Dødslek – Dødsangst

Ekstremsport tøyer menneskelige grenser og gir utøveren en følelse av å kunne mestre alt. Hva er det som gjør at noen setter livet på spill mens andre står over?

Tekst: Ellen Margrete Kvarstein
Illustrasjon: Tina Johnsen

Skjermbilde 2017-03-31 kl. 10.32.17
Instruksjonen lød: «Når den ene vipper rundt, padler den andre bort og vender kajakken.» Jeg er usikker på hva som egentlig skjedde. Var det mangel på tillit til henne som skulle redde meg, en venninne; like fersk og like lite tøff som meg? Var det at sekundene ble så lange under vann? Det var ikke snakk om å vente. Jeg måtte ut. Under vann, opp ned, forsøkte jeg å komme meg løs, men satt bom fast. Hva skjer nå? Jeg var fanget i kajakken og fanget under vann. Uroen spredte seg. Endelig kom jeg på hempen som festet meg til kajakken og dro meg ut. De sa det hele varte maksimalt noen sekunder. Tiden har aldri gått saktere.

 

Mot naturen og mot mennesket
Elvepadling regnes som en av flere aktiviteter innen ekstremsport. Dette er en form for idrett hvor utøveren tester fysiske grenser og samtidig ofte utsetter seg selv for relativt stor risiko. Helt på kanten av hva menneskekroppen tåler, mestrer man det utrolige. Noe uventet eller en liten distraksjon kan forandre suksess til katastrofe. Det er ingen buffer. Ekstremsport fungerer slik som en motvekt til samfunnets forutsigbarhet og kontroll. Det vekker leken i mennesket og bryter med det konvensjonelle livet (Breivik, 2004). Man leker med frykten, og man leker med døden.

Mennesket er designet med et responsmønster som holder oss igjen fra farer og sikrer overlevelse. Fra et evolusjonsperspektiv vil det være lite hensiktsmessig for mennesker å risikere livet i situasjoner som ikke gir noen ytterligere overlevelsesgevinst. Ekstremsporten bryter med disse basale menneskelige mekanismene. Målet blir å overvinne frykten. Gjennom eksponering reduseres den naturlige fryktresponsen, og utøveren oppsøker farligere og dristigere prestasjoner for å oppnå samme mestringsfølelse (Isaksen, 2012).

Hva er det «kicket» som så mange beskriver et uttrykk for? Er det en forløsende lettelse som oppstår i etterkant? I så fall kan jeg meddele hvordan elvepadling ga meg et heftig kick. Er det følelsen av å beherske naturen; ha kontroll over det ukontrollerbare – en illusjon av å være Gud? Eller er det et estetisert og ritualisert, darwinistisk overlevelsesspill; «the survival of the fittest»?

 

Seierherrene
14. oktober 2012 satte østerrikske Felix Baumgartner verdensrekord for fallskjermhopp. Hoppet ble gjennomført fra 38.969 meters høyde, og han nådde en maksimal hastighet på 1.357,6 km i timen. Sett vekk fra kompetanse og tilgang på ressurser; hva er det som gjør at Baumgartner gjennomfører et slikt stunt mens mange føler seg uvel bare av tanken? Hvem er disse ekstremsportutøverne?

Donald Hebb hevdet at mennesker kontinuerlig søker etter et optimalt stimuleringsnivå. Enkelte individer har behov for stabilitet og forutsigbarhet, mens andre søker et høyt aktiveringsnivå hvor det nye, skiftende og usikre oppleves positivt. Variasjonen kan forklare hvorfor noen oppsøker mer ekstreme opplevelser enn andre (Larsen & Buss, 2014).

Forskning viser en sammenheng mellom interessen for ekstremsport og avhengighet av spenning og impulsivitet. På lik linje med gamblere, viser mange av utøverne sterk preferanse for varierte, komplekse og intense stimuli som innebærer fysisk, sosial eller økonomisk risiko (Myrseth, 2011). Hjernens belønningssystem aktiveres ved ekstreme opplevelser og skaper en opplevelse av velvære. Når enkelte utøvere rapporterer at idretten gir dem en følelse av å transformere og overgå seg selv, kan dette være knyttet til en aktivering av dopamin i hjernens belønningssystem. På lik linje med visse rusmidler, kan ekstreme erfaringer slik også trigge belønningssystemet og være avhengighetsdannende. Det trenger ikke være faren i seg selv som driver utøveren, men den biologiske responsen; å oppnå dette «dopamin-rushet» (Isaksen, 2012).

Ekstremsport krever at utøveren bruker alle sansene, reagerer raskt og er villig til å ta sjanser. Det er hevdet at utøvere med ADHD har fordeler ved at de nettopp tar flere og større sjanser, og i mindre grad vurderer risiko. ADHD er en tilstand som knyttes blant annet til reduksjon av dopaminnivåer i hjernen. Dopaminerg stimulering som følge av ekstreme opplevelser kan derfor ha gunstige effekter hos denne gruppen. Det kan videre fungere som et alternativ til rus og kriminalitet som er et økende problem blant ungdommer med ADHD (Enoksen, 2015).

Naturen fungerer ikke bare som en lekeplass for ekstreme aktiviteter, men hjelper utøveren å oppnå en dypere forståelse av seg selv som en del av naturen.

Livsbejaende eller livsutslettende?
Ekstremsporten portretteres ofte i et negativt lys hvor utøverne fremstilles som dumdristige og lite hensynsfulle overfor familie og venners bekymringer. Utøvere hevder imidlertid at ekstremsport handler om en følelse av et intimt samspill med naturen. Naturen fungerer ikke bare som en lekeplass for ekstreme aktiviteter, men hjelper utøveren å oppnå en dypere forståelse av seg selv som en del av naturen (Brymer & Gray, 2009). En slik transformerende opplevelse har vist seg å ha positiv effekt på andre områder i livet og sammenlignes med overlevelse av dramatiske hendelser som alvorlig sykdom, bilulykker eller traumer. Som i krisesituasjoner, kan ekstremsporten bidra til en personlig utvikling og takknemlighet for livet (Isaksen, 2012).

Spørsmålet blir om det er moralsk forsvarlig å utsette seg for en slik risiko for å oppnå denne selvutviklingen? Dette setter videre spørsmålstegn ved hvorvidt den økosentriske og selvutslettende fromheten som utøverne forteller om, er reell: Er det virkelig følelsen av å smelte sammen med naturen som er den primære drivkraften, eller er det snarere det å seire over naturen; å være størst av alt?

Min padleopplevelse bar preg av en skrekkblandet fryd, hvor det var mye skrekk og lite fryd. Euforien som spredte seg i etterkant, var mer et uttrykk for lettelse enn mestringsglede. Ut ifra denne erfaringen føler jeg meg ikke som noen spenningssøker, men trives heller ikke med et bilde av meg selv som et pinglete rutinemenneske. Jeg bestemmer meg for å ta det på alvor og vurdere meg selv så objektivt som mulig gjennom Zuckermans «The Sensation-Seeking Scale»ƒ. Spørreskjemaet måler spenningssøking gjennom en persons behov for nye opplevelser, kontroll og toleranse for kjedsomhet. Jeg ender opp med en skåre på 20 av 40 mulige og føler meg lettet over å være midt på treet. Kanskje var det ikke bare en håpløs panikk, men også et snev av rasjonalitet som utspilte seg under vann? I følge testen er jeg verken pingle eller ekstremt tøff. Jeg kan leve med det.

 

Ellen Margrete Kvarstein går 5. semester på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO.

 

 

Referanser:

Breivik, G. (2004). Ekstremsport – et senmoderne fenomen? Idrottsforum. Internett:http://www.idrottsforum.org/articles/breivik/breivik041214.html

Brymer, E. & Gray, T. (2009). Dancing with nature: rhythm and harmony in extreme sport participation. Journal of Adventure Education and Outdoor Learning. 9:2. 135-149. DOI: 10.1080/14729670903116912.

Enoksen, H. S. (2015). Bruk av ekstremsport og andre høyt stimulerende fysiske aktiviteter som forebyggende tiltak for ungdom med ADHD. EMM-A: Tidsskrift for miljøarbeid. Nr. 3.

Isaksen, J. V. (2012). The Psychology of Extreme Sports: Addicts, not Loonies. Popular Social Science. Internett:http://www.popularsocialscience.com/2012/11/05/the-psychology-of-extreme-sports-addicts-not-loonies/

Larsen, R. J. & Buss, D. M. (2014). Personality Psychology: Domains of Knowledge About Human Nature. 5th edition. New York: Mc Graw Hill Education.

Myrseth, H. (2011). Sammenligner ekstremsport og gambling. Universitetet i Bergen: Aktuelt. Internett:http://www.uib.no/aktuelt/37067/sammenligner-ekstremsport-og-gambling

Zuckerman, M, et.al. (2009) The Sensation Seeking Scale Form V. Washington State Magazine. Internett:http://wsm.wsu.edu/s/we.php?id=200

Legg igjen en kommentar