Et barn (novelle)

TEKST SARA MARJANOVIC
ILLUSTRASJON MARCUS ULRICHSEN

Det var en gang et lite barn. Før det barnet fantes det ingen barn. I tredje uke satte du deg ned i hulen til mamma. I femte uke begynte hjertet ditt å slå. I åttende uke var du blitt et lite kirsebær. I niende uke begynte du å bevege deg. I tjuende uke sov du til faste tider av døgnet. I uke trettitre begynte du å drømme. I uke trettisyv var verden klar for deg. Da kunne du bare komme, de ventet på deg, sang for deg og lyttet tålmodig til hjerterytmen din. Noen barn klarer ikke vente med å ta sine første åndedrag, noen barn har hastverk, noen barn glemmer å stille klokken til sommertid og kommer for tidlig, men du hadde ikke dårlig tid. Hulen til mamma var det eneste du visste om, og du kunne ikke vite om verden utenfor mors liv kunne bære deg slik som hun kunne. Du kunne ikke vite om verden der ute ville ta deg imot som den du var. De lokket og lurte, prøvde å få deg til å føle deg trygg, og da du først hadde hoppet av springbrettet var det ingen vei tilbake. Du åpnet de store øynene dine og skrek av full hals sånn at de ikke skulle glemme deg, glemme de løftene de hadde gitt deg. Ja, sånn startet den livslange kampen om å overleve, den kampen du fortsatt kjemper hver dag, fra du våkner om morgenen, til du lukker øynene om kvelden. Endelig var du kommet frem. Endelig var du her, og de kunne puste lettet ut. Men nå er du dømt til evig kjærlighet og lidelse. Nå er du dømt til hverdag og helligdag, knekkebrød med leverpostei på, tett i nesa og vondt i halsen, falle på rumpa, falle fremover, rense bort grus og møkk med Pyrisept og rosa plaster på. Du er et sånt barn.

Og jeg er sånt barn. Et sånt barn som det går bra med til slutt. Noen barn bruker bare lengre tid, stopper opp i rundkjøringen og faller utenfor S-kurven som henger på jordmors kontor. Jeg skapte leven på barselavdelingen, men hentet meg inn igjen rett før alt så ut til å gå til helvete. Mamma kalte det spenning i hverdagen, at jeg var et tenkende barn, ikke treig, bare undrende. Jeg kunne verken snakke eller gå før jeg plutselig kunne det, og da jeg endelig hadde knekt koden, var det som om jeg måtte ta igjen alt jeg ikke hadde fått sagt og gjort. Jeg lærte meg å underholde de voksne med sang og dans, kledde meg ut, fikk låne hatt og frakk, skjønte raskt hva de voksne likte og ikke likte. Jeg plaget livet av lærerne mine, trengte ros for hvert eneste riktige svar. Hver håndsopprekning ble et levende bevis på at eksistensen min ga mening. De rev seg i håret og tenkte at de kanskje aldri burde spurt, men de var jo nødt. Jeg var en sånn elev. En elev som var enkel å måle, veie, roe, trøste. Rak i ryggen, usjenert, høylytt og en smule veslevoksen. Jeg var et typisk enebarn som forhåpentligvis lærte å tie etterhvert. Som lærte å rekke opp hånden, vente på tur, gi plass. 

Men  det finnes jo ting som skal forbli usagt. 
Som for eksempel at man synes man fortjener bedre enn det som står fremfor en.
Som for eksempel at man synes at kunst er oppskrytt.
Som for eksempel at man skulle ønske at man hadde andre foreldre.
Eller at man ikke ble født i det hele tatt.
Som for eksempel at man noen ganger spiser elleve brødskiver på rappen.
Som for eksempel at bestevenninnen din snakker med fremmede menn på nettet.
Som for eksempel at man gruer seg til svømmetrening.
Som for eksempel at man gruer seg til å bli voksen.
Som for eksempel at man gruer seg til å dra hjem. 
Som for eksempel at man helst har lyst til å bli med læreren hjem.

Noen ting tier man om, og likevel skjønner de voksne det. Som når man lener pannen inn mot varmeovnen for å slippe å gå på skolen. Som når man sier at man ikke husker ting man faktisk husker. Som at man er forelska i læreren, og at det hele føles veldig håpløst ut. Jeg var et sånt barn. Et barn som lærte seg å tie. Men som kanskje egentlig håpet på å bli avslørt. 

Sara Marjanovic går  2. semester på profesjonsstudiet i psykologi