Tekst: Kjersti Halvorsen
Han het Ferdinand og jeg møtte ham på ex.phil-seminar i begynnelsen av semesteret. Da jeg kom til første seminar satt han allerede i klasserommet og bladde i noe med tittelen «Etikk». Han så opp. Brillene hans var kulere enn mine. Han hadde populærkulturell t-skjorte og rød vindjakke. Klokke. Det var ingen andre der, så jeg tok fram egen bok.
«Leser du Aunaas,» sa han og nikket. «Kult.» Jeg frøs på hendene da jeg introduserte meg. Det var som om hånden min forsvant i hans. Jeg la hendene foran meg på pulten, betraktet hvordan den høyre liksom hadde fått ny farge. Den var fremdeles varm da seminaret var over.
Det var på vei mellom kantina og instituttet jeg la merke til ham seinere på dagen. Midtveis på den steinlagte stien hadde han blitt stående og kikke utover gressplenen, nærmere bestemt på en robotgressklipper. Den tråklet seg sakte fram og tilbake, stoppa og snudde når den nådde stein. Han hadde satt seg ned på huk, som når man snakker til et barn, og iakttok den. Lenge og konsentrert satt han slik, tok av capsen og strøk seg over ansiktet og hodet. Det virket som det var lyden han lyttet til, den skarpe, tørre lyden av ett og ett gresstrå som kuttes, som når man barberer leggene sakte.
Samme kveld begynte jeg å bygge huset vårt på Sims. Det var et enormt eføykledd murhus med sørvendt tårn. Mellom etasjene var det vindeltrapper. Det fantes en flislagt takterrasse med stjernekikkert og kanskje, på sikt, et boblebad. I hagen stod et piletre som skiftet farge etter årstidene, ved siden av et tjern som var dypt nok til å fiske i. Over tjernet var en bro til et anneks hvor våre fremtidige barn kunne bo når de hadde nådd tenårene.
Uken etter kom han Kramer-aktig for sent til seminaret. Den høye skikkelsen veltet gjennom døra og ned på stolen ved siden av meg. Jeg kvelte en latter og vi vekslet et kort og litt brydd hallo. I pausen snakket vi om helgen som hadde vært, en film han hadde sett på kino.
«Jeg liker også godt å gå på kino,» sa jeg. «Jeg elsker det faktisk.»
«Fint det,» sa Ferdinand. Han varmet hendene på kaffekoppen. «Jeg gjør det mest fordi det er sosialt.» Han gikk ut for å ta litt luft. Jeg betraktet vindjakka hans. Den hang over stolen som om han hadde reist seg ut av den og gått. Den var rød og innbydende. Jeg fikk brått lyst til klatre opp i stolen, inn i jakka. Pausen tok slutt.
Mens foreleseren snakket tok Ferdinand termosen ut av sekken og plasserte den forsiktig på bordet. Den satte kaffemerker i pulten. Han fant fram en kvittering i bukselomma og absorberte den måneformede flekken ved å rulle kvitteringen over. Så brettet han den sammen, la den i et hjørne av pulten og gned hendene inn med antibac. Det var teknikken som imponerte meg. Jeg ville være nær den. Da jeg tok trikken hjem tenkte jeg på kjølig, lindrende gelé mellom hendene. Moren min ringte. Jeg avviste anropet.
Jeg dro hjem til hybelen og gjorde meg ferdig med å bygge. Det kråkeslottaktige huset tilhørte familien til Ferdinand i begynnelsen. Foreldrene jobbet mye, håvet inn ferdigheter og penger. De hadde kunst på veggene, bra kunst. Ferdinand hadde ingen søsken. Det må ha vært ensomt i det store huset. Han skrev dagbok på gulvet. Blåste såpebobler. Han hoppet opp og ned i senger, slik barn gjør, men gjorde det uten glede. Da han ble ungdom kom han inn i en kriminell løpebane. Faren sluttet i den krevende jobben og startet isteden et hjemmebakeri. Jeg besluttet at farens følelse av underlegenhet ovenfor den nå mer vellykkede moren måtte nå en smertegrense, og etter at faren gjorde vaskehjelpen gravid og hun fødte et barn med avslørende rødt hår, ville foreldrene ha en opprivende krangel. I et forsøk på å lage mat han ikke var kvalifisert til, døde faren i en brann like etter. Moren ville ikke orke å bo der mer, og flytte ut.
I den virkelige verden var det regn og obligatorisk framlegg. Ingen av de tingene var jeg forberedt på. Jeg hadde syklet og var våt i håret, på brillene, var klam i nakken og på neseryggen.
«Hva skal du snakke om?» hvisket jeg.
«Platon,» svarte Ferdinand og blafret gjennom arkene. Jeg ønsket ham lykke til. Så la jeg merke til at han hadde notert ordet «begjær» øverst på arket. Det hadde ingen sammenheng med artikkelen. Han samlet sammen papirene, reiste seg. Jeg tenkte, nå – nå skjer det. I fritt fall. Når han begynner å snakke er det ingen vei tilbake. Gruppa stilnet og han var klar til å begynne. Jeg telte ned. Tre, to, en. Nå blir jeg det.
Som barn var Ferdinand og jeg på samme sted til samme tid i spillet én gang. Det var snø på bakken. Vi skøytet på samme skøytebane uten å snakke sammen. Når vi ble eldre, ville vi ikke kunne huske skøytingen, men å tenke på det ville gjøre oss glade. Vi møtte hverandre på universitetet, som i den virkelige verden. Jeg inviterte de andre kjærestene til Ferdinand i bryllupet. Hjertene deres knuste i en håndvending. Jeg likte lyden av det. De økonomiske utsiktene var gode. Vi tok oss av det tomme huset som hadde tilhørt foreldrene hans. Jeg kjøpte et staffeli til takterrassen, et akvarium til spisestua. En minikomfyr til barnerommet.
Det ble høst, nesten vinter. En jente i seminaret kom til undervisning med to kopper take away-kaffe, en i hver vottekledde hånd. Ferdinand må ha ventet på henne, for han smilte takknemlig da hun satte en av koppene hos ham.
«Du skylder meg,» sa hun.
«Jeg kjøper neste,» svarte han.
«Avtale.» Hun satte seg ved plassen sin på tvers av rommet, vrengte av seg lua. Hun tippet koppen mot ham i en slags skål. Bokstavene på tavla sluttet å bære mening.
Jeg var i siste trimester med vårt tredje barn, da jeg bestemte meg for å løpe på tredemølle på tom mage til jeg falt sammen av utmattelse. Da han kom hjem etter jobb var alle borte. Barna var tatt av barnevernet. Jeg var en gravstøtte ved tjernet. Etter dette skiftet han utseende. Fjernet brillene, fikk skjegg. Iblant famlet han rundt i spillet på egenhånd. Han fortalte vitser eller spilte ball med tilfeldige personer han møtte. Som regel var han for seg selv.
Eksamen kom og gikk. Studielånet ble gjort om til stipend. Jeg gikk videre. Tok frie emner i samfunnsvitenskap, det interesserte meg måtelig. To rader foran meg i auditoriet satt det en fyr. Jeg betraktet den blanke skallen hans. Den lignet en hvit biljardkule. Jakka hans over stolen, håndskriften. Jeg kalte ham Robert.
