Det er ikke hver dag man våkner opp med navnet Håvard Hilmarsen durende over en Ylvis-melodi i bakhodet. En vrangforestilling er det heller ikke. Det er Morrari som plantet det der, da de kvelden i forveien tilbød publikum premiere og teppefall på et forrykende show av en studentrevy. Og vi skulle så gjerne opplevd det hele en gang til, men kvelden får gjenopplives med en anmeldelse.
Revyartistene markerer retning i første akt, innledet av stødig allsang eller linjeforeningsfrieri over Elthon Johns ”Circle of life” – og det er lett å se hvem som er studentenes konge(r) i kveld. Sophus Lies auditorium omgjøres til en revyscene av beskjedent kostymerte dyr fra Afrika, med klassisk betingede dyre-moves. Bandet komper støtt som en påle, med et så kraftig lyduttrykk at vi er glad korsangen tekstes på lerret. Det gode sceneuttrykket toppes av Hans pop-solide klang av en solo og videre duett med Mari, som vet å bevege både seg selv og publikum. Det loves ”scene med stil – latter og smil”, og du kan stole på hva Morrari sier, for stemningen bankes inn i veggene allerede i første nummer.
Studentutvalgene prater i munnen på hverandre, det nevrotiske kantinepersonalet trekker konsekvensene av en forsvunnet gaffel til det patologiske, og har i et annet nummer forsøkt seg på motivasjonskurset til Carlings, med mindre hell. Personlig Trener erstatter den ordinære psykologrollen i terapirommet med fri-planke-assosiasjon og step-overføring som uttrykk for en uløst konflikt med morrari, og påfølgende depresjon. Publikum opplever derimot forløsende energi og latter, der inn-gruppefølelsen blant psykologistudentene i salen styrkes over revyens tilgjengelige referanser og faglige satire. Og for dem som ikke fikk med seg forestillingen, kan det bekreftes en gang for alle; PT (Psycho Therapist) Erik kan sine push-ups, og hans tank har aldri vært mindre ukledelig.
Før pause markerer filmen ”Psykologer på hjul” revygruppens iboende komiske talent; et lavterskeltilbudet driftet av tre bilkjørende psykologer, med destinasjon Rjukan. Lite sollys og mye depresjon predikerer den store fraflytningen fra denne byen. Men med fysisk nærhet, fysisk fostring i naturen, implementering av self-efficacy: ”Rjukan du kan”, og ikke minst musikkterapi a la Eidsvåg i baksetet, forsøker Remi, Roger og Runar å drive psykologisk førstehjelp på de få gjenværende innbyggerne. Den velklippede kortfilmen setter endelig anvendt sosialpsykologi på kartet, og hjelper 5 av innbyggerne ut av depresjon. De 6 andre får heller vente til neste revy, i påvente av en stabil økonomisk støtte fra Fagutvalget.
Det hagler gode sketsjer frem til pause. Forestillingens kvalitet speiles i Josteins forsøk på en oversiktlig innføring i passord-kriterier, et gummifjes av en eksamensvakt med solid fingerbøll-kompetanse, og International Group Therapy. Her strekker forestillingen seg utover PSIs murvegger og tilbyr den deilige gjenkjennelsesfølelsen til flere av salens publikummere. Festlig og sympatisk. Bandet skal ha mye av æren for flyt i forestillingen, med et tight uttrykk, god pitch og en særskilt dyktig trompetist. Per-Anders gir ansikt til den allsidige psykologistudenten med sitt musikalske talent. Før pause har en halvnaken, spretten, liten kar vist sin atletiske innlevelse i omgang med en gymball, selvfølgelig akkompagnert av ”Wrecking Ball”. Første akt tømmer til slutt de latterfulle lunger med en nytenkende diagnostisering av Pochahontas. Morrari vet å sy sammen et show! I pausen lar ikke adjektivene vente på seg: ellevilt, upolert, sjarmerende. Psykologistudentene føler seg forente, foreldrene stolte, og de resterende publikummerne overrasket, med et sterkt behov for å analysere hva som egentlig gikk av psykologistudentene i kveld.
I andre og siste akt, blir sketsjene stadig mer solide og fantasifulle. Psykologer med reservasjonsrett for diverse samtaletemaer og gule oppvaskhansker for abort, OL i skismurning, en nyutdannet psykolog i nord, og Karius og Baktus som ble separert grunnet tvillingstudier, er kun en brøkdel av det gode (og til tider hysteriske) manus, som akt to kan by på.
Håvard Hilmarsen regjerer i forestillingen med en tilsynelatende nydelig sangstemme. Falsett er sexy på den rødhårede. Nummeret har alt vi sulter etter på PSI: åpen glitterskjorte, høy E og O, intens blikk-kontakt, sårhet så vel som selvinnsikt, dans på pultene i auditoriet og kjønnskategorien mann. Håvard er rå i samarbeid med situasjonens mer beskjedne Kolbjørn, som vet å utnytte sine muligheter som sopran. Er det åpningsseremonien for OL i Beijing som parodieres? Uansett avsluttes nummeret med stjernepositur og stående applaus blant de mest høysensitive publikummerne. Konfetti var det eneste som manglet. Fyrverkeriet stod på scenen selv.
Allikevel kan det å være mannlig student på PSI være ensomt, men i kveld står grunnene for å søke PSI stjerneklart, også for gutta. Morrari vet å fornye, særlig i sin hysteriske og velkomponerte rekrutteringsfilm for gutter. Siste nummer oppsummerer kveldens høydepunkter i balladeform, igjen med frieri til publikum om å bli med på Morrari-moroa. Den selvutnevnt eksklusive foreningen er vel så mye ekspressiv, og dufter av nostalgi i siste melodi. Med stjerner i øynene og svette i pannen, jubles det både fra scene og sal. Morrari har levert en høyfunksjonell og troverdig vrangforestilling, og kunne allerede fra første nummer sprenge karakterskalaen bestått.
