Du, Meg og Are Kalvø

Jeg gikk på musikal ved et uhell.

Jeg liker ikke musikaler. Eller, det er ikke helt riktig. Jeg liker ikke de aller fleste musikaler. Selv synes jeg dette er litt rart, for jeg liker både teater, konserter og film. Samtidig er det kanskje ikke så rart – de fleste liker både pizza og sjokolade, men ikke i én og samme milkshake. 

Som psykologstudent har jeg også gjort meg opp flere tanker om hvorfor det er tilfellet, og har kommet frem til det som nesten er blitt en slags floskel; litt arv, og litt miljø. Arv? Kan man ha arvbare trekk som gjør at man ikke liker musikaler? Jeg vet ikke, men jeg maktet ikke Disney selv som barn. Jeg spolte over så fort jeg fant ut av hvordan man spolte på VHS, og på tross av hvordan barn i 2-3 års alder har blitt miljømessig påvirket til å like sang i film. Miljø er derimot noe mer åpenbart – musikktimene på barneskolen. 

Vi hadde faste plasser fra 3. klasse til 7. klasse, og min faste plass var foran Katrine med K. Katrine med K var morsom, flink til å spille fotball og mestret strikking på et nivå jeg fortsatt ikke er i nærheten av. Katrine med K kunne derimot ikke bære en tone for alt det var verdt, og musikklæreren var glad i ABBA. Jeg tror ytterst få mennesker ville klart å stå foran Katrine med K hver onsdag uten å få varige mén. Mamma Mia induserer hos meg, den dag i dag, en brennende lyst til å legge meg ned i fosterstilling og gråte i dusjen. Katrine med K fikk Ken Lee til å høres ut som et musikalsk mesterverk. 

En vennine har en ekstrabillett til Are Kalvø, da viruset har tatt hennes forestillingskamerat. Takket være samme virus har jeg de siste ukene sammen med joggebuksen min jobbet hardt for å gro fast i sofaen. Men litt avveksling kan være bra, og latter forlenger livet og alt det der. 

Scenen er full av plater og cd-covere, og det går opp for meg at det ikke er Hytteboka jeg skal se. Nevrotikeren i meg har feilet, for jeg har ikke googlet. Jeg har havnet i en situasjon der jeg må i gang med en indre kamp mellom åpenhet for nye opplevelser, og de eksisterende indre biasene mine. Jeg vil at åpenhet skal vinne, og ser det som en fordel at google-trollet ikke slapp løs. Dette skal tas med fatning, og bli som en mulighet for vekst. Kanskje jeg kan lære meg å like musikaler på samme måte som jeg lærte meg å like oliven. Stockholmsyndrom er jo en ting

Dette er ikke en anmeldelse av en forestilling, for på tross av indre forutintattheter om musikaler var det overraskende godt sammensatt. Fenomenet jeg skal beskrive er et man ikke kan oppsøke. Det finnes nok de som går gjennom livet og aldri opplever det. Det virker betinget av flaks og uflaks – man kan oppleve det ofte, sjeldent eller aldri. Men når man først oppdager det, er det vanskelig å ikke oppdage igjen. 

«Ifølge Margit er det bare henne og Are Kalvø i rommet. Margit er betatt. Dette er mellom dem.»

I dette tilfellet er det personen som satt bak meg. Personen som hadde en kommentar til alt Are Kalvø sa, og levde seg inn i forestillingen med et nivå av innlevelse jeg sjeldent har sett fra noen andre. Jeg vet ikke hva hun het, hvor hun var fra eller hva hun jobbet med. Jeg vet ikke om hun liker hund, katt, eller taranteller. Om hun hjelper mennesker i nød, eller tilbringer fritiden med å trolle nettforumene til VG. Personen som gjennom denne timen både var en kilde til frustrasjon og underholdning i seg selv, var så overdøvende at forestillingen jeg var der for å se ble sekundært til alt personen foretok seg. 

Vi kan kalle henne for Margit. Margit var i likhet med meg i salen for å se Are Kalvø, men i motsetning til meg visste Margit hva hun skulle se. Margit hadde etter alt å dømme gledet seg til denne fremføringen av Norges toppliste de siste 50 årene. 

Det begynner helt innledningsvis med normal tilskuer adferd. Det vil si – tilskueradferd som ikke vekker noen oppsikt hos andre. Hva som vekker oppsikt hos andre er jo et relativt konsept. Nordmenn på landskamp i utlandet har en annen terskel for akseptabel adferd enn når de er på familieferie. Så det er først etter en viss eskalering av adferden at vi legger merke til dette showet inne i showet. Det begynner ganske smått – litt ekstra klapping, hoiing og entusiastiske kommentarer til Margits sidemann. 

Godviljen legges til. Lignende ting har skjedd tidligere, uten å ødelegge opplevelsen. I begynnelsen av en slik seanse gjør man i tillegg sine interne unnskyldninger for andre mennesker – det ligger nesten litt i kulturen vår å tenke at det sikkert ikke er med vilje. Det kan til og med hende at hun selv ikke er klar over hvor høyt hun snakker. Jeg tror ikke hun var klar over det, selv om dette skulle utvikle seg til en time med løpende kommentering.

På et tidspunkt i første halvdel av forestillingen forteller Kalvø fra barndommen, og Margit begynner da å svare «Mmm, jaa» i et toneleie som tilsier at hun er helt betatt av beretningen. Det fortsetter, og det går opp for meg at Margit, ifølge Margit selv, ikke er på en forestilling med en stand-up komiker. Ifølge Margit er det bare henne og Are Kalvø i rommet. Margit er betatt. Dette er mellom dem. Jeg har dermed sannsynligvis rett i at Margit ikke egentlig mener å forstyrre de foran seg, for hun er i gjerningsøyeblikket ikke klar over at vi andre er her. Det vil si, jeg tror ikke Margit hallusinerer at hun og Are Kalvø sitter på en intim restaurant og at alt som skjer rundt er et soundtrack, men at hun glemmer at hun er på en forestilling, sammen med andre mennesker. 

«Det begynner ganske smått – litt ekstra klapping, hoiing og entusiastiske kommentarer til Margits sidemann.»

For Margit spilte det ingen rolle om vi var ti eller hundre andre tilstede: Oppmerksomheten hennes var rettet mot scenen. Dersom brannalarmen hadde gått, men forestillingen likevel hadde fortsatt, er jeg sikker på at mens vi andre rømte ville Margit sittet pal mens røyken og flammene fortsatte å stige. Urokkelig. Forhekset. Hengiven? Det er mange ord som kan brukes til å beskrive hvordan jeg ser for meg Margit og Are sine siste øyeblikk sammen. Han i en fremføring av en sang som ligner på noe jeg så på julebord en gang, hun som slik jeg ser for meg en Belieber i en meet and greet. Det er både vakkert og forstyrrende.

Jeg føler meg nesten som en ufrivillig inntrenger i et pars samliv når Margit gjorde sin enighet kjent med forsamlingen, og «Mmm» og «Jaa» ene hennes blir lengre og høyere. Det var tydelig at Margit koste seg. 

Margit og jeg har forskjellig musikksmak. For de to innslagene som ga undertegnede et reelt behov for virkelighetsflukt var innslag Margit synes var helt henrivende. Irritasjonen mot Margit begynte å øke. For kontekstens skyld var ett av innslagene noe TIX hadde laget, og innslaget besto blant annet av en slags koreografi vi i salen skulle gjennomføre. Jeg har sjeldent hatt et så stort behov for virkelighetsflukt, men så satt jeg der. 

Margit var med. Hvem er dette mennesket? Og hvorfor liker folk TIX, egentlig? Misforstå meg rett – jeg er ikke enig i formen en viss NRK anmelder brukte i sin analyse av TIX sitt bidrag til Eurovision. Men han hadde en del poeng. Samtidig er smaken som baken, og det viktigste er at man liker det man hører på. Live and let live, la folk like sjeiken om de vil. Margit er nok enig med meg, for hun både danset dans og sang med. Hittil i teksten har jeg unnskyldt Margits oppførsel med at hun sannsynligvis ikke er klar over at hun ikke er alene i salen for å se Are Kalvø. Dette er en sannhet med modifikasjoner, for på et tidspunkt i siste halvdel av forestillingen oppdager jeg, via Margit, at Margit har sin egen Margit. 

Det blir også tydelig at Margit ikke liker sin Margit, Margits Margit er ganske forstyrrende, ifølge Margit. Jeg forstår Margit godt – jeg har jo selv noe ambivalens knyttet til min egen Margit – for dette er både forstyrrende og underholdende. Men nå som jeg har blitt klar over Margits Margit er jeg enda mer fascinert av situasjonen jeg nå befinner meg i. Hun finnes. Jeg er helt sikker. Margit har en Margit. Eller er dette er den virkelighetsflukten jeg bestilte tidligere? Hallusinerer jeg en Margit til Margit? Det gir jo mening – jeg synes Margit er irriterende, og projiserer egne følelser for Margit over til Margit. Men jeg er ikke alene, for til og med Margit synes at Margiter i forsamlinger er irriterende. 

Sorte hull kan ikke observeres direkte. Sorte hull observeres ved å undersøke forstyrrelser i sorte hulls nærmiljøer. På samme måte kan ikke jeg observere Margits Margit direkte, men jeg får med meg at Margit er irritert over noe, og etter flere ledetråder deduserer jeg meg frem til at Margits Margit muligens eksisterer. 

Nei, stryk det. Vi er forbi «muligens». Margits Margit finnes. Beviset på at hun finnes kommer når Margit snur seg og hysjer på sin egen Margit. Her gjør jeg meg flere tanker, for jeg tror fortsatt ikke Margit mener å forstyrre andre – jeg har tidligere konkludert at jeg tror Margit har levd seg såpass inn i dette at hun har glemt at Are Kalvø solgte mer enn én billett til kveldens forestilling, og at det er ubehagelig for Margit å oppdage at dette ikke er tilfellet likevel. Jeg tror også at hun hysjer på sin Margit uten å se ironien i dette. For sekunder etter at hun har hysjet og rettet sin oppmerksomhet tilbake til Kalvø kommer den fantastiske enigheten tilbake, i form av et «Mmmm, jaaaaa». Hun er tilbake i den intime settingen henne og Are Kalvø imellom. Jeg smiler for meg selv, og tenker at alt er greit nå. Jeg merket at jeg under hysjedramaet, som kanskje varte i et halvt sekund, har strammet skuldrene og holdt pusten litt på vegne av Margit. Jeg har overbevist meg selv med det lille jeg vet om Margit at hun ikke forstyrrer andre med vilje, hun klarer bare ikke å holde seg. 

Alternativet blir for merkelig å i det hele tatt underholde – for hvilket menneske sitter med holdningen «det er bare greit å forstyrre når det er jeg som forstyrrer»? Det er i seg selv en absurd tankegang å underholde, selv om Margits Margit sa akkurat dette høyt nok så min sidemann og jeg hørte det litt senere. 

Jeg triumferer i viten om at selv om jeg kanskje ikke har bevist noen kompleks astrofysisk teori, så har jeg bevist at jeg ikke hallusinerer Margits Margit, eller Margit selv for den saks skyld. Og for meg er det godt nok. 

Forestillingen blir ferdig, og lyset kommer på. Jeg klarer ikke å dy meg, og må se Margit. Det ga meg ikke noe mer informasjon. Margit så ut som en helt vanlig person. Jeg vet ikke hva jeg forventet, men jeg blir litt skuffet. Hvorfor har jeg viet mer tid den siste timen med forestilling til å følge med på Margit og Margits Margit enn scenen? Jeg er syk, gretten og sliten, og jeg vil hjem til joggebuksen, men jeg lurer også på hva som skjedde her? Hva vekket dette i meg, bortsett fra flashbacks til skoletiden med øresus? 

På mange måter vekket Margit noe i meg jeg tidvis husker fra kulturarrangementer før 2020. Det startet med en høstutstillingen på Kunstnernes Hus, for flere år siden. Det var en enkel plakat med en tekst, som snakket om de høylytte damene som gikk rundt og snakket høyt uten omtanke for andres opplevelse – og hintet frem at disse damene var å finne i lokalet som en slags performance art. 

Jeg fant dem. Så fant jeg dem igjen. Og igjen. Det som skulle være en time på Kunstnernes Hus før lunsj en lørdag formiddag ble en lang skattejakt som varte til stengetid. Til slutt innså jeg at det ikke var noen preformance art, det var en samfunnskommentar. Selv om jeg for lengst har glemt diktet, har jeg ikke glemt innholdet, og har alltid et øye åpent for å se dem. På tross av ingen felles fysiske kjennemerker tar det sjeldent mer enn et kvarter å finne dem, litt avhengig av størrelsen på lokalet og eget toleransevindu den aktuelle dagen. 

De kan være revisorer på tur, barnefamilier, eller damer i femtiårene som har tatt toget utenbys fra og skal på Egon etterpå. Det de har til felles er konstanten – for det har ingenting å si hvor mange andre det er i lokalet – ifølge personene selv er de alene og kan skråle så mye de vil.  Men teksten på Kunstnernes Hus var bare en tekst, ment for å inspirere noe i noen som leste den. 

Forfatteren av dette kåseriet ønsker å være anonym. Redaksjonen kjenner identiteten til vedkommene.