Kundera:
«Vi vil nok aldri slutte å kritisere dem som forvrenger fortiden, som omskriver og falsifiserer den, som overdriver viktigheten av et aspekt og glemmer å nevne et annet. Kritikken er relevant, men teller ikke for mye dersom man ikke først tar for seg en mer grunnleggende kritikk av menneskets hukommelse som sådan. For hva kan vi egentlig forvente av vår stakkars hukommelse? Den har jo bare kapasitet til å beholde en ussel liten del av vår fortid, og ingen vet hvorfor akkurat denne lille biten huskes foran en annen, ettersom at dette valget tas i det mystiske området utenfor vår bevissthet. Vi vil ikke forstå noe om livet om vi fortsetter å unngå følgende fakta: en realitet er ikke lenger det den var da den var; den kan ikke rekonstrueres. Selv ikke de mest voluminøse arkiver kan hjelpe oss.» (Kundera, 2013; s. 123, i egen oversettelse)
I vår egen historie og nåtid er vi alltid på slutten av historien – både som individ og som samfunn. Det som skjer om ett minutt, om en time, i morgen, har aldri skjedd før. Vi har bare fortiden og hukommelsen vår å navigere oss etter.
Og dette er det som skjer ved slutten av historien: Livet flasher i revy.
De syv sosiale klassene:
Eliten: Dette er den rikeste og mest privilegerte gruppen i Storbritannia. De gikk på privatskoler og eliteuniversiteter og benytter seg av kulturelle aktiviteter som å høre på klassisk musikk og dra på operaen.
Den etablerte middelklassen: Dette er den mest selskapelige og den nest rikeste av klassegruppene. De jobber i tradisjonelle stillinger og sosialiserer med mange forskjellige mennesker, i tillegg til å ta del i et bredt utvalg av kulturelle aktiviteter.
Den tekniske middelklassen: Dette er en liten, distinkt og voksende ny klassegruppe. De foretrekker mer fremvoksende kultur, som sosiale medier, og omgås mest med de i samme klasse. De jobber i vitenskap og teknologiske yrker og kommer fra middelklassebakgrunner.
De nye velstående arbeiderne: Dette er mennesker som er sikre økonomisk, men ikke rike. Denne klassen er sosial, har mange kulturelle interesser og befinner seg i midten av alle klassene når det angår velstand. De kommer mest sannsynlig fra arbeiderklassebakgrunner.
Den tradisjonelle arbeiderklassen: Denne klassen har den høyeste gjennomsnittsalderen, og det er sannsynlig at de eier sitt eget hjem. De omgås mye blant seg selv og nyter ikke fremvoksende kultur. Jobber i denne gruppen inkluderer lastebilsjåfører, renholdere og elektrikere.
De fremvoksende servicearbeiderne: Dette er unge mennesker som både har høy sosial og kulturell kapital – de kjenner mange forskjellige folk, og nyter et bredt utvalg av kulturelle aktiviteter – men de er ikke sikre økonomisk.
Prekariatet: Dette er den mest fattige og mest depriverte sosiale gruppen. Sosialt, så omgås de bare med folk de er like og har ikke mange kulturelle interesser. Mer enn 80% leier hjemmet sitt.
Hentet fra boken «Social Class in the 21st Century” av Mike Savage
Catherine Sykes går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi, og Katarina Rød går 3. semester på bachelor i psykologi.
Referanser:
Gilhooly, K., Lyddy, F., Pollick, F. (2014). Cognitive psychology. Birkshire: McGraw-Hill Education
Eddo-Lodge, R. (2018). Why I’m No Longer Talking To White People About Race (expanded edition). London: Bloomsbury Publishing
Kundera, M. (2003). Ignorance (første utgave). London: Faber and Faber
Savage, M. (2015). Social Class in the 21st Century. London: PELICAN
