Elsk meg bort

Love can kill people, can’t it

Well it still might kill me

Each drop of rain

is a glass of champagne

It’s sweet and it’s free

When I drink I don’t panic

When I drink I don’t die

– Magnetic Fields

Den vanligste avhengigheten er en diagnose som ikke finnes. Hva gjør vi når kjærligheten løper løpsk?

Tekst: Kjetil Strømme Jørve
Illustrasjon: Linda Heggen

 

Den som leter etter kjærlighetsavhengighet i diagnosemanualene, leter forgjeves. Den som ser grundig etter i speilet har større sjanser for å finne noe. Men det er mer komfortabelt å begynne litt lenger hjemmefra, så la oss starte hos Ester Nilson. Ester er fullstendig betatt av Olof Sten. Olof er gift, og bare sånn måtelig interessert, men det får ikke komme i veien, for på tross av tidligere erfaringer med lignende scenarier og katastrofale utfall, kjenner Ester at denne gangen er det riktig:

En gang måtte det være annerledes enn de andre gangene, alt kunne ikke være på den samme måten hele tiden, og folk var ikke identiske. Hvis hun gjorde tilstrekkelig mange forsøk, ville forløpet en vakker dag stemme med hvordan hun mente verden burde være.

Så Ester lar seg falle,  fanget i den altoppslukende forelskelsen. Eller, Lena Andersson lar Ester falle, for Ester er en karakter i den komplekse og kloke romanen Uten personlig ansvar (Andersson 2012), som kanskje mer enn noe annet jeg har lest makter å fange essensen i det komplekse fenomenet som kan kalles kjærlighetsavhengighet.

Love & Other Drugs
Er du avhengig av kjærlighet – også når det gjør vondt? Har du vanskelig med å gi slipp på et parforhold, selv om det tærer på ditt egenverd? Involverer du deg igjen og igjen med partnere som avviser deg, nedverdiger deg eller bent frem truer deg? Dette er de innledende spørsmålene i den danske psykoterapeuten Vitha Weitemeyers bok Forelsket i en drøm – når kærlighed bliver en besættelse. Weitemeyer definerer det hun velger å kalle en forholdsavhengig som «en person som har en tendens til å oppsøke forhold hun ikke føler seg trygg og tilfreds i, og som til tross for dette har vondt for å gi slipp på forholdet» (Weitemeyer 2015).

Weitemeyer argumenterer for at den etablerte diagnosen avhengighetssyndrom, som i utgangspunktet er knyttet til misbruk av substanser, har mange paralleller med kjærlighetsavhengighet: Stofftrang (higen etter den andres oppmerksomhet), kontrolltap (besatthet av forholdet), abstinenssymptomer (smerten ved brudd), toleranseutvikling (en finner seg i mer og mer for å beholde kontakten med partneren), innskrenking av andre interesser (mer og mer handler om forholdet, venner og familie settes på vent), vedvarende bruk til tross for skadelige konsekvenser (den forholdsavhengige vender tilbake til partneren selv om det ikke er noe godt å hente der). Legg til konstante opp- og nedturer, fortielse, løgner, benektelse, økt skam-/skyldfølelse og forverret selvfølelse, og vi får et «symptombilde» som ligger tett på en tradisjonell forståelse av dopavhengighet. Og Ester Nilson ville nikke gjenkjennende:

Det er slik det føles å slutte med stoff, tenkte hun, å kaste sprøytene og legge det dårlige miljøet bak seg. De første timenes klarhet og takknemlighet. Deretter skjelvingene.

Crack Love
Berit Brogaard, dansk filosof med kognitiv nevrovitenskap som spesialfelt, sammenligner de biokjemiske prosessene i hjernen ved forelskelse med det som skjer når vi bruker kokain. I boken On Romantic Love beskriver hun fersk kjærlighet som en potensiell avhengighet: Forelskelse er ikke en patologisk tilstand i seg selv, men «the brain is on crack – a dangerous state of mind» (Brogaard 2016). Det opphissende, skremmende og uforutsigbare elementet ved forelskelse skyldes delvis stimulering av amygdala, hjernens fryktsenter. Signaler går til binyrene, som sender en strøm av adrenalin, noradrenalin og kortisol ut i kroppen med hjertebank, svette og ekstra energi som resultat. Samtidig senkes serotoninnivåene våre, noe som åpner for økt impulsivitet.

Vi vet altså alle litt om å ha «a brain on crack». Den amerikanske psykologen og forfatteren Adam Alter argumenterer for at det ikke er noe tydelig skille mellom «de avhengige» og resten av oss, og i den ferske utgivelsen Irresistible beskriver han ulike varianter av det han kaller atferdsavhengigheter (Alter 2017). Avhengighet er hos Alter rett og slett en dyp form for skadelig tilknytning til en erfaring som det er vanskelig å klare seg uten. Vi er alle i teorien bare ett produkt eller én erfaring unna å utvikle våre egne avhengigheter.

Et av Alters sentrale poenger er det situasjonelle aspektet ved avhengighet. Substansen eller atferden er ikke avhengighetsskapende i seg selv før vi lærer oss å bruke den som plaster på et psykologisk sår. Avhengighet handler ikke om å forelske seg i en form for stimulus (eller person), men å trenge stimulusen, selv i situasjoner der den avhengige egentlig ikke kan utstå den.

You Can’t Always Get What You Want
Alter viser til amerikanske studier der hele 41% av befolkningen har vist en form for avhengighetsatferd siste 12 måneder, gambling, kjærlighet, sex, shopping, Internett, trening, arbeidsnarkomani, alkohol, nikotin og narkotiske stoffer inkludert.

De ulike formene for avhengighet har sine respektive plasseringer i et uformelt statushierarki. Å jobbe eller trene for mye kan gi seg utslag i fremgangsrike karrierer, høy lønn og allmenn beundring selv om atferden er avhengighetspreget og kan være ødeleggende for nære relasjoner. Fremskreden alkoholisme eller sprøytenarkomani havner lengst nede på rangstigen, blottet for glamorøse bieffekter som de er.

Hva så med kjærlighetsavhengigheten? Den er vanskelig å innplassere fordi den er så mangefasettert, og fordi den ligger så nært opp til sin skitne svoger, sexavhengigheten. Å være notorisk pornobruker, utro eller sexkjøper er ikke noe vi gjerne diskuterer over et glass vin med venner, men å dyrke «farlig lidenskap», å ofre alt for forholdet, eller ideen om selvrealisering gjennom møtet med «den rette», er alle populære romantiseringer av potensiell avhengighetsatferd. Og en uendelig strøm av sangtekster, filmscener og litteratur bidrar til å holde mytene i hevd.

De ulike formene for avhengighet har sine respektive plasseringer i et uformelt statushierarki.

(I Can’t Get No) Satisfaction
Avhengighet er altså ikke noe mystisk som hever seg over hverdagserfaringene, men snarere en sykelig manifestasjon av normal menneskelig atferd og menneskelige behov. For mange vil ideen om avhengighet som hverdagsfenomen være en ny tanke, men allerede i 1975 argumenterte Stanton Peele og Archie Brodsky i Love and Addiction for at avhengighet er blant de vanligste psykologiske fenomenene i et moderne samfunn (Peele og Brodsky 1975). Kjærlighetsavhengigheten er ifølge Peele og Brodsky kanskje den vanligste – og samtidig minst anerkjente – formen for avhengighet, og den kan anta en rekke former.

Égoïsme à deux er betegnelsen på forholdet som isolerer seg fra verden og der de to involverte inngår i en form for byttehandel: begge velger å overse at den andre egentlig er destruktiv for dem selv, i bytte mot den tilsynelatende sikkerheten i et fast forhold. Kanskje opphøyer de til og med svakhetene i relasjonen til dyder innenfor det lukkede systemet forholdet blir; raseri kan forveksles med lidenskap, sex med nærhet, sjalusi med omsorg.

Andre klassiske uttrykk er seriemonogamiet, den notorisk utroskapen, pornomisbruket, den sexavhengige, den som misbruker, den som lar seg misbruke, den statusorienterte; spekteret er bredt. Fellesnevneren er overfladiske løsninger og svar på grunnleggende menneskelige behov og problemer, og kildene til avhengighetsproblematikk finner vi derfor der menneskelig atferd og holdninger formes: I biologien, men først og fremst i familien, i skolen, i arbeidslivet, i det moderne forbruker- og underholdningssamfunnet der det meste inntar vare- og forbrukskarakter, også kjærligheten.

Hooked on you
Kjærlighet er usedvanlig egnet for avhengighet, fordi den er så altoppslukende av natur. Den byr på velvære, distraksjon, lykkefølelse, spenning, lidenskap og ikke minst: uforutsigbarhet.

Kjærlighet er usedvanlig egnet for avhengighet, fordi den er så altoppslukende av natur.

Uregelmessige belønninger har vist seg å skape intens avhengighetsadferd hos både mennesker og dyr. Pavlovs hundeforsøk viste at flertydige stimuli, der det er vanskelig å skille mellom sant og usant, falsk eller ekte, kan gi rene sammenbruddstilstander hos forsøksdyrene. Casino-eiere verden over vet alt om verdien av uberegnelige gevinstfrekvenser for å holde på kundene sine. Og det samme gjør altså Olof Sten:

Han ble interessert når hun resignerte. Hun resignerte når han var uinteressant. Da tok han et skritt nærmere, hvorpå hun gjorde det samme, slik at han støtte henne bort, hvorpå hun ble kjølig og stram, noe som skjerpet oppmerksomheten hans. Sirkelen var uten åpning.

Varm-kald. Push-pull. På-av. Sissel Gran beskriver disse mønstrene som avgjørende mekanismer i det hun velger å kalle et hekt. Gran definerer hekt som «en nervøs, romantiserende, tvangsmessig opptatthet av en annen, med sterke innslag av panikk og avhengighet» (Gran 2010). «Hektet» skjer når den ene parten i forholdet har forventninger og følelser som ikke står i forhold til den andres, men forholdet likevel består.

Et realt hektforhold kjennetegnes gjerne ved flere av følgende markører, enten det er et fast forhold eller en mer flyktig relasjon: en følelse av avvisning eller handlingslammethet, dårlig grep om dagliglivets rutiner, motstridende følelser, stadig uro, undertrykking av magefølelsen, tolkningsfeber (å lese alle tegn som bekreftelser), flauhet og skamfølelse, panikk, isolasjon, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og skrantende selvfølelse. Dersom du går på kompromisser med deg selv for lenge og innretter hele følelsesapparatet ditt på en annen over tid, blir resultatet en overtilpasning til partneren/den andre på bekostning av din egen selvfølelse, hva du selv trenger og tenker.

What’s mom got to do with it?
Så hvorfor hekter vi? Hvor kommer den irrasjonelle kjærligheten fra? Hvorfor blir vi avhengige av forhold i første omgang? I sitt hovedverk Eksistensiell psykoterapi beskriver Irvin Yalom fire endelige vilkår som danner grunnlag for våre eksistensielle konflikter: døden, friheten, isolasjonen og meningsløsheten (Yalom 2011). Den eksistensielle isolasjonen er der uansett hvor nær vi kommer hverandre, og den fundamentale avstanden til andre levende vesener og omverdenen er en stadig kilde til friksjon med vårt ønske om kontakt, beskyttelse og å tilhøre en større helhet.

Når vi skilles fra morslivet ved fødselen skjer en form for spalting, og den tidlige barndommen, med sin totale avhengighet av omsorgspersoner kombinert med selvets utvikling og frigjøring, utgjør starten på et livslangt paradoks: ønsket om selvstendighet og ønsket om tilhørighet. For å kunne realisere denne doble ambisjonen, behøver vi en trygg tilknytningsbase.

Tilknytning som begrep er uløselig knyttet til John Bowlby og Mary Ainsworth. Inspirert av både Harry Harlows apeforsøk og sin egen kliniske erfaring med omsorgsberøvede barn etter 2. verdenskrig, utviklet Bowlby over flere tiår det rammeverket som utgjør tilknytningsteorien. Ainsworth bidro blant annet med sine observasjoner av barn i såkalte fremmedsituasjoner, og definerte ulike tilknytningsstiler basert på hvordan barn reagerte på morens nærvær, fravær og tilbakekomst: «trygg», «engstelig ambivalent» og «engstelig unnvikende» tilknytningsstil.

Skjermbilde 2017-09-12 kl. 09.36.48

Gimme Shelter
Både Weitemeyer, Gran og Brogaard mener at tilknytningsmønstrene vi tilegner oss som barn er av stor betydning for relasjonene vi inngår i som voksne. En voksen med trygge tilknytningsmønstre assosierer gjerne relasjoner med lykke, støtte, trygghet, mens en med utrygg tilknytningsbakgrunn heller vil forbinde nære relasjoner med krav, usikkerhet, labilitet og urealistiske drømmer.

Mer spesifikt vil en person med unnvikende tilknytningsstil tendere mot å unngå dype relasjoner, til å velge flyktige forhold og/eller uforpliktende sex, mens en med ambivalent stil snarere vil kunne gå hals over hode inn i et forhold på jakt etter en altoverskyggende og altomfattende kjærlighet, gjerne med en voldsom idealisering av partneren og forholdet. En slik idealisering er det umulig å leve opp til over tid, og forventningene kulminerer i sjalusi og konflikter.

Lovesick
I en studie undersøkte Zayas og Shoda hvordan voksnes tilknytningsstiler påvirket valg av destruktive partnere, forstått som partnere med tendens til verbal og emosjonell mishandling i forholdet (Holt 2015). De fant at kvinner med utrygg/ambivalent tilknytningsstil og som hadde vært utsatt for psykologisk mishandling i tidligere forhold, lettere valgte partnere som hadde tendenser til å misbruke dem. I tillegg var de mer redde for å miste kjærestene sine enn kvinner med en tryggere tilknytning og bedre forholdshistorikk. Samtidig hadde menn med en historie som «mentale misbrukere» lettere for å velge de utrygge kvinnene som partnere.

Å vokse opp med distanserte/utrygge foreldre bidrar til å danne en oppfatning av det distanserte og labile som «det normale». Dermed er det lett å gjenta disse mønstrene i egne forhold i voksen alder, rett og slett fordi det er de mønstrene vi kjenner best og føler oss hjemme i. En oppvekst med alkoholisme eller annen sykdom i familien, der barnet må ta uforholdsmessig mye ansvar eller bidra til å skjule de familieinterne problemene for verden rundt, kan lede til det som kan kalles medavhengighet.

Begrepet er kontroversielt, men hovedessensen er at en medavhengig er så vant til å ha sitt følelsesmessige fokus utenfor seg selv at hen lett inngår i problemfylte relasjoner, for eksempel med rusavhengige. Barn som vokser opp i familier med alkoholproblemer, er vant til å skulle hjelpe, støtte (og skjule) de voksnes problemer, og bygger en stor del av sin identitet på rollen som en slik «hjelper». Dette tar de med inn i voksne relasjoner.

I wanna know what love is!
I motsetning til alkohol- eller stoffavhengighet er totalavhold fra kjærlighet og sex ikke en varig løsning på problemet. Dessuten er det en utfordring av de positive og negative aspektene ved sex og kjærlighet så vanskelig lar seg skille fra hverandre.

Seksuelle transaksjoner gir nok en midlertidig lindring fra Yaloms eksistensielle isolasjon, men hyppige og overflatiske seksuelle kontakter avskjærer oss samtidig fra muligheten til å oppnå en dypere kjærlighetsrelasjon. Moden kjærlighet er bare mulig når en bevarer sin egen integritet og individualitet, og når kjærligheten ikke begrenser seg til en nøye tilmålt gi-og-ta-transaksjon, skriver Erich Fromm i klassikeren The Art of Loving (Fromm 1956).

I motsetning til alkohol- eller stoffavhengighet er totalavhold fra kjærlighet og sex ikke en varig løsning på problemet.

Sunn kjærlighet krever at to personer kommuniserer med hverandre fra hver sin sanne kjerne, noe som betinger at begge har gjort den innsatsen som kreves for å få tilgang til denne kjernen. Dette krever disiplin, konsentrasjon, tålmodighet og en overordnet interesse som er med oss i alt vi gjør. Og som Fromm påpekte allerede i 1956: I et samfunn der alt går fortere og fortere, der sterke krefter gjør alt for å distrahere oss i form av mer eller mindre lettbeint underholdning, bilder, lyder, reklame, informasjon og rusmidler, er det å skulle sitte stille med seg selv og sine egne tanker i mer enn to minutter en umiddelbar kilde til uro og svette håndflater.

Kjærlighet betinger fravær av narsissisme, og utvikling av ydmykhet, objektivitet og fornuft. Dette bør være alles livsprosjekt, mener Fromm, og det krever bevisst tilstedeværelse. Vi kan ikke, som Fromm formulerer det, være halvt i søvne når vi er våkne og halvvåkne når vi sover. Så vi er tilbake i paradokset om tilknytning og løsrivelse: evnen til å være alene er en forutsetning for evnen til å elske.

There ain’t no cure for love
Så hva er veien ut? Hvordan skal vi reparere oss selv når det går galt? Berit Brogaard nevner en rekke mulige veier til målet, fra øvelser i emosjonsregulering, kognitiv terapi, psykoanalyse og andre former for samtaleterapi via selvransakelse til meditasjon og miljøskifte. Terapi kan kanskje bidra til å gi oss den nødvendige selvinnsikten til å skape endring, men bare om terapien kan forløse svar i klienten selv, understreker Peele og Brodsky. Hvis ikke står terapeuten i fare for å bli nok et eksternt avhengighetsobjekt eller substitutt.

Tolvtrinnsbevegelsen, best kjent gjennom Anonyme Alkoholikere, ser også på sex og kjærlighet som et avhengighetsområde på linje med dop og børst (SLAA 2017). Hos Sex and Love Addicts Anonymous, møtes mennesker som ønsker å gjøre noe med kjærlighetsmønstrene sine i et fordomsfritt delingsfellesskap med flat struktur. Her kan skamtrykket lettes og støtte hentes ved «tilbakefall». For det hjelper lite å avslutte et dårlig forhold dersom det bare er for å stupe inn i et nytt med samme dynamikk.

Den som håper på en snarlig eller enkel kur må nok uansett vente lenge. Men målbevisst selvransakelse og tålmodig arbeid, alene eller sammen med andre, vil i det minste kunne bidra til å hele de sårene som ligger til grunn for mange av oss, og til å styrke og tydeliggjøre møtene våre med verden.

Skjermbilde 2017-09-12 kl. 09.36.36

My heart will go on
Hekt eller forholdsavhengighet? Diagnoseverdig eller en sykeliggjøring av det helt normale? Kanskje det ikke er så avgjørende når alt kommer til alt. Spørsmålet er om vi kan lære noe av å bruke konseptet avhengighet når vi snakker om, og ikke minst reflekterer rundt, hva det er som hindrer oss og binder oss, skader oss og begrenser oss – i kjærligheten, og i livet ellers.

Når kuren så lett kan forveksles med problemet som tilfellet er når vi snakker om kjærlighetsavhengighet, er det helt nødvendig at vi våger å se oss selv i speilet, hver eneste dag. Og kanskje særlig de dagene det er mest fristende å bare snike seg forbi, på vei mot nye, bedøvende eventyr.

Så hvis du er i et forhold, kunne du kanskje stille speilet følgende kontrollspørsmål: Har du beholdt interessene og vennene dine? Tåler du at kjæresten din gjør ting uten deg? Og sist, men ikke minst: Er du et bedre menneske, og er partneren din et bedre menneske, som et resultat av forholdet deres?

For Ester Nilson er svaret nei, nei og atter nei. Og selv om vi alle liker happy endings, kjennes det likevel mer solidarisk å slutte hos Ester:

Se bare på Guds strategi for å holde menneskene interessert. Ingen forstår som ham avhengighetens og dobbeltbindingens psykologi. Han vet å lenke menneskene fast til seg med nøyaktig de rette dosene av kjærlighet og kulde, slik at de aldri kan komme løs, for at han aldri skal bli forlatt. Og menneskene vet å ordne det for seg slik at de aldri vil måtte slutte å elske og behøve sin frelser.

Kanskje ikke så håpefullt som vi kunne ønske oss, men om kjærlighetens pinefulle paradokser er gudegitte, hvem er vi til å gjøre annet enn å elske som best vi kan?

 

Kjetil Strømme Jørve går 3. semester på bachelorprogrammet i psykologi.

 

Referanser

  • Alter, A. (2017): Irresistible, Penguin Press
  • Andersson, Lena (2015): Uten personlig ansvar, Gyldendal Norsk Forlag
  • Brogaard, Berit (2015): On Romantic Love, Oxford University Press
  • Fromm, Erich (2006, 1956): The Art of Loving, HarperCollins
  • Gran, Sissel og Skaug, Nora (2010): Hekta på et håp om kjærlighet, Aschehoug
  • Holt, Nigel et. al (2015): Psychology – The Science of Mind And Behaviour 3rd edition, McGrawHill
  • Peele, Stanton og Brodsky, Archie (2015, 1975): Love and Addiction, Broadrow Publications
  • Weitemeyer, Vitha (2015): Forelsket i en drøm – når kærlighet bliver til besættelse, Frydenlund
  • Yalom, Irvin D. (2011, 1980): Eksistensiell psykoterapi, Arneberg Forlag
  • SLAA/Sex and Love Addicts Anoymous Norge (2017): Kjennetegn på sex- og kjærlighetsavhengighet,  http://www.slaafws.org/lang/norwegian/Characteristics.pdf