Dagens unge har antakeligvis mer frihet enn noen tidligere generasjoner. Er dette et ubetinget gode, eller kan friheten også være en byrde?

Unge som vokser opp i Norge i dag står frie til å velge det meste selv. Blant annet takket være velferdsstaten og vellykket likestillingskamp, er de strukturelle begrensingene på individet i dag minimale, sammenlignet med for tidligere generasjoner. Høyere utdanning, giftemål, hvor man skal bo – dette er bare noen eksempler på store livsvalg som nærmest legges helt og holdent i den enkeltes hender. Hva slags følger får dette for individet og for samfunnet?

Karakteristikker som har blitt gitt av dagens unge, blant annet med navn som glasurgenerasjonen og curlinggenerasjonen, impliserer at dette er en generasjon som har kommet til dekket kakebord med alle hindringer kostet av veien. Her er det fritt fram: Vær så god, vær lykkelig! Vær så god, prestér!

Hva så med de som faller utenfor? Som dropper ut av skolen eller blir deprimerte? Latskap og utakknemlighet kommer raskt opp som merkelapper. At unge i dag faktisk kan oppleve vansker ser ut til å være utenfor manges begripelse. For tenk bare på hvor heldige de er, sammenliknet med tidligere generasjoner! De har jo virkelig alle muligheter, så da skulle vel alt være greit, eller? Kan det være noen potensielle fallgruver ved dette?

En konsekvens av at de ytre strukturene er så åpne, er at de begrensingene som eventuelt finnes, nå i større grad ligger i individet selv. Mislykkethet kan i stadig minkende grad attribueres til ytre forhold, som foreldrenes økonomi eller tradisjonelle kjønnsroller. Når man da ikke lykkes helt med utdanning, karriere eller det sosiale livet, er det kanskje mer fristende å la seg kategorisere som lat og utakknemlig, enn å ta innover seg, eller ta til motmæle med, en angstvekkende realitet: At man ikke lykkes fordi man ikke er smart nok. Eller kreativ nok. Eller karismatisk nok. Å mislykkes får da en helt annen dimensjon. Det er knyttet til selve kjernen av deg. Din iboende utilstrekkelighet. Og da er veien kort til følelsen av skam. Dette er en av frihetens fallgruver.

Vi vet at mennesker generelt har en tendens til å attribuere det som går bra til indre faktorer ved en selv, og det som går dårlig til ytre faktorer som man ikke har kontroll over. Dette tenker man er en hensiktsmessig tendens som beskytter folks selvbilde, og som igjen er forebyggende mot depresjon. Hos deprimerte ser man nemlig den motsatte tendensen. Kan det tenkes at den økte friheten i samfunnet, og bevisstheten rundt dette, gjør at folk i mindre grad får brukt denne beskyttende strategien når vi møter nederlag?

«Når de ytre forholdene faktisk ligger til rette som aldri før for å ta viktige livsvalg, kan vi da skylde på noe annet enn oss selv når utfallet ikke blir så lykkelig?»

Når de ytre forholdene faktisk ligger til rette som aldri før for å ta viktige livsvalg, kan vi da skylde på noe annet enn oss selv når utfallet ikke blir så lykkelig? Mange unge opplever nærmest en kvartlivskrise i begynnelsen av 20-årene, for eksempel rundt valg av utdanning: Hva om jeg velger feil? Hva om jeg ikke blir lykkelig? Da har jeg virkelig ingen andre å skylde på enn meg selv! Skyld og skam er en potent kombinasjon.

Friheten er jo helt klart et gode, som har gitt oss mye å være glade og takknemlige for. Men den utstrakte friheten, som særlig gjelder for dagens unge, kan også være et tveegget sverd, om den ikke forvaltes riktig. Implikasjonene er jo faktisk at det er nå det virkelige mangfoldet får tre fram. Ikke det som skyldes ulike miljømessige faktorer, men det som er folks iboende egenskaper. På mange måter er vi derfor nå mer nakne og sårbare i møte med hverandre.

I dagens prestasjonssamfunn blir det viktig å ha dette i mente. Det bør ha implikasjoner for hvordan vi forholder oss til hverandre, og møter de som faller utenfor. Retorikken hvor den stadig økende andelen unge som faller ut av utdannings- eller yrkeslivet, karakteriseres som late og utakknemlige, må utfordres.

Kan det være andre faktorer som gjør at de bukker under? Kan det være nettopp denne retorikken, som impliserer at de ikke har noe å være ulykkelige for, eller har rom til å feile, som nettopp er det som tynger? Som kanskje kan forsterke en følelse av at det er noe galt med dem, eller hindre folk i å oppsøke hjelp eller sosial støtte?

Det er på tide at man anerkjenner at også denne generasjonen har sine eksistensielle utfordringer, enda så sukkersøtt og glattpolert det kan se ut fra andre generasjoners perspektiv. Kanskje bør dagens unge nettopp få navnet frihetsgenerasjonen. I dette ligger det mange potensielle muligheter, både for individet og for samfunnet, men utfordringene det representerer må også tas på alvor.

Ekte frihet handler ikke bare om å kunne ta frie valg, men å kunne møtes og tåles for den man er. Dagens unge med de uendelige valgmulighetene de står overfor må få lov til å velge feil. Gjøre feil. Men de må slippe å føle at de er feil. Friheten ligger der som et enormt potensiale for personlig og samfunnsmessig vekst. Men vi må hjelpe hverandre til å styre unna frihetens fallgruver.