Gode og vonde hemmeligheter

Alle har en seksualitet. Også barn. Allikevel er dette noe vi unngår å prate om. Uten et språk er det vanskelig å fortelle. Særlig om en av de groveste forbrytelsene av dem alle: seksuelle overgrep mot barn.

 

Illustrasjon: Mathias Frøyhaug
Illustrasjon: Mathias Frøyhaug

–       Hvor mange begreper har dere egentlig på kjønnsorganene deres?

Jeg er på kurs om barns seksualitet, og det er kursholder Margrete Wiede Aasland, spesialist i sexologisk rådgivning, som stiller spørsmålet.

–       Penis? Vagina? Pikk? Fitte? Hva med klitoris? fortsetter hun.

Jeg rødmer. Dypt. Men Aasland snakker uanfektet videre. Hun hevder at vi, både barn og voksne, mangler begreper på kjønnsorganer. Vi mangler et språk på seksualiteten. Man kan spørre seg hvorfor ikke barn, like tidlig som de lærer å skille mellom øyne, nese og munn, lærer å skille mellom klitoris, skjede og urinåpning?

Margrete Wiede Aasland, spesialist i sexologisk rådgivning.
Margrete Wiede Aasland, spesialist i sexologisk rådgivning.

Når starter seksualiteten?

Aasland forklarer at seksualiteten starter allerede i unnfangelsesøyeblikket, og er en naturlig og viktig del av ethvert menneskes utvikling. Utprøving av seksualiteten, både alene og sammen med andre barn, starter gjerne i 3-5-års alder. Ifølge Aasland er det ingen grunn til å prøve å utsette denne utprøvingen.

–       Dette er helt naturlig. Barna må selv få bestemme over sin egen seksualitet, og privatlivet deres må respekteres. Men barna må selvfølgelig også sosialiseres. De må få hjelp til å skjønne i hvilke situasjoner det er greit eller ikke greit for eksempel å onanere. Men ikke gi barnet følelsen av å ha gjort noe galt! Hvis vi, hver gang et barn tok seg på for eksempel ørene, sa ”fysj, ikke ta deg på ørene!”, ville barnet ganske fort ha fått et forhold til ørene sine som noe stygt. Det er det samme som skjer når vi sier ”fysj, ikke ta deg på tissen!”

Foredragsholderen mener at vi fra barna er helt små, bør lære dem om seksualitet. Hun hevder det er for sent å vente til ungdommene er 15-16 år før vi tar ”den ene” samtalen om seksualitet og prevensjon. Hun viser til at forskningen tyder på at kunnskap om seksualitet gir både senere seksuell debut, økt kondombruk og mer bevissthet rundt når og med hvem man velger å ha sex og samleie. Hun foreslår også å normalisere seksualiteten mer, ved å tematisere den på flere arenaer, som i skolefag. Fnisende ser vi for oss en matematikkoppgave i tidlig grunnskole: ”Per og Anne hadde syv kondomer, men brukte opp fire, hvor mange kondomer har de igjen?”. Selvsagt er dette eksempelet satt på spissen, men Aaslands poeng er oppfattet:

–       Seksualitet blir gjort så spesielt. To timers seksualundervisning i sjette klasse er helt ”oæh”, liksom! Sånn burde det ikke være, mener hun.

 

– Hvis vi, hver gang et barn tok seg på for eksempel ørene, sa ”fysj, ikke ta deg på ørene!”, ville barnet ganske fort ha fått et forhold til ørene sine som noe stygt. Det er det samme som skjer når vi sier ”fysj, ikke ta deg på tissen!”

Margrete Wiede Aasland, spesialist i sexologisk rådgivning

 

Manipulasjon, lokking og lureri

Åpenhet og kunnskap om seksualitet kan ha en viktig bieffekt: Det kan gjøre det enklere for barn å fortelle om det hvis noen har tråkket over grenser det ikke er greit å tråkke over. Og dette skjer ikke så rent sjelden, viser tallene: I Svein Mossiges og Kari Stefansens selvrapporteringsundersøkelse fra 2007, oppga 15% av jentene og 7% av guttene å ha vært utsatt for alvorlige seksuelle krenkelser.

Jeg har fått Margrete Wiede Aasland på tomannshånd for å snakke om dette som er noe av det vondeste og mest ubehagelige jeg kan tenke meg, nemlig seksuelle overgrep mot barn. Hvor går egentlig grensen for hva som regnes som et overgrep?

–       Man begår seksuelle overgrep når man går over den seksuelle integriteten til ungene – enten muntlig, med blikk, eller med berøring, sier Aasland.

–       Jeg er veldig opptatt av at man skal ha et bevisst samtykke til sex, men barn er ikke modne nok til å gi et slikt bevisst samtykke.

Hun forklarer videre at barn kan bli manipulert, lokket og lurt til å delta i seksuelle aktiviteter, og at det er sjelden en overgriper har å gjøre med et motarbeidende barn.

–       Tvert imot har de fleste overgripere et samarbeidende barn. Overgrepene skjer gjennom lek, i sengen eller ved å spille på skyldfølelsen til ungene. Det er gjerne en glidende overgang fra vanlig berøring til seksuell berøring, så ungene vet ofte ikke når overgrepene startet. Det gir total forvirring for de fleste barn. Dessuten kan også ungene synes det er deilig, og få orgasme under overgrepene. Ofte sier overgriperen til barnet at ”dette er vår hemmelighet”, sånn at barna tror at det også er deres skyld. Men de er med på noe de ikke er i stand til å skjønne, fordi de er for små. Det er overgriperen som har all makta!

Jeg spør Aasland om det er noen miljøer der det begås mer overgrep mot barn enn andre, men overgrep skjer i alle miljøer, hevder hun: både i ressurssterke og ressurssvake hjem, og både av menn og kvinner, selv om mennene er i overtall og står for mellom 80 og 90% av overgrepene.

–       Og over 80% av overgrepene begås av noen barnet har tillit til, sier hun etter en tenkepause.

 

Tegning fra Margrete Wiede Aaslands bok "Si det til noen".
Tegning fra Margrete Wiede Aaslands bok “Si det til noen”.

Snakk om seksualitet

Kan man forebygge seksuelle overgrep mot barn? Aasland mener det dessverre er vanskelig å forebygge det første overgrepet.

–       Overgriperen er alltid sterkest, mest manipulerende og beregnende og flinkere til å lyve. Men de barna som har kunnskap om kropp, underliv og seksualitet, og som er vant til å snakke om dette, vil lettere kunne si at de har vært utsatt for seksuelle overgrep. De tør tidligere å fortelle. Også hjelper det hvis den de forteller det til ikke besvimer hver gang de hører ordene fitte, pule og pikk, forklarer hun.

Noe av det viktigste forebyggingsarbeidet vi gjør, er altså å snakke med barn om seksualitet og å gi dem begreper på kjønnsorganer, skal vi tro Aasland. Hun mener vi skal begynne allerede med babyene, og gi barna et godt forhold til hele kroppen sin.

–       Også det området som ligger mellom navlen og lårene, sier hun.

Aasland bekymrer seg for en tendens hun ser til at barns første samtaler om seksualitet er når de informeres om seksuelle overgrep. Og selvsagt er det viktig at barn også lærer om overgrep, mener hun, men legger til:

–       Det første vi må gjøre er jo å snakke om de gode sidene ved seksualiteten. Seksualitet når det er fint… Stort vakrere og mer intimt er det jo ingen ting som blir! Hvis ikke vi kan snakke om det som er bra ved seksualiteten, er det ikke lett å snakke om seksualitet på andre måter heller. Og har du ikke ord på kjønnsorganer, blir det veldig vanskelig å fortelle det til noen hvis du har vært utsatt for seksuelle overgrep.

 

– Ofte sier overgriperen til barnet at ”dette er vår hemmelighet”, sånn at barna tror at det også er deres skyld.

Margrete Wiede Aasland, spesialist i sexologisk rådgivning

 

Gode og vonde hemmeligheter

En av Aaslands kjepphester er altså å snakke med barn om alle sider ved seksualiteten. Sammen med Eli Rygg har hun skrevet en bok om gode og vonde berøringer og gode og vonde hemmeligheter. Den er blant annet ment å hjelpe barn til å kunne si fra om ting som er vondt – selv om noen kanskje har sagt at det er hemmelig.

–       Vit at barnet vet hva en hemmelighet er, altså noe det ikke skal snakkes om. Spør hva som er en god hemmelighet: Noe som kiler i magen? En overraskelse? Og hva er en vond hemmelighet? Det er noe det gjør vondt i magen å tenke på. Man kan si at noen ganger har voksne vonde hemmeligheter med barn, så må man si helt tydelig at sånne hemmeligheter gjelder ikke! De hemmelighetene må man fortelle videre til noen andre. Spør: Vet du om noen sånne hemmeligheter?

Hvis det er mistanke om at et barn har en slik vond hemmelighet, så må man kartlegge barnets sosiale nettverk, forklarer Aasland. Hvem kan barnet fortelle dette til? Hvis barnet svarer hunden eller bamsen, så trenger man ikke kimse av dette.

–       Man kan heller si: ”Så fint at du kan snakke med hunden din! Da må du og hunden din sammen finne ut hvilken voksen dere kan snakke med”. Hvis barnet sier ”ingen”, så må man sørge for at det barnet får noen å snakke med, sier hun.

Hun forklarer at hun har en del overgrepsutsatte barn som kommer for å snakke med henne. Noen av disse har gått i terapi hos andre lenge, uten å snakke om de seksuelle overgrepene i det hele tatt.

–       Vi må jo tematisere hvorfor de er der. De er jo ikke hos meg for å snakke om hvordan det var på ferie. Vi kan selvfølgelig la ungene snakke om andre ting, og skal følge opp det barnet sier. Det er helt greit hvis barnet ikke vil snakke om det vanskelige, men da kan man kanskje flette det inn på en annen måte, for eksempel ved å snakke om gode og vonde berøringer og hemmeligheter.

 

Tegning fra Margrete Wiede Aaslands bok "Si det til noen".
Tegning fra Margrete Wiede Aaslands bok “Si det til noen”.

Spør om råd

Tilbake på kurset om barns seksualitet, er Aasland opptatt av viktigheten av å tørre å ta affære hvis man har mistanker om at et barn er utsatt for seksuelle overgrep. Hun fnyser av tanker som at ”det er best ikke å blande seg” og lignende. Best for hvem? Samtidig understreker hun viktigheten av å skynde seg langsomt.

–       Det begynner ofte med en magefølelse, men så må man få det opp i hue. Hva er grunnen til den dårlige magefølelsen? Sett deg tilbake, tenk gjennom, skriv ned. Så kan du ringe etter råd.

Hun peker på at det finnes tjueen Støttesentre mot incest, ti Statens barnehus og en rekke barnevern rundt om i landet som kan mye om seksuelle overgrep.

–       Det finnes så mange å ringe og få råd av. Det er bare å ringe, ass.

Men da vil noen undre seg – hva hvis man tar feil og mistanken var ubegrunnet? Men Aasland mener det uansett er greit å drøfte sin bekymring.

–       Det er jo ingen ting i verden som er bedre enn at man tok feil! Jippi, barnet var ikke overgrepsutsatt allikevel. Det er jo helt fantastisk.

 

Fakta (hentet fra www.nkvts.no og www.fmso.no)

  • Det er utført en rekke omfangsundersøkelser om seksuelle overgrep mot barn. Metodologiske forskjeller i undersøkelsene og kanskje særlig ulike operasjonelle definisjoner av overgrep, har ført til mange nokså ulike resultater.
  • Norske omfangsundersøkelser fra 1980-90-tallet tyder på at 8-22% av jenter og 1-14% av gutter har vært utsatt for seksuelle overgrep. I Svein Mossiges og Kari Stefansens selvrapporteringsundersøkelse fra 2007, oppga 22% av jentene å ha vært utsatt for milde og 15% for alvorlige seksuelle overgrep. Tilsvarende tall for gutter var 8% og 7%.
  • Mye tyder på at hjelpeapparatet kun får kjennskap til et begrenset antall av tilfellene, og at mørketallene derfor er store. Jenter er antagelig halvannen til tre ganger mer utsatt for overgrep enn gutter, og rundt hver tiende overgriper er kvinne.
  • Ca. en tredjedel av seksuelle overgrep mot barn under 18 år, utføres av ungdommer eller jevnaldrende. Barna kjenner som regel overgriper fra før, og har oftest stor tillit til overgriper.

Legg igjen en kommentar