Diagnose: Hysteri

Med sine tykke, autorative diagnosemanualer, og store navn som Verdens Helseorganisasjon og American Psychiatric Association bak, er det lett å tenke at dagens diagnosesystem er hugget i sten, og utgjør en slags endelig oversikt over alle diagnoser som finnes. Samtidig er historien full av forkastede diagnoser som en gang ble sett på som viktige og riktige. Måten vi forstår sykdom på er ikke helt adskilt fra tiden vi lever i. Dagens diagnosesystem bør derfor brukes med en viss ydmykhet.  Kanskje vil fremtidens psykiatere og psykologer riste på hodet over diagnosene vi bruker i dag. Dette er bakgrunnen for Speilvendts nye diagnosespalte, som ønsker å vise hvordan vårt syn på sykdom, og dermed også diagnoser, endres over tid og på tvers av kulturer. Først ut er hysteri, et av de mest kjente eksemplene på en diagnose som en gang var svært utbredt, men som nå ligger på historiens skraphaug. 

Så tidlig som 1900 f.Kr. finner man beskrivelser som kan ligne hysteri i egyptiske papyrusruller. De gamle grekerne mente lidelsen skyldtes en vandrende livmor, derav navnet, som er et gammelt gresk ord for nettopp livmor. Diagnosen har altså eksistert lenge, men fikk fornyet popularitet først på slutten av 1800-tallet. Ser man på symptomlisten, kan man få inntrykk at hysteri ble brukt litt som et sekkebegrep. Den inneholder alt fra somatiske plager, kramper, svimmelhet og lammelser, til psykologiske plager som engstelighet og utagerende atferd. Lenge tenkte man at lidelsen i hovedsak var somatisk, men mot slutten av 1800-tallet begynte man å tenke at lidelsen hadde psykologiske årsaker. Blant annet var mange av Freuds tidlige pasienter hysterikere, og hans «snakkekur» var opprinnelig en behandling for hysteri. 

Hysteri, der navnet altså er en direkte referanse til kvinnekroppen, ble sett på som en typisk «kvinnediagnose». De fleste hysterikerne var kvinner. Menn kunne også få en hysteridiagnose, men da brukte man heller diagnosene nevrasteni og hypokondri. Kvinners stilling i samfunnet hadde utvilsomt en innvirkning på dette, noe som kan sees på fra flere vinkler. Datidens ekstremt strenge kjønnsroller og begrensede muligheter for kvinner må jo ha vært nok til å gjøre enhver kvinne nedstemt. Videre kan man tenke seg at det var lett å sette merkelappen «hysteri» på kvinner som ikke fulgte disse normene, og gjorde «ukvinnelige» ting, som å uttrykke meninger eller sterke følelser. For øvrig ble kvinnefrigjøringsbevegelsen, som utviklet seg på denne tiden, også kalt hysterisk. Samtidig er det jo ingen tvil om at de fleste pasientene slet med reelle symptomer, så hysteri kan ikke bare sees på som et tilstandsbilde av samfunnet. 

Så hva skjedde med hysterien? Diagnosen er i dag ikke å finne i noen diagnosesystemer. Dels skyldes dette at man, rimelig nok, ønsker å unngå kjønnsspesifikke diagnoser. I tillegg har vi fått et langt mer nyansert diagnosesystem, og symptomene som tidligere lå i den store sekken hysteri, finner man nå i en rekke forskjellige diagnoser. Somatiske symptomer som lammelser kan man se i sammenheng med dissosiative lidelser, og den utagerende atferden kan for eksempel være en del av enkelte personlighetsforstyrrelser. 

Når man ser på hysteri med nåtidens øyne, er det lett å se hvor lite spesifikk denne diagnosen var, og i hvor stor grad den ble påvirket av datidens normer. Samtidig sier diagnosens varighet og prevalens noe om hvor vanskelig det er å se dette i sin egen tid. 

Kilder:
Malt, Ulrik & Skålevåg, Svein Atle. (2019, 28. januar). Hysteri. I Store medisinske leksikon. Hentet 29. februar 2020 fra https://sml.snl.no/hysteri

Bondevik, Hilde.(2007, 13.desember). La donna è mobile – om hysteridiagnosen i Norge på 1800-tallet. I Tidsskriftet Den Norske Legeforening. Hentet fra https://tidsskriftet.no/2007/12/medisinsk-historie/la-donna-e-mobile-om-hysteridiagnosen-i-norge-pa-1800-tallet

Nickelsen, Trine. (2012, 1.februar). Hysteri i medisin og litteratur. I Forskningsmagasinet Apollon. Hentet fra https://www.apollon.uio.no/artikler/2005/hysteria.html