– Selv lurte jeg alltid på hvem det var som jobbet i dette yrket. Nå har jeg innsett at jeg er én av dem. Jeg tenkte jo at dette skulle være en mellomstasjon. Men jeg er her enda.
Han begynte som sommervikar med den eneste vissheten om at dette var noe ukjent. Kanskje var det Per Fugellis kamp mot kreften og ordene om å ta døden tilbake, som vekket noe av interessen. Kanskje var det læren om det rituelle han tok med seg fra masteren i sosialantropologi. Det var i alle fall noe annet enn jobben som anleggsgartner forrige sommer.
Eivind Eggen jobber i Fonus begravelsesbyrå som seremonileder og gravferdskonsulent. Han har også faglig ansvar for det som kalles personlige seremonier, en tittel som vitner om et yrke i endring og en etterspørsel som går nye veier.
– Såkalte personlige, eller livssynsnøytrale, begravelser foregår uten tilknytning til tros- eller livssynssamfunn. Fokuset ligger heller i at de skal være personlige. I Sverige viser tall at over 12 % av begravelsene som gjennomføres er av denne typen, og her til lands ser vi også at etterspørselen er voksende. Personlig tror jeg dette vil utgjøre en mye større andel av markedet i tiden som kommer.
Med en bakgrunn som antropolog er det sannsynligvis vanskelig å ikke se sitt eget daglige virke utenifra. Særlig er det tankene om begravelse som fenomen, som et rituale, han kan fordype seg i.
– Ritualer er den del av måten vi kontrollerer det ukontrollerbare på. Ikke bare i gravferd og i sorg, men i alle faser av livet. Bare se på risikokontroll, enormt mange ritualer har med dette å gjøre.
– Opplever du nå å være vitne til et rituale som forandres?
– Absolutt, og det er særlig interessant i lys av disse framvoksende personlige gravferdene. Ritualet skal jo likevel ha en gjenkjennbar form, ikke sant. Det kan ikke byttes ut eller endres for mye. Da mister det sin kraft som en magisk handling. Hver gang man utfører et rituale er man med på å reforhandle hva ritualet skal inneholde og hvordan det skal være. Endrer man for mye bryter denne forhandlingen sammen. Endring må komme gradvis hvis den kontinuiteten som har skapt ritualet skal vedvare.
– Så det er en grense for hvor mye man kan forandre et rituale uten å miste det?
– Nemlig. Min utfordring er derfor å gjenskape de kjente rituelle rammene, men likevel gjøre det annerledes og personlig. Familien og en avdøde må få uttrykke det de ønsker, uten at det går på akkord med det vi kjenner som begravelsens mønster og kjennetegn. Oppmøtte skal ikke føle seg fremmedgjort selv om innholdet er annerledes.
– Hva med det offentlige ordskiftet som angår døden, praten rundt middagsbordene, blant familier – er det blitt en større åpenhet om døden?
– Min oppfatning er at dette er noe mange vil snakke om, samtidig mangler de et naturlig forum å gjøre det i. Det er jo noe vi skal gjennom alle sammen, dette, da kan vi like så godt være tydelig omkring det.
Men ett forum finnes. Sosiologen Bernard Crettaz dannet for fem år siden den første av en rekke Cafés Mortels – dødskafeer. Hans intensjon var å øke bevisstheten omkring døden, slik at kafégjestene vil få økt motivasjon til å gjøre det meste ut av livet mens de lever. Også Norge har i senere tid tatt fenomenet til seg. Internettsiden www.dodskafe.no informerer: «På en dødskafé tenker man sammen og deler erfaringer om døden. Et møte varer ca. to timer, og inneholder alltid servering av nærende mat og drikke for å minne oss om livet.» Ingen framtidige arrangementer seg ut til å være i anmarsj, men kalenderen vitner om hyppig og overbooket aktivitet fra tidligere møter. Også Eivind kjenner til fenomenet.
– Kake og kaffeslabberas om døden. Nettopp det er et eksempel på en trygg og åpen kontekst som fyller en nisje.
– Nettopp denne mangelen på prat om døden avslører kanskje vår kulturs alvorspregede forhold til den?
– Mye knyttet til døden er preget av kulturell kontekst. De fleste jeg er i kontakt med ønsker en seremoni preget av tyngde. Samtidig ønsker også mange at man også skal kunne le under minnetalen. Det synes jeg er fint. Kanskje er det også et hint om hvilken vei utviklingen går.
– Hva med det mer praktiske og økonomiske, hvordan preges det av våre kulturelle rammer?
– Norske gravferder domineres i større grad av kvalitet og høy standard. Det fører til en del diskusjoner om kostnad som jeg ofte opplever som noe polemisk. Den amerikanske bransjen bærer eksempelvis mye større preg av kapitalpress. Den er mer kynisk og drevet av profitt. Det motsatte eksemplet finner vi langs vår østlige grense. Kostnadsnivået er lavere i Sverige, men der finner du også ofte matt blå Volvo i bruk som bårebil. Det ville i større grad blitt uglesett her i Norge.
Likevel ser man at også variasjonene her til lands blir større og flere. Eivind nevner blant annet hvordan de stadig vekk må ta hensyn til ønsker om bildebruk. Et portrett på sangheftet er ikke alltid nok. Bilder i seremonilokalet blir vanligere, noen ber også om lysbildeframvisning. Kirkens standpunkt her er konservativt; bilder oppleves ofte som en trussel mot den rituelle formen.
– Det er en balansegang vi hele tiden må gå. Hvor mye skal kirken kontrollere og hvor mye skal pårørende få bestemme.
«Min oppfatning er at dette er noe mange vil snakke om, samtidig mangler de et naturlig forum å gjøre det i.»
Kontroll er i det hele tatt et nøkkelord. Han peker på fire hovedområder hvor dette er essensielt.
– På det kulturelle plan handler det først og fremst om å kontrollere døden som fenomen. Émile Durkheim ville sagt at begravelser fungerer som et støtteredskap for samhold innad i gruppen. Branislav Malinowski ville derimot påstått at det primært har en funksjon for enkeltindividet, at gravferd er en ressurs for den sørgende, omsluttet av støttende medmennesker. Arnold van Gennep mente at overgangsriter er vår grunnleggende måte å dele opp tilværelsen på, å gjøre døden meningsfull. Vi ser at alle, tross ulike tilnærminger, vektlegger det å skape mening.
– Så behovet for å regulere døden er sentralt for at vi skal kunne gjøre den meningsfull?
– Riktig.
Videre poengterer han betydningen av å kontrollere avdødes minne. Å nedfelle et liv til et konkret narrativ. Kanskje står dette også ekstra sterkt i vårt individualiserte samfunn, vi vil at enkeltmennesker skal huskes som unike.
Det tredje punktet dreier seg om kontrollen over den rituelle formen. Et rituale springer alltid ut av vår kultur, men også institusjonene som omgir det. Selv om kirkelig liturgi nå er i endring, har den også vært statisk fryktelig lenge.
– Jeg tror dette er fordi kontrollen over gravferden er grundig distribuert. Kirkerådet har liturgien, organister har én rolle, presten skal si sitt, og begravelsesagenter har et annet ansvar. Så selv om sistnevnte skulle være liberal, så vil du likevel risikere å møte en prest eller en kantor som sier nei. Om man vil høre Rolling Stones, men ikke slår seg til ro med Angie, da må man manøvrere i det rituelle feltet mot en som godtar noen desibel for mye.
Sist gjenstår kontrollen over det praktiske, hvordan vi konkret bygger opp et rituale. Gjennom dette kan nemlig pårørende føle at de gjenvinner kontrollen de har mistet i tapet og sorgen.
– Særlig merker jeg dette på høyt utdannede mennesker med travle jobber. De er vant til å ha oversikt over alt, til å organisere og regulere. De har et så sterkt behov for å ta tilbake kontrollen de har mistet, og det kan være utfordrende.
– Opplever du at mange ønsker å ta styring over sin egen gravferd mens de enda er i live?
– Absolutt. Mange etterlater seg ønsker om enkeltelementer, som for eksempel en sang.
– Kommer de da til dere personlig?
– De fleste gjør det muntlig eller skriftlig til sine nærmeste, men andre kommer også hit. Her har vi blant annet noe vi kaller «det hvite arkivet». I dette kan man lagre en ferdigutfylt brosjyre med de vanligste gravferdselementene en har lyst på.
– Kan en slik prosess bidra til at man forsoner seg i større grad med døden?
– Kanskje. Samtidig er mitt inntrykk at de som planlegger sin egen død allerede har forsont seg med den. Det psykologiske arbeidet er gjort, på et vis. Du er klar.
– Hva med ens ettermæle, tror du viktigheten av å kontrollere dette er årsaken til at noen er ekstra konkrete i planleggingen?
– Noen tenker kanskje at døden er som en siste statusoppdatering, men jeg tror det er et mindretall. Den avdødes stemme blir klarere, men jeg opplever likevel at de primært gjør dette for å lette byrden på sine nærmeste. De vil ikke at de pårørende senere skal være usikre og føle at de velger feil.
– Samtidig tenker kanskje de som ikke etterlater seg noen føringer, at også dette er en slags form for omtanke? At de pårørende selv skal få bestemme?
– Ja, det har du rett i. Det er bare en ulik tolkning. Er det omsorg i å gi frie tøyler eller å fjerne tvil?
Rituell kompetanse er et begrep som dukker opp flere ganger i løpet av samtalen vår. Det å kunne uttrykke noe meningsfullt gjennom handlinger og objekter. Han forklarer hvordan jobben består i å gjøre nettopp dette. Han skal ritualisere en minnestund gjennom enkle ord og redskaper. Slik kontrollerer man sinnsstemningen til de oppmøtte, man skaper et språkspill og en gjenkjennelig kontekst.
– Jeg kan skape dette, men familien må selv ritualisere sin sorg. Først da blir et rituale virkningsfullt.
– Hva med sorgritualer utenfor kirkens fire vegger, som blomsternedleggelse på et ulykkessted?
– Også det er interessant. Det er handlinger som aktiverer pårørende i sorgen. Se bare på markeringene i etterkant av 22. juli. Mennesker som legger ned lapper ingen leser, roser ingen mottar. Man gjør det for sin egen del. Jeg jobber mye med å få inn ting som dette i mine egne seremonier. Å legge en rose på kisten, å tenne et lys. Slike meningsbærende handlinger.
– «Å ta Utøya tilbake» har gått igjen som et mantra, handler det også om å gjenvinne noe?
– Ja, ofte kan det ses som et forsøk på å ta tilbake steder, gjenopprette kontrollen over noe. For enkelte innebærer dette å totalrenovere et barneværelse, for andre å bevare og huske. Slik blir gjerne det avdøde barnets rom som et rituelt sted å søke stillhet i.
«Noen tenker kanskje på døden som en siste statusoppdatering, men jeg tror det er et mindretall.»
På samme måte som mange velger å legge ned lapper på ulykkessteder, ser man også hvordan facebookvegger fylles opp av tilsvarende hilsener og ord om savn. Eivind mener det er interessant å se hvordan et medium for liv blir som et rituelt minnested. I tillegg har en ny utfordring oppstått knyttet til det man kaller «digitale dødsbo».
– I dag etterlater man seg en sky av brukere. Ulike internettsider har måttet gjøre mye for å løse denne oppgaven. Facebook kan i dag låses og bli som minnesider. Instagram vet jeg pleide å slette kontoer, med begrunnelsen «den juridiske eieren er jo død». Men for mange er dette å miste tilgang til verdifulle minner om et liv som ikke er mer. Heldigvis jobber mange amerikanske organisasjoner med å endre dette.
– Vil du si at facebookvegger og tilsvarende sider erstatter noe av den funksjonen en gravstein har? At man kanskje hellser ser på bilder og skriver et minneord, framfor å legge ned en bukett på kirkegården?
– For noen er nok dette tilfelle, gravplasser har ikke den enerådende statusen de hadde før. Alternativer dukker opp.
– Som hva?
– Vi ser at noen velger å opprette rent symbolske gravsteder, steder hvor det ikke finnes levninger. Særlig gjelder nok dette mer spesielle dødsfall, som drukningsulykker. Samtidig er vi vitne til at det etterspørres flere rettigheter knyttet til gravlegging.
– En kjent sak er jo de mange restriksjonene knyttet til askespredning. Ønsker man større frihet enn før?
– Gravferdsloven er nok noe streng i Norge av historiske årsaker. Under kristningen av landet var det viktig å bli gravlagt på vigslet mark, så man markerte avstand til det hedenske. Det er altså grunner til at den er så restriktiv, men det er også grunner til å gå vekk i fra dette.
– Men sett at for eksempel graver på egen eiendom skulle bli lovlig, det har jo også sine fordeler med et offentlig sted tilgjengelig for alle?
– Absolutt. Du kan finne en grav ved å slå opp på nett eller å ringe myndighetene. Hvem som helst kan gå dit uten at det stilles spørsmål. Åpner vi opp for alternativer, så endrer vi også dynamikken og hvem som har kontrollen over minnesteder.
Et norsk firma har likevel funnet en åpning i det rigide lovverket. De har spesialisert seg på å sende aske ut av landet, til en gullsmedfamilie i Nederland. Her brukes karbon fra kremasjonsasken, kombinert med høyt trykk og temperatur. Slik kan bestemor eller ens ektemann omgjøres til en diamant, på samme måte som naturen selv ville ha gjort det – bare mye raskere. Er det lovlig? Ja. For idet asken sendes ut av landet, gjelder nemlig mottakslandets lover. Når den avdøde fraktes tilbake til Norge i form av en edelsten, blir vedkommende ansett som nettopp dette. Som en konsekvens må man også betale toll. Eivind har noen tanker om dette.
– Ingen kan nekte for at tanken er fin. Samtidig er det problematisk. Lager du en diamant, så lager du noe bare én person har tilgang til. Man tar eierskap over et hvilested. I tillegg skaper det presedens for andre ting. Om du kan gjøre den avdøde om til en eiendel vil mulighetene bli grenseløse. Tenk deg at noen tar til orde for utstopping? Dette er umulig i dag på grunn av bruksrettigheter.
– Er det andre alternativer enn diamanter i vinden om dagen?
– Et alternativ jeg selv har sansen for, er forslaget om urnenedsettelse hvor et frø er lagt sammen med asken. Jeg har sett nydelige tegninger over slike parker. Trær i ulike farger, fasonger og størrelser. Slutten på livet blir starten på et nytt.
På tross av at begravelse som rituale og oppfatninger om døden er i endring, så er likevel døden først og fremst institusjonalisert. For Eivind er det dette som er hans viktigste jobb; å ta styringen i en vanskelig tid. Han skal kjenne de faste og regelstyrte rammene, etablere det kjente og det grunnleggende, og fungere som en portvokter for det som er sosialt akseptert. På sett og vis er han både selger, kundeveileder, rådgiver og av og til også medsørgende.
– Jeg skal bidra til å skape rammer rundt sorgen og enighet om et dødsfall. Min oppgave er å hjelpe til med å fortelle en meningsfull historie som gjør det mulig for de etterlatte å leve videre.
Vilja Kristine Arnøy går 4. semester kultur og kommunikasjon ved UiO. Adriane Lilleskare Lunde går 6. semester på profesjonsstudiet ved UiO.
