Tekst: Sara Marjanociv
Illustrasjon: Lina Woldsdal Glorvigen
«Noen dyr er så «heldige» at de fødes inn i dyreforsøk, en tilværelse som er beskyttet av strenge etiske retningslinjer. Andre er så uheldige at de fødes inn i norsk kjøttproduksjon.»
Fra wienerpølse, til p-piller, til menneskets beste venn
Jeg sykler den slake bakken opp mot Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, avdeling Adamstuen. På vei mot hovedinngangen slår duften av hestemøkk meg. Det lukter stall, midt i byen. Det er mai, og jeg skal på et to dagers kurs om bruken av dyr i forskningsarbeid. Laboratory Animal Science for Researchers står det på brosjyren jeg får utdelt. Det er fisk som står på agendaen i dag. Jeg kikker rastløst på klokka mens fiskeeksperten ramser opp fakta om Gadus morhuas (torskens) anatomi og fysiologi. Det som får meg til å kvikne til er når foreleseren begynner å snakke om fiskens adferd. Visste du for eksempel at fisker mobber hverandre? At de kan bite finnene av hverandre? Og visste du at mobbingen blir verre dersom det er for få fisker i akvariet? Dette vet de som forsker på fisk. Derfor er det strenge regler for dyrehold i forskningssammenheng.
Forskning er dyrt, og forskning på levende dyr er enda dyrere. Mens kursdagen går og jeg lærer om rottenes nervesystem og grisenes parringsmønstre, tenker jeg at det jammen er bra at det er slik. Jeg lærer om etikk, om prinsippene for bruk av dyr i forskningssammenheng og om lovverket med alle sine paragrafer og forskrifter. Prinsipp nummer én: Dyr har en indre verdi uavhengig av sin nytte for oss mennesker, og skal behandles deretter. Menneskers nysgjerrighet og nyttevurdering av dyrene skal aldri overtrede de etiske retningslinjene for hold og stell av dyr. Prinsipp nummer to: Man skal minimere lidelse så langt det lar seg gjøre, og dersom dyrene står i fare for å oppleve betydelige smerter, eller moderate smerter over lengre tid, skal ikke eksperimentet utføres. På siste lysbilde nevnes det kort at disse retningslinjene ikke gjelder slaktedyr eller andre dyr som kun har en form for produksjonsverdi.
Jeg blunker to ganger. Foreleseren har allerede klikket seg videre til neste lysbilde. All den riktignok tørre, men viktige, jussen jeg har vært gjennom de siste timene kommer kun en liten gruppe utsatte dyr til gode. Hva kan dette handle om? Sånn egentlig?
Jeg husker en het diskusjon jeg hadde med en av mine medstudenter på et Exphil-seminar for noen år siden. Vi hadde akkurat lært om Peter Singer som mener at det nesten aldri er etisk forsvarlig å spise kjøtt og at måten vi behandler dyr på handler om en form for diskriminering og undertrykkelse – speciesism. Jeg syntes argumentene til Singer var satt på spissen, at meningene hans var litt ekstreme og på grensen til latterlige. Men Singer klarte å vekke en slags uro i meg. Jeg forlot seminarrommet på Blindern med den murrende følelsen vi alle har kjent på. Den følelsen som dessverre, eller heldigvis for noen, forsvinner like fort som den kommer. Følelsen av at noe ikke stemmer. Et «noe» som heldigvis ikke rammer oss selv.
Noen dyr er så «heldige» at de fødes inn i dyreforsøk, en tilværelse som er beskyttet av strenge etiske retningslinjer. Andre er så uheldige at de fødes inn i norsk kjøttproduksjon. Noen veldig få privilegerte kjæledyr ender opp som en del av en menneskefamilie, intetanende om lidelsene bak hver bit av matmors (og egen) middag. Hvilke argumenter ligger til grunn for at det skal være greit å la det ene dyret lide, mens det sees på som moralsk uforsvarlig å plage det andre? Alle vil finne en kur mot kreft, men mens vi forsøker å løse kreftgåten må dyrene behandles med respekt og skjermes for unødig smerte. Barn skal for all del ikke gripe kattepusen etter halen, da får den vondt. Men når pølser står på menyen, skal de være så billige som mulig. Hvordan man får til det, er det ingen som tenker på, for ingen orker å tenke på hva pølser faktisk er laget av. Dette er et finurlig paradoks.
På NMBU lærte jeg om Bambi-effekten – en psykologisk mekanisme som kan føre til at vi gir ett dyr høyere moralsk status enn et annet basert på noe så enkelt og banalt som søthet. Dyr som deler fellestrekk med menneskebabyer og som har vært hovedkarakterer i Disney-filmene vi så på som barn, kommer best ut. Bambi-effekten følger oss inn i voksenlivet. Når jeg forteller vennene mine at jeg spiste kanin på ferie i Italia for noen år tilbake ser mange av dem skrekkslagne på meg. Hvis det er greit å spise storfeburger, hvorfor er det så ugreit å spise hund?
Når jeg tenker på landbruks-Norge tenker jeg på de nasjonalromantiske melkekartongene til Tine og Trygve Slagsvold Vedums smittende latter. Men jeg er redd for at denne assosiasjonen ikke nødvendigvis forteller hele sannheten. Har du enda ikke sett Brennpunkt sin dokumentar om griseindustriens hemmeligheter, kan jeg gi deg sammendraget her: Norske matprodusenter er ikke gode nok på dyrehold, Mattilsynet som kontrollorgan er mangelfullt, og retningslinjer for dyrevelferd overkjøres stadig til fordel for økonomiske hensyn. Dette fører til at dyrene vi spiser lider unødvendig mye.
På NMBU lærte jeg at dyret alltid skal tas med ut i et skjermet rom og avlives der. Dyr kan nemlig «lukte» når andre dyr dør. I Brennpunkt-dokumentaren ser man griser bli avlivet på de mest brutale vis mens søsknene står og ser på. På NMBU fikk jeg vite at hannmus blir aggressive hvis de befinner seg i trange bur for lenge, og at man må tilrettelegge slik at gnagerne får den plassen de trenger. I Brennpunkt-dokumentaren hører man en norsk grisebonde fortelle om hvordan grisene angriper og skader hverandre på grunn av trange, men etter forskriftene gode nok kår, mens han peker den trange innhegningen. På NMBU lærte jeg at veterinæren må tilkalles med det samme dersom forsøksdyrene viser tegn til sykdom eller avvikende atferd. I Brennpunkt-dokumentaren må man se bort i det kameralinsen møter øynene til den dødende purken med det betente skuldersåret. Rottene på Moser-laboratoriet og slaktegrisene som ender opp på middagstallerkenen din, lever to ganske forskjellige liv.
Dette er ikke et forsøk på å svartmale våre dyktige bønder, og heller ikke et forsøk på å hvitvaske bruken av forsøksdyr, for vi kan jo ikke slutte å produsere mat og medisiner. Den norske bonden er selve bærebjelken i norsk matproduksjon, som vi ikke kunne vært foruten, og jeg er heller ikke sikker på om det er bonden vi skal se til når vi stiller spørsmål ved disse forholdene. Legger vi som nasjon og forbrukersamfunn opp til at dyra skal ha det bra? Har vi økonomiske ordninger som sørger for at den norske bonden kan møte kravene til etisk forsvarlig dyrehold? Det er jeg ikke lenger så sikker på.
Vi har på en eller annen måte klart å akseptere at noen dyr kan få lide mer, så lenge det gjør hverdagen enklere for oss. Paradokset er at jeg i dag, med sinnsroen i behold, kan sitte i en komfortabel skinnsofa mens jeg klør min priviligerte katt på hodet, tar min daglige dose med med faste medisiner, testet og forbedret med hjelpen av millioner av forsøksdyr, for så å hive innpå en pakke wienerpølser mens jeg heier Jakob Ingebrigtsen inn i mål, ser han løpe for harde livet, akkurat som katten min ville gjort, akkurat som labrottene ville gjort, akkurat som grisen ville gjort.
Sara Marjanociv går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi.