– om kontrafaktisk tenkning i dagliglivet.
Bussreisende som har valgt billigste (og langsomste) alternativ fra Stockholm sentrum til Arlanda, kommer etter en halvtimes tid til et punkt hvor veien og jernbaneskinnene løper nært og parallelt. Kaster man et blikk ut av vinduet faller øynene på et skilt med teksten: ”Du kunde ha varit där nu”. Det er en hilsen fra flytoget.
Det er merkelig hvordan et veiskilt kan lese og fullføre usagte tanker. Skiltet vet at jeg i lesende stund ennå ikke er fremme ved flyplassen. Det kjenner samtidig mine ønskers mål så godt at flyplassen ikke trenger omtales med navn; det holder med ”där”. Skiltet fremkaster også en formodning om at det finnes en annen, misunnelsesverdig, men ikke realisert utgave av tilværelsen, hvor jeg allerede befinner meg i avgangshallen.
Påstander av denne form kalles kontrafaktiske. De uttaler seg om saksforhold i en alternativ verden, som på mange måter ligner den virkelige, bortsett fra på et enkelt springende punkt. I dette tilfellet handler de om hvordan mitt liv kunne ha artet seg om jeg hadde tatt toget i stedet for bussen.
Kontrafaktiske tanker kan komme uten ytre påminning. ”Hvis bare …” sier vi ofte etter et glipp, et feilgrep eller en dumhet. Anger er den kontrafaktiske følelsen par excellence. I slike tilfeller forestiller vi oss et utfall som ville vært bedre enn det som faktisk skjedde, og ser for oss hva vi burde ha gjort for å oppnå det. Slike sammenligninger er kanskje ikke behagelige, men nyttige, fordi de kan brukes til å oppnå bedre lykke i fremtiden. Neste gang tar vi toget.
Det er fristende å tenke på hva som kunne ha skjedd hvis verden var annerledes innrettet. Hvis Grubbegata hadde vært stengt for trafikk… Hvis bare politiet hadde hatt et helikopter… Hva hvis Breivik var kommet tidlig nok til behandling… Noen historier gjentar seg, eller rettere, gjentar seg ikke: Lille Adolf ble i 1895 henvist til en barnepsykiatrisk klinikk i Wien. En av legene der het Sigmund Freud. Men det ble ikke noe av den konsultasjonen heller. Derimot har den avlyste henvisningen gitt stoff til et kontrafaktisk skuespill: Dr. Freud will see you now, Mrs. Hitler (Marks & Gran, 2007), hvor psykoanalysen endrer historiens gang.
“Det er fristende å si seg enig i Are Kalvøs dom over sommerjournalistikken: Hvis alt var annleis, ville mykje ha vore annleis.”
Varianter av kontrafaktisk tenkning
Temaet kontrafaktisk tenkning har ikke bare fascinert forfattere, men også historikere, samfunnsvitere, filosofer, jurister, og naturligvis mange psykologiske forskere. Vi kan slå fast at folk bruker kontrafaktisk tenkning aktivt til å spekulere om skyldspørsmål og årsaksforhold: ”Hvis værforholdene hadde vært bedre”, ”hvis rutinene var blitt fulgt”. Dette gjelder særlig for ulykker som man spekulerer på hvordan kunne vært unngått eller forhindret.
I det hele tatt er det spesielt i etterkant av negative hendelser de kontrafaktiske tankene melder seg (Roese, 1997). Da tenker vi på hva som skulle til for at situasjonen kunne vært annerledes og bedre. Vi forestiller oss det som er blitt kalt ”upward counterfactuals” (oppover-sammenligninger).
Dette skjer svært ofte ved at vi legger noe til situasjonen som ikke var der fra før, også kalt «additive» kontrafakta, og begynner gjerne setningen med ”hvis bare”. Et tilfeldig eksempel fra sportssidene i sommer:
”Jaysuma Saidy Ndure var sikker på at han ville ha vunnet gull, hvis bare begge beina hadde vært helt friske og fungert som de skulle. I stedet løp han inn til bronsen på 100-meteren for menn med 10,17 sekunder” (NTB, 28.6.12).
Ndure fikk bronse, men tenker kontrafaktisk på et edlere metall. Dermed legger han til et par friske bein og starter setningen med ”hvis bare”. Begynner setningen med ”hvis ikke” er det mer sannsynlig at det er noe vi trekker fra, gjerne for å gjøre den kontrafaktiske verden fattigere og dårligere enn den virkelige. Her kan vi oppleve ”downward counterfactuals”. Igjen et eksempel fra avissidene i sommer:
”Hun [Bette Davis] var dessuten overbevist om at Crawford overhodet ikke ville hatt noen karriere hvis ikke hun hadde hatt utseendet med seg, og var så lett på tråden” (Dagbladet, 24.7.12). Her er det filmstjernen Bette Davis som fratar Joan Crawford utseendet og den lette tråden, og utraderer dermed hele Hollywoodkarrieren for sin rival. Altså en nedover-sammenligning av det subtraktive slaget. Slik forsøker Bette Davis å gi en ikke altfor flatterende forklaring på konkurrentens suksess.
Etter disse eksemplene er det fristende å si seg enig i Are Kalvøs dom over sommerjournalistikken: ”Hvis alt var annleis, ville mykje ha vore annleis” (Aftenposten, 30.6.12).
Sammenhengen mellom det additive og det positive, og det subtraktive og det negative, kan gjenskapes eksperimentelt. Vi lot studenter fullføre sine egne kontrafaktiske utsagn som enten begynte med hvis bare … eller med hvis ikke … De førstnevnte, additive, handlet stort sett om ting som kunne vært bedre, de andre, subtraktive, om ting som kunne vært verre. Men de første var i flertall (Teigen, Kanten & Terum, 2011).
Det kunne ha gått verre
Spontane kontrafaktiske tanker om hvordan det kunne vært verre dukker også opp i en annen type situasjoner, nemlig ved nesten-ulykkene: situasjoner hvor et verre alternativ var «nære på», eller hvor en katastrofe blir avverget, gjerne i siste øyeblikk. Her er det nærheten til det truende kontrafaktiske alternativ som gjør at det tvinger seg frem, enten vi vil eller ikke. «Jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd,» sier vi da, og beviser samtidig at vi likevel har vært inne på tanken. Det er i etterkant av slike situasjoner at folk erklæres som heldige. De har hatt «utrolig flaks».
Det er i alle fall slik begrepene hell og flaks figurerer i media. Avisene er rike på utsagn av typen: ”En 33 år gammel mann fra Sandefjord hadde utrolig flaks da han plutselig ble stukket i ryggen med kniv lørdag kveld”. ”Han hadde en god porsjon flaks, bergensguten i 20-åra som køyrde over en kantmur i Hetleviksåsen”.
En mer systematisk gjennomgang av norske dagsaviser avdekket at et flertall av flakssituasjonene handlet om folk som hadde falt, blitt beskutt, påkjørt, slått ned, tatt av skred eller gått utfor stup, og gjerne ble intervjuet på sykehussengen. Bare et mindretall har vunnet i lotteriet eller fun- net drømmejobben. ”Norges heldigste fallskjermhopper” hadde knust kjeven da han falt rett i bakken fra 3000 meter, mens landslagstreneren i bob erklærer seg som ”Norges heldigste mann”, der han ”tydelig preget” forlater sykehuset, plastret sammen på kryss og tvers. Elleve dager tidligere var han blitt overkjørt av sin egen bob, brakk nakke, arm og kragebein, og stod i fare for å forblø av kvestelsene.
Nå kan det vel hende media er i overkant glad i ulykker og dramatikk. Jeg henvendte meg derfor til studenter i Bergen og ba dem komme med sine egne hverdagsberetninger om ”en gang jeg var heldig”. Noen hadde ganske riktig vunnet en premie eller funnet en kjæreste, altså ren idyll. Men for de fleste forutsatte flaksen at noe hadde gått galt, helst riktig galt, og truet med å gå verre. Historiene var gjerne av denne typen: ”Trafikkontroll. Hadde ikke tatt lappen. Bilen foran meg ble stoppet, jeg fikk kjøre.” ”Kokte poteter. Kjelen gikk i gulvet. Kokende vann og poteter utover det hele, men jeg ble ikke skåldet.”
På spørsmål om hvor negativt eller positivt de opplevde disse situasjonene viste det seg ganske riktig at heldige hendelser ikke er udelt positive. Mange av dem er situasjoner personen helst ikke ville oppleve igjen. Forklaringen på hellet ligger i det kontrafaktiske.
For å få frem dette spurte vi også studentene om noe annet kunne ha skjedd, og i tilfelle hva. De skulle også vurdere hvor nære på det var, og hvor positivt/negativt det ville ha vært. Vi lot også en «dommergruppe» vurdere samtlige situasjoner. Det viste seg å være en høy korrelasjon mellom hvor heldig man var og hvor mye verre det kunne ha gått (r = .71), og mellom bedømt heldighet og hvor nære det var på å ha gått slik (r = .63). Altså: jo verre, og jo nærmere det kontrafaktiske alternativ, desto heldigere (Teigen, 1995, 2005a).
Det følger ganske logisk at farefulle situasjoner, hvor sjansene er store for at noe går galt, vil være et hellets eldorado, forutsett at man overlever. Vi samlet også studenters beretninger om «farlige situasjoner» de hadde vært med på, og «en gang jeg var uforsiktig» (Teigen, 1998a). Det var ikke småtterier: «Full mann sto to meter vekk og siktet på meg med hagle. Jeg løp. Han bommet.» «Hoppet i paraglider uten instruksjoner. 30 meter over bakken gikk alt galt og jeg styrtet rett ned. 20 centimeter snø reddet meg. Det var uforsiktig å hoppe uten å ha sett en paraglider før.» Disse eksemplene fikk toppvurderinger på henholdsvis farlighet og uforsiktighet. De fikk også svært høye vurderinger på heldighet. Så jo farligere og jo uforsiktigere, desto heldigere.
Ut fra disse eksemplene kan man utlede en litt tvilsom moral: For å maksimere hellet må man leve dristig. Det er vanskelig å sitte hjemme i sofakroken og plutselig bli heldig.
Hvis man da ikke tar et bevisst overblikk over livet sitt for å konstatere at mye «kunne» ha vært annerledes. Noen sa de var heldige fordi de hadde familie, kjæreste, utdanning, og bodde i et fredelig og rikt land. Her var det kanskje ikke så nære på at det gikk galt, men med litt anstrengelse kan man naturligvis forestille seg et annerledes liv. Samtidig sa de at de var takknemlige. Slik kom vi på sporet at også takknemlighet er en «kontrafaktisk» følelse. Vi blir ikke takknemlige for noe hvis alt som kommer tas som en selvfølge. Vi må kunne tenke at livet kunne ha nektet oss disse godene. Spør vi folk om hva de har vært heldige med i livet sitt, og hva de er takknemlige for, kommer de samme historiene. Bare spørsmålet om ting kunne vært annerledes synes å gjøre folk mer tilfredse og sette større pris på livet slik det nå faktisk arter seg (Koo, Algoe, Wilson & Gilbert, 2008).
«Fra dette kan man utlede en litt tvilsom moral: For å maksimere hellet må man leve dristig. Det er vanskelig å sitte hjemme i sofakroken og plutselig bli heldig.»
Hell og naturkatastrofer
Beretninger fra mennesker som er blitt utsatt for naturkatastrofer bekrefter hellets kontrafaktiske natur. I intervjuer med norske familier som hadde vært eksponert for Tsunami-katastrofen, ga over 90% spontant uttrykk for hvor heldige de hadde vært (Teigen & Jensen, 2011).
Det kom litt overraskende på intervjuerne, som var mer innstilt på å fange opp de traumatiske sidene ved katastrofen. Disse var også til stede, i rikt monn. Men det hadde heller ikke manglet på situasjoner som kunne gått verre («hvis vi hadde bodd nærmere stranden», «hvis ikke vi hadde droppet båtturen», «hvis ikke hjelpen hadde kommet» osv.). Dessuten var det mange verre stilte man kunne sammenligne seg med. «Det kunne ha vært oss».
Fra vårt trygge ståsted her hjemme kan det neppe tenkes en mindre heldig juleferie enn den disse menneskene opplevde. Men i beretningene glimret ordet ”uheldig” med sitt fravær. Ikke fordi fortellerne ville fremstå som kjekke og tapre, men simpelthen fordi katastrofen var et faktum og lite å gjøre noe med, mens alle små og store tilfeldigheter som bidro til at de overlevde kom i fokus.
Det synes å være annerledes for mennesker som utsettes for individuelle ulykker, som ran og voldtekt. De spekulerer oftere på hva de kunne gjort for å unngå hendelsen enn på hvordan den kunne vært verre. For dem blir de kontrafaktiske tankene en ekstra belastning.
I intervjuer med askefaste reisende våren 2010 sa de som ble sittende hjemme at de var mer heldige enn uheldige – blant annet fordi de hadde sluppet å sitte askefast i utlandet (Teigen & Glad, 2011). Men de som faktisk hadde vært strandet i fjerne himmelstrøk erklærte seg enda heldigere. De hadde funnet utveier som gjorde at kom seg hjem til slutt, og de var glad hvis det bare tok to-tre dager og for eksempel ikke en uke. Jo flere viderverdigheter, desto lettere er det å tenke seg ytterligere komplikasjoner, så jo verre, desto bedre. Relativt sett.
Hva endres?
Eksemplene på hell og uhell forteller oss noe om hvilke «fakta» som byttes ut ved kontrafaktisk tenkning. Det er for eksempel lettere å tenke at mennesker kan handle annerledes enn at naturlovene endres. Foranderlige tilstander kan lettere omgjøres, også i tanken, enn de klippefaste.
Hvis sikten hadde vært bedre, og kursen hadde vært en annen, kunne Kebnekaise-ulykken ha vært unngått, sier vi, og årsaksforklarer dermed flyhavariet med feil kurs og dårlig sikt. Derimot var det ingen som antydet at Kebnekaise, det høyeste fjellet i Sverige, burde ha vært lavere, selv om det også kunne ha kommet vel med.
I våre studier har vi mange eksempler på at rekkefølge spiller en rolle. En gambler som først vinner 1000 kroner og deretter taper det samme beløp, omtales som uheldig (av 91%). Har han derimot startet med å tape 1000 kr og deretter vunnet like mye, omtales han som heldig av nesten like mange (Teigen, Evensen, Samoilow & Vatne, 1999). Fenomenet kan forklares ved en «temporality effect» (Miller & Gunasegaram, 1991), som sier at vi tenderer til å ta den første av to begivenheter for gitt, og spekulere mer fritt om hva som kunne ha skjedd med den neste. Slik også med tsunamien, askeskyen og Kebnekaise: De blir fort fakta man bare må ta til etterretning, mens de videre hendelser kan ta mange former, ikke minst i våre hoder.
“Bare spørsmålet om ting kunne vært annerledes synes å gjøre folk mer tilfredse og sette større pris på livet slik det nå faktisk arter seg.”
Kontrafaktiske sannsynligheter
Hell og uhell lærer oss også noe om hvordan vi tenker om sannsynligheter. Mange av de hjemkomne fra Tsunami-ulykken opplevde at de hadde overlevd «tross alle odds». Men hvor tok de disse oddsene fra? Neppe fra statistikken: Av norske turister i de berørte regionene overlevde mer enn 97%. Sjansene for liv og død bedømmes på helt andre måter, og spesielt sannsynligheten for det som ikke skjedde anslås på grunnlag av nærhet mer enn statistisk frekvens.
Til sammenligning spurte vi nordnorske studenter om de noen gang hadde vært i livsfare (Teigen, 2005b). Godt over halvparten svarte ja. De hadde vært nær ved å kollidere, bli påkjørt, drukne, tas av ras, eller falle utfor stup. Nesten-ulykkene florerte. Og sannsynligheten for at det hadde gått riktig ille, «du hadde omkommet», ble anslått av de fleste til over 50%. Enkelte gikk helt opp til 100%. Det må ha vært en overdrivelse, for vedkommende var faktisk i live!
Man må tro svært mange andre også tok for hardt i, for hvis et flertall av norske 20-åringer har vært med på situasjoner som de færreste kommer levende fra, må vi ha mistet et ganske stort antall av dem på veien. Det strir mot det faktum at mer enn 99% barn og unge i Norge lever opp.
Forunderlig nok finner vi at mange anslår sjansene for det som ikke skjedde høyere enn det som faktisk fant sted. Går vi tilbake til sitatene i begynnelsen av denne artikkelen ser vi at Ndure ikke bare tror han kunne ha vunnet, men er sikker på det. Og Bette Davis er overbevist om at Crawfords karriere ikke hadde noe med talent å gjøre. Et håndballag som taper knepent vil føle de hadde store sjanser for å vinne, og et som vinner med små marginer kunne lett ha tapt, mens seieren «satt langt inne» (Teigen, 1998b).
Til slutt
Kontrafaktiske tanker hjelper oss til å identifisere årsaker, utnytte erfaringer— reelle eller forestilte, sette pris på livet, understreke triumfer og forbitre nederlag. De får oss til å fremstå som heldige eller uheldige, privilegerte eller angrende, takknemlige eller misunnelige, stolte og ydmyke, gjerne på en gang. De gjør oss kort sagt menneskelige. I tillegg er de spennende å forske på.
Referanser
Koo, M., Algoe, S. B., Wilson, T. D., & Gilbert, D. T. (2008). It’s a wonderful life: Mentally sub- tracting positive events improves people’s affective states, contrary to their affective forecasts. Journal of Personality and Social Psychology, 95, 1217−1224.
Marks, L. & Gran, M. (2007). Dr. Freud will see you now, Mrs. Hitler. BBC 4 (31. mars).
Miller, D. T. & Gunasegaram, S. (1990). Temporal order and the perceived mutability of events: Implications for blame assignment. Journal of Personality and Social Psychology, 59, 1111-1118.
Roese, N. J. (1997). Counterfactual thinking. Psychological Bulletin, 121, 133-148.
Teigen, K. H. (1995). How good is good luck? The role of counterfactual thinking in the perception of lucky and unlucky events. European Journal of Social Psychology, 25, 281-302.
Teigen, K. H. (1998a). Hazards mean luck: Counterfactual thinking and perceptions of good and bad fortune in reports of dangerous situations and careless behaviour. Scandinavian Journal of Psychology, 39, 235-248.
Teigen, K. H. (1998b). When the unreal is more likely than the real: Post hoc probability judgments and counterfactual closeness. Thinking and Reasoning, 4, 147-177.
Teigen, K. H. (2005a). When a small difference makes a big difference: Counterfactual thinking and luck. In D. R. Mandel, D. J. Hilton & P. Catel- lani (Eds.), The psychology of counterfactual thinking (pp.129-146). London: Routledge.
Teigen, K. H. (2005b). The proximity heuristic in judgments of accident probabilities. British Journal of Psychology, 96, 423-440.
Teigen, K. H., Evensen, P. C., Samoilow, D. K. & Vatne, K. B. (1999). Good and bad luck: How to tell the difference. European Journal of Social Psychology, 29, 981-1010.
Teigen, K. H. & Glad, K. A. (2011). ”It could have been much worse”: From travelers’ accounts of two natural disasters. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 11, 237-249.
Teigen, K. H., & Jensen, T. K. (2011). Unlucky victims or lucky survivors: Spontaneous counterfactual thinking by families exposed to the tsunami disaster. European Psychologist, 16, 48-57.
Teigen, K. H., Kanten, A. B. & Terum, J. A. (2011). Going to the other extreme: Counterfactual thinking leads to polarised judgements. Thinking & Reasoning, 17, 1-29.