Sykelig overvekt er komplisert. Veldig komplisert. Jeg skulle ønske enda flere forstod det, sier psykolog Tina Avantis Johnsen.
Stadig flere passerer grensen for det WHO definerer som overvekt. Fedmeepidemien representerer en helsetrussel på samfunnsnivå, men også for enkeltindividet. Både den psykiske og fysiske belastningen er tung å bære.
– Skyldes egentlig fedme mer enn hvor mange kalorier vi putter i oss og hvor mange vi trimmer bort?
– Særlig for dem som lider av sykelig overvekt er det mer komplisert enn som så. Både genetiske, biologiske og psykososiale faktorer spiller inn. Hormoner, individuell metabolisme, gener og predisposisjoner er bare noe av det avgjørende. Per i dag tror man at vi allerede fra mors liv kan være predisponert for ulik vektutvikling.
Dette forteller Tina Avantis Johnsen. Hun er psykolog og jobber i dag ved Senter for sykelig overvekt ved Oslo Universitetssykehus.
Som ved så mange andre sykdommer er det sannsynligvis et mangfold av gener som interagerer og sammen avgjør hvordan kroppen lagrer energi. Miljø og livsstil kan være utløsende, så også traumer eller kriser en utsettes for.
– Hvilke sammenhenger er det mellom fedme og psykiske problemer? Hva kommer først?
– Igjen er det en kompleks problemstilling. Man vet at forekomsten av sykelig overvekt er høyere blant dem med angst og depresjoner. Sannsynligvis er den også det hos de med alvorlige psykiske lidelser på grunn av medisineringens konsekvenser. Samtidig kan også fedme gi økt risiko for depresjoner og andre psykiske problemer. Særlig sliter mange sykelig overvektige med selvbildeproblematikk og sosial angst. Hva som er høna, og hva som er egget vil man som psykolog måtte forsøke å nøste opp i sammen med hver enkelt pasient.
De tyngste psykiske lidelsene kan altså også føre til tyngre mennesker. Likevel er forholdet mellom årsak og virkning en runddans i begge retninger. Studier viser at 10–20 % av de med sykelig overvekt sannsynligvis også lider av en alvorlig spiseforstyrrelse, forekomsten av andre lidelser er også tilfelle for mange. Til tross for denne komorbiditeten, er det også en del som ikke har noen diagnose. Skam, derimot, har de nok av.
I forkant av vår samtale har jeg gjort et par søk på nettet. Første treff: «Man HAR ikke fedme, man ER feit», skriver Kari Jacquesson på sin blogg. Neste treff: Morten Wold (politiker, FrP) uttaler til media at han mener overvektige må ta større ansvar for seg selv. Listen av liknende uttalelser fortsetter.
– Det slår meg at du ikke er enig i påstander som dette?
– Jeg vil stille deg et motspørsmål: Hva gjør at du som blivende psykolog er opptatt av uttalelser fra kjendiser og politikere? Hadde du gjort dette om samtalen vår handlet om kreft?
– Da ville søkeresultatene vært annerledes.
– Jeg mener det. Og der ligger problemet. Hvorfor er det slik at debatter om andre sykdommer preges av fagfolk, mens det i debatter omkring sykelig overvekt brukes kjendiser, bloggere og politikere – med svært varierende grad av fagkunnskap.
Jeg ser allerede for meg VG-overskriften: «Politiker mener kreftpasienter bør ta seg sammen». Nettsidesaken til Dagbladet: «BLOGGPRINSESSEN: Å bli kvitt epilepsi er ikke så vanskelig som alle vil ha det til».
– Det sier seg selv at det er ødeleggende når media lar lekfolk og synsere dominere debatten. Sykelig overvekt er en kronisk sykdom og burde ikke reduseres til underholdning.
– Det sier også mye om hva folk tenker om fedme?
– Absolutt. Mange bruker en svært forenklet forklaringsmodell for fedme. Og det er trist. «Ikke vær så lat, spis mindre, beveg deg mer.» Den oppskriften virker kanskje godt om du har fem kilo for mye, men har du femti kilo ekstra så er det annerledes. Kroppen har lært seg å fungere på en annen måte.
– Men finnes det et snev av sannhet i bildet av den fete som lat, udisiplinert og dum?
– Det er nok ikke flere dumme mennesker i dag enn for femti eller hundre år siden, likevel veier langt flere av oss for mye. Problemene oppstår når både politikere og media forenkler, bloggere kritiserer og kommentarfeltene latterliggjør dem med sykelig overvekt ut fra slike etablerte forestillinger. Det nærmeste forskningen har vært å finne forskjeller, er at overvektige på gruppenivå skårer noe høyere på trekk som nevrotisisme og åpenhet, samt høyere på impulsivitet. I tillegg har noen en uheldig emosjonsregulering.
Uttalelser blant semikjendiser og nettroll i kommentarfelt er én ting. Synet på fete mennesker synliggjøres også gjennom bildebruken i slike artikler. Saker om overvektige illustreres med bilder av sløve mennesker som sitter foran TV-en og spiser hamburgere. Kroppen er synlig, utseende blir lett en kilde til kritikk. Likevel er terskelen for å mobbe en i rullestol eller en med Downs syndrom mye høyere enn for å mobbe en som er tjukk. Fordommer som dette kan lett få vekten til å veie dobbelt for den som er rammet.
– Vi har tusenvis av eksempler på hvordan de med fedme utsettes for stigmatisering. Det skjer i barnehage, på skole, på arbeidsplassen, i butikker og på byen. Også innad i egne familier kan stikkende kommentarer hagle. Det handler i bunn og grunn om årsaksattribusjoner. Den som stigmatiserer mener at overvekten kun er det tykke individets skyld.
– Hva er annerledes når det er et barn som er overvektig?
– Forskning viser at overvektige barn mobbes i mye større grad enn normalvektige. De blir oftere utestengt og behandles dårligere. Dette kan igjen gjøre at det overvektige barnet skamfullt trekker seg bort fra arenaer for fysisk aktivitet, og man er inne i en negativ runddans.
– Er barn med sin nådeløse ærlighet verre?
– Ikke nødvendigvis mer nådeløse, men barnehjerner og voksenhjerner tenker ulikt. Når man er under elleve–tolv år evner man ennå ikke å tenke særlig abstrakt, det er det konkrete som betyr noe. At man har fregner, briller, rare klær, en kropp som veier for mye. Slike ting blir viktige.
En studie av Latner og Strunkard kan fungere som illustrasjon: 458 barn ble bedt om å rangere seks bilder etter hvem de kunne tenke seg å bli venn med. Bildene viste henholdsvis et barn i rullestol, et barn på krykker, et barn med amputert hånd, et barn med vansiret ansikt, samt et overvektig og et normalvektig barn. På samme måte som en tilsvarende studie i 1961, viser også resultatene fra 2003 at det overvektige barnet havner på sisteplass. I den nyligste studien blir også det fete barnet rangert enda lavere enn tallene fra 60-tallet.
– Og for mange slutter ikke disse problemene i barndommen?
– Nei, for mange vil dette påvirke voksenlivet – for noen vil det også definere det. Rundt 50 % av de som er overvektige som barn forblir det som voksen. Fedme er en risikofaktor for barns livskvalitet og utvikling.
– Hva er foreldres ansvar når barnet blir overvektig?
– Det er stort, men jeg mener et sentralt poeng her er at skyld og ansvar ikke må blandes. Voksne har et ansvar for å hjelpe barnet som har blitt for stort, helst før, men man har ikke nødvendigvis skyld. Noen av våre pasienter ble født overvektige, de har aldri gjennom livet vært normalvektige.
I starten av et vektproblem står gjerne mange mennesker blottet for kunnskap om hvordan de skal finne veien ut igjen. Så leser man Dr. Atkins’ slankerevolusjon og nikker bifallende. Man går over til Fedons metode og prøver den. Så tipser en venninne om South Beach-dietten, før man endelig har klart å spare nok penger til et Grete Roede-kurs. Mange leger og ernæringsfysiologer møter pasienter som kan mer enn dem om kalorier. Pasientene har selv dekket kunnskapsbehovet. De ønsker en annen form for hjelp.
– Hvilken rolle har psykologen i arbeidet med vektproblemer?
– Flere undersøkelser viser at det er særlig rundt de psykologiske aspektene pasienter savner input. Ofte gjelder dette bakenforliggende årsaker som pasienten enten ikke får tak i, eller ikke kan behandle alene. Psykologer kan dermed ha en sentral rolle i behandling av sykelig overvekt, sammen med andre yrkesgrupper. Her ved Senter for sykelig overvekt er etterspørselen etter psykologtimer stor.
– Hva er det konkret en psykolog kan hjelpe med?
– En psykolog kan ikke overstyre pasientens fysiologi. Likevel vet vi at det ofte er i valgsituasjoner det skjærer seg. Bare en kakebit for mye i familiebesøket kan ødelegge. «Nå kan jeg like godt spise usunt resten av uken». Men det er jo ikke sant. En utskeielse alene ødelegger ikke en sunn livsstil. Det er her psykologer kan hjelpe pasienter med å takle slike typer situasjoner og konsekvensene av dem. I mange tilfeller hjelper vi pasienter med å finne tilbake til verdiene i livet. Hva er egentlig mest viktig – å spise den sjokoladen etter jobb hver dag, eller å kunne ha kropp og helse til å sette seg på gulvet for å leke med barna?
– For hva er vel en boks iskrem mot en kjærlig mann?
– Ikke sant. Hvordan kan jeg klare å oftere velge det som er godt og viktig for meg på lang sikt, fremfor den umiddelbare tilfredsstillelsen av kaloririk mat?
Vanskelighetene når man først er sykelig overvektig er overhengende. Flere mekanismer i kroppen hindrer nedgang av den veldige overvekten; de biologiske motkreftene trår i kraft. Mange trenger dermed hjelp utenfra.
– Hvilke behandlingsformer er vanlig for de som har alvorlige vektproblemer?
– Et viktig tilbud er konservativ behandling, som oftest er kuropphold med trening, sunn mat og arbeid med vaner og tankemønstre. Likevel har fedmekirurgi i dag best langtidseffekt på selve vekten, men jeg skulle ønske alternativene var flere. Kirurgi kommer med risiko.
– Hvorfor blir 10 % verre etter kirurgisk behandling?
– Noen av komplikasjonene er udefinerbare magesmerter, tarmslyng, og vitaminmangler. Det de fleste likevel virker å slite med er tilpasning til den nye kroppen. Eksempelvis får mange mye overskuddshud etter å ha gått ned mange kilo. I tillegg er det funnet doblet risiko for alkoholisme to år etter fedmekirurgi. Plutselig blir man både mer og fortere full av bare én enhet, en rus man raskt blir avhengig av. Ting som dette må prates om.
– Hva med psykologisk behandling?
– Dette er et mangelfullt tilbud i Norge i dag. Fedmepasienter faller ofte mellom to stoler, de får avslag både ved DPS-er og ved avdelinger for spiseforstyrrelser. De blir kasteballer i systemet.
Dersom man derimot er heldig nok til å få en fot innenfor hjelpeapparatet, forklarer Avantis Johnsen at psykologisk behandling i mange tilfeller kan fungere godt. Man jober med underliggende problematikk, som omsorgssvikt, en lang mobbehistorie eller seksuelle overgrep. Da blir vekten i første omgang uvesentlig. Man må ta tak i det vonde først.
– Er det et estetisk eller et moralsk press som er mest overhengende for de med fedme?
– Begge deler. Eller ingen av delene. For mange handler det ikke lenger så mye om verken estetikk eller moral, men om å kunne få leve et lengre og bedre liv. Samtidig opplever nok særlig kvinner det estetiske aspektet når de ikke passer inn i media, de stigmatiseres for lavere BMI enn menn.
– Tror du en fedmerelatert diagnose kan bety hjelp eller ytterligere stigmatisering?
– Pasienter kommer til meg og forteller om ubehaget ved å ha åpnet brevet i postkassen hvor det står svart på hvitt at de har diagnosen sykelig overvekt. Likevel innser mange verdien når de opplever rettighetene diagnosen utløser. For sånn er systemet: ingen diagnose – ingen rettigheter.
Fedme og overvekt blir fort et tema på individnivå. Ifølge Avantis Johnsen kan også politikere gjøre langt mer. Det er ikke bare helsetjenesten eller individet som kan forebygge og hjelpe i kampen mot overvekt. Til tross for at dette er problematikk som allerede koster samfunnet enorme summer, er nødvendige tiltak upopulære.
– Å gjøre sukkervarer dyrere, å innføre daglig fysisk aktivitet i skolen, gratis skolemat, å bygge flere idrettshaller og svømmebassenger – det er dyrt. Men jeg vet det ville være verdt det.
Av Adriane Lilleskare Lunde, 5. semester, profesjonsstudiet i psykologi
Fakta
Fedme
- Sykelig fedme er en diagnose med flere underkategorier (E 66.0–66.9 i ICD-10). Den settes når en pasient har en vekt som samsvarer med kroppsmasseindeks (KMI) på 40 eller mer.
- Hver femte nordmann er fet, hver 50. nordmann kan være sykelig fet.
- I Norge kan pasienter med KMI ≥ 40 ha rett til prioritert helsehjelp. Det samme gjelder for pasienter med KMI ≥ 35 med fedmerelatert tilleggssykdom.
- Sykelig fedme gir spesielt høy risiko for diabetes mellitus type II, søvnapné, hjerte- og karsykdom, hypertensjon, reflux, hjerte–kar-problematikk, samt tidlig død. I tillegg sliter mange pasienter med redusert livskvalitet og belastningslidelser.
- Hvert år opereres rundt 3000 pasienter i Norge for fedme. I tillegg opereres en rekke personer i utlandet som det ikke finnes oversikt over.
Kilde: Helsedirektoratet
